Josimar

VM i Spania, 1982

Det har vært mange «dødens gruppe» i VM-historien. Men ingen har vært mer «dødens» enn gruppe C i mellomspillet i 1982: Argentina, med verdens mest talentfulle 21-åring. Brasil, med Zico og Sócrates. Og Italia, en gjeng sluggere som prøvde å samle seg etter en gedigen korrupsjonsskandale.

Tekst: Marius Lien

For Argentina henger VM i 1978 og VM i 1982 sammen på flere forskjellige måter, både på og utenfor banen. Da treneren César Luís Menotti skulle ta ut troppen i 1978, mente mange at det 17 år gamle vidunderbarnet Diego Maradona burde være med. Ikke minst fordi Menotti var en representant for den individualistiske og romantiske fløyen i argentinsk fotballhistorie. Å vinne uten skjønnhet var meningsløst, mente Menotti. Han ville tilbake til 1940- og 1950-tallet, da spillerne driblet og danset seg gjennom kampene, før de gikk ut på byen og drakk og danset tango til neste morgen. Etter en gedigen fiasko i VM i 1958 ble argentinsk fotball kynisk og brutal – såkalt anti fútbol var idealet fram til starten på 1970-tallet, da Menotti begynte å gjøre seg bemerket som klubbtrener.

Maradona var eksponent for den samme fotballen, men ble utelatt fra Menottis tropp. I stedet spilte Mario Kempes med nummer ti på ryggen. Argentina vant på hjemmebane, og Kempes ble toppscorer. En enorm seier for Menotti, men den hadde besk bismak.

Ti minutters spasertur unna Estadio Monumental, der Argentina spilte finalen og flesteparten av sine kamper, lå ESMA. Altså Escuela de Mecánica de la Armada – Marinens mekaniske skole. Det var her Argentinas fascistiske militærdiktatur torturerte sine politiske motstandere. Bak murene på ESMA kunne fangene høre jubelen fra stadion, kryssklippet med skrikene fra nedi gangen der torturen fant sted.

Juntaen

Etter at Juan Perón døde i 1974, skled Argentina ut i politisk kaos. Både ytre høyre og ytre venstre ble radikalisert, og på begge sider fantes det grupper som begikk politiske drap. I 1976 ble flere hundre fagforeningsledere tatt med ut på båter i Río de la Plata og drept. Deretter grep militærjuntaen makten i landet, støttet av USA. Kongressen og rettsvesenet ble stengt ned, politiske partier ble forbudt, pressen ble sensurert og opposisjonelle ble fengslet og drept. Til sammen ble rundt 30 000 mennesker drept i årene juntaen styrte. Mange flere ble torturert og fengslet.

Argentina hadde blitt tildelt VM allerede i 1966, og juntaen skjønte at mesterskapet var en gylden mulighet til å vise verden at ro og orden var blitt reetablert i landet. Regimet bygde en mur som skjulte de fattigste strøkene av Buenos Aires for besøkende, og intensiverte jakten på meningsmotstandere. Menotti, som ble landslagstrener i 1974, hadde aldri lagt skjul på sine venstrelente politiske sympatier. Nå kunne han ikke gjøre annet enn å fokusere på det som skjedde på banen. Selv om Argentina spilte bra, blir mesterskapet også husket for utenomsportslige hendelser.

Argentina gikk til finalen etter å ha slått Peru 6-0 i siste kamp i mellomspillet. De mange målene sørget for at Argentina fikk bedre målforskjell enn Brasil. Hjemme i Peru slet nasjonen med matmangel og dårlig økonomi. Beskyldningene om at det peruanske landslaget ble beordret å tape – i bytte mot «noen sekker mel», som ordlyden ofte er – har ikke sluppet taket. I finalen ventet Nederland, fortsatt et sterkt lag, etter å ha revolusjonert fotballen noen år tidligere. I forkant av finalen publiserte fotballbladet El Gráfico et bilde av spilleren Ruud Krol som skrev et brev, og fabrikkerte innholdet i selve brevet – det beskrev i detalj hvor vakkert og harmonisk livet under juntaen var.

Etter at Argentina vant 3-1 i finalen, viste diktatoren Videla to fornøyde tomler opp ute på gressmatta på El Monumental, etter å ha gitt pokalen til kaptein Daniel Passarella. I tiden etterpå kunne regimet gni seg i hendene. Argentina vant. Mesterskapet gled greit igjennom, uten de største protestene. Verden kunne se at landet var velfungerende. Alt gikk som planlagt.

En krig kunne være noe

Spol fire år framover. Dårlig økonomi, devaluert peso og intern splid gjorde at militærdiktaturet var i ferd med å falle fra hverandre. General Leopold Galtieri hadde sikret seg makten, men regimet hans trengte et realt propagandaløft. VM var en god mulighet. Maradona var blitt 21, og en av verdens beste spillere. Flere av mestrene fra 1978 var fortsatt noenlunde på høyden. Kanskje en militær triumf kunne gi dobbel effekt? Galtieri vurderte et angrep på Chile, for å skaffe seg noen ekstra forblåste kvadratmeter land i Terra do Fogo, helt i sør. Han endte med å i stedet invadere de enda mer forblåste Falklandsøyene, 480 kilometer ut i Atlanterhavet fra Argentinas kyst.

Falklandsøyene ble oppdaget av en britisk sjøfarer i 1592. Det er funnet spor etter besøk fra urinnvånere, men det er usikkert om sporene stammer fra før øyene ble «oppdaget» av europeere. Frankrike og England etablerte hver sine kolonier der på 1760-tallet, og fra 1774 var øyene under Spania. Argentinas frigjøringskrig begynte i 1810, og landet gjorde samtidig krav på Malvinas – den argentinske benevnelsen på øygruppa. Etter hvert ble en argentinsk guvernør plassert der, men han ble fjernet da britene kom tilbake i 1833. De etablerte en koloni, og byen Port Stanley. Utover 1900-tallet var forholdet mellom øyboerne og Argentina godt. Mange familier sendte barna sine på skoler på det argentinske fastlandet. Men på 1950-tallet forsøkte Juan Perón å kjøpe øygruppa, og på 1960-tallet gjorde Argentina flere framstøt som signaliserte at de anså Malvinas som deres.

I april 1982, mens Boca Juniors kjempet om seriegull i La Primera, gikk Argentina til angrep. Juntaen forsøkte å piske opp en nasjonalistisk stemning i Buenos Aires, og arrangerte anti-britiske demonstrasjoner og møter. En naturlig mann å spørre om krigen og fedrelandet var Diego Maradona.

Gammel, britisk vane

«Jeg vet ikke … alt jeg vil, er at landet mitt skal være det beste i verden», uttalte Maradona i forkant av VM, da han ble spurt om Falklandskrigen. Han hadde spilt halvannen sesong i Boca Juniors, scoret rundt 30 mål og vunnet et seriegull. Han hadde også blitt presset til å spille kamper i skadet tilstand, av både det argentinske fotballforbundet og klubben, siden han var det store kommersielle trekkplasteret. Han begynte å utvikle en sunn skepsis til fotballens styrende organer, og var tydelig ukomfortabel med å bli brukt som propagandaredskap av juntaen. Pelé kastet seg inn i den voksende diskusjonen om hva Maradona burde si og mene, i sin spalte i bladet Clarín: «Min store tvil dreier seg om hvorvidt Maradona har tilstrekkelig storhet som person, til å fortjene å bli hyllet av et globalt publikum», skrev Pelé, som selv hadde hyllet det brasilianske fascistdiktaturet, i selvbiografien han utga i 1973 – da Pelé var 33 år, og regimet på sitt mest brutale.

Sett med argentinske øyne var det ikke umulig å forstå juntaens påstand om at Malvinas egentlig tilhørte dem. Mange argentinere følte en forbindelse til øyene – noe som til dels skyldtes myndighetenes politikk de siste tiårene – mens for engelskmenn flest var de bare noen steiner i et hav langt borte. Og landslagstroppen ble preget av at Osvaldo Ardiles, en av heltene fra VM i 1978, hadde mistet fetteren sin i Falklandskrigen. Ardiles hadde, sammen med Ricardo Villa som også vant gull på hjemmebane, spilt for Tottenham i noen sesonger. Villa skrøt av sine engelske lagkamerater: «De var fantastiske. Generelt er engelskmenn flinke i slike konflikter. Opp gjennom historien har de alltid tatt kontroll over land som ikke er deres, så de er vant med situasjoner som dette.»

Landslaget var tittelforsvarere og trengte ikke kvalifisere seg, men spilte slapt i treningskampene. Argentina led store tap i krigen, men det visste ikke spillerne. Som i diktaturer flest foretrakk de argentinske fascistene at pressen skrev positive nyheter om dem selv. Før troppen gikk ombord i flyet, ble de presset til å posere med et banner med påskriften «Malvinas er argentinsk». Det var klart for VM.

To tap

I Spania kunne de argentinske spillerne sjekke nyheter på sitt eget språk, men nå ufiltrert. Det viste seg at situasjonen på Falklandsøyene ikke var helt som de hjemlige lederne hevdet. Spillerne var forvirret – hva var sant, hva var det egentlig som foregikk? Troppen var dessuten todelt. Halvparten var veteraner fra 1978, som Ardiles, Kempes og Daniel Passarella. Den andre halvparten var yngre nykomlinger, som Julio Olarticoechea, Jorge Valdano og Maradona. Forsøkene på å skape en enhet var ikke vellykket.

Første kamp gikk på Maradonas nye hjemmebane, Camp Nou i Barcelona. Argentinske fans kastet papirbiter og viste fram bannere som proklamerte at Malvinas var deres. På motsatt halvdel ventet Belgia, sølvvinner fra EM i 1980, med sterke spillere som Jan Ceulemans, Jean-Marie Pfaff og Ervin Vanderbergh.

Et mønster, som skulle gjenta seg i dette og de påfølgende tre verdensmesterskapene, ble snart tydelig. Hver gang Maradona fikk ballen hadde han to forsvarere på seg, og målet deres var at argentineren ikke skulle forbi, for noen pris. Kampen mot Belgia var ikke pen, og Diego fikk bare glimtvis vist hva han var god for, fra en uvanlig dyp posisjon på midtbanen. Argentina, der hele startelleveren unntatt Maradona var med å vinne gull i 1978, slet med å skape store sjanser. I det 61. minutt scoret Vanderbergh kampens eneste mål. Tittelforsvarerne åpnet mesterskapet med et tap.

Samme dag gjenerobret Storbritannia Port Stanley, og dagen etter kapitulerte de argentinske styrkene. I stedet for dobbel propagandaseier, fikk Argentina to nederlag på to dager.

To mål og et leggspark

Det var som om en bør ble lettet fra Diegos skuldre. Eller skyldtes endringen i spillet hans de taktiske disposisjonene? Mot Ungarn – som hadde slått El Salvador 10-1 i sin første kamp – var han uansett mye bedre. Mario Kempes ble dratt bakover på midtbanen, mens Maradona tok plassen Kempes hadde hatt mot Belgia, rett bak de to spissene. En av dem var Jorge Valdano, og en halvtime ut i kampen ledet Argentina 2-0. Et av målene ble scoret av Maradona, da han stupheadet inn en retur. Etter 57 minutter scoret han sitt andre, og her fikk publikum se storheten han hadde i seg. Etter et kjapt veggspill med Kempes førte han ballen inn mot venstre side av sekstenmeterfeltet, og fyrte av en kanon i nærmeste hjørne. En nydelig scoring. Argentina vant til slutt 4-1.

Neste kamp ble mørkere. El Salvador var voldelige, og etter at en av spillerne deres ble utvist, omringet de dommeren. En av dem gikk så langt som å sparke dommeren i skinnleggen. Han ble straffet med gult kort. Dette illustrerer hvor lista lå i dette mesterskapet. Argentina vant 2-0, mens Belgia fikk en uavgjort og en seier i sine siste kamper. Dermed ble Maradona & co. nummer to i gruppa.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent