Josimar

Fest, frustrasjon og uforløste ferdigheter

Maradona fikk et røft møte med sin første utenlandske klubb. Det turbulente oppholdet i Barcelona merket ham for resten av livet.

Tekst: Elida Høeg

Ángel «Pichi» Alonso bor i en stor leilighet nordvest i Barcelona, med utsikt over byen som strekker seg ned mot havet. Maradonas tidligere lagkamerat sitter i en myk rød sofa, på gulvet under føttene hans ligger et sebraskinn. Alonso er 65 år gammel nå, og jobber som fotballkommentator på TV. På et bord ved siden av sofaen står et innrammet bilde av ham selv – omtrent førti år yngre – i blå og rød skjorte.

– Jeg og Diego komt til Barça samtidig. Jeg så at han var noe helt for seg selv, men skal jeg være ærlig hadde jeg aldri trodd han ville nå så langt som han gjorde, sier han.

Diego Maradona og Pichi Alonso ble hentet til FC Barcelona i 1982. Maradona fra Boca Juniors for sju millioner dollar, Alonso fra Real Zaragoza for en sum han ikke husker. Begge kom til en klubb som hadde gått nesten et tiår uten å vinne La Liga, og som var blodivrig etter å hevde seg – særlig overfor Real Madrid.

– Det var skyhøye forventninger til oss, og særlig til Diego. Han var 21 år gammel og verdens dyreste fotballspiller. Det var en barbarisk sum han var blitt kjøpt for, og vi kunne se at han kjente på det, sier Alonso.

Maradona satt føttene sine på katalansk jord etter en årelang forhandlingsprosess med den tidligere klubben hans og det argentinske militærdiktaturet. Det skulle bli begynnelsen på perioden som han selv kaller La Frustración, i selvbiografien sin fra 2002. Første gang Alonso så Maradona på banen var i Argentina da han var i La Plata med et utvalg spanske spillere.

– Diego var bare tenåring, men skilte seg ut. Jeg ble også slått i bakken av stemningen på kampene. Det var så vilt, hele stadion var ultras, i positiv forstand. Det var fullstendig bogeria, som vi sier på katalansk, fullstendig galskap. Det kunne ikke sammenlignes med hva jeg var vant til hjemmefra.

Alonso tror Maradona savnet hjemlandet fra første dag og at det formørket oppholdet hans i Barcelona. Klubben var heller ikke god til å få nye spillere til å føle seg hjemme, mener han. Den tidligere angriperen forteller at de satt ved siden av hverandre i bussen på vei fra Camp Nou etter presentasjonen av de nye spillerne, der det aldri hadde møtt opp flere folk før. Selv om det var et stort øyeblikk, som Alonso ble nær euforisk av, virket Maradona nedtrykt, forteller han.

– Jeg spurte ham hvordan det gikk, om han fant seg til rette. Han sa at han følte seg som en liten gutt som ikke visste hvor han var, sier Alonso.

Ingen brautende kar

Maradona imponerte lagkameratene sine allerede i garderoben, der han kunne trikse med sammenrullede fotballstrømper eller sitroner, og touche over 200 ganger. Alonso forteller at de pleide å samle seg etter trening for å ha skytekonkurranse, og at Maradona gjorde ting de ikke trodde var mulig.

– Vi skjøt mot tverrliggeren, høyre stolpe, venstre stolpe. Diego sa: Ser dere den lille flekken på tverrliggeren der? Den skal jeg skyte på. Og det gjorde han. Vi sto bare og gapte.

Han var også en spiller som helst spilte når han selv hadde ballen, sier Alonso.

– Diego var ikke glad i å løpe uten ball, sier han og smiler.

Maradona og lagets andre utlending, tyskeren Bernd Schuster, var lagets sterkeste spillere, mener Alonso. Han sier Schuster kunne ha nådd verdenstoppen om han ikke hadde blitt skadet i en baskisk takling noen år tidligere, noe også Maradona skulle oppleve senere. De to ble et slags radarpar på banen, sier han.

– Men i garderoben holdt Diego seg for seg selv, med en liten gruppe rundt seg. Han var ikke en sånn brautende fyr som snakket med alle, eller var en naturlig leder. Han var kanskje for ung til det, sier han.

Den første kampen Maradona spilte for Barça var mot Valencia i september 1982, der han scoret og laget vant 2-1. De første månedene var lovende, selv om Maradona slet med å tilpasse seg lagkameratenes spillestil. De spilte ikke, de bare løp, løp og løp, skriver han i biografien sin. Argentineren kom heller ikke særlig godt overens med lagets tyske trener, Udo Lattek, som kommanderte spillerne opp grytidlig om morgenen og hadde helt egne treningsmetoder. For eksempel innebar de medisinballer på åtte kilo, som Maradona ikke kunne fordra. Han kastet en av dem på Lattek, skriver han i biografien sin, og spurte om han ikke kunne prøve å sparke den selv, for å se hvordan han følte seg i morgen tidlig? Lattek kalte bare Maradona for este chico, «denne gutten». Gutten sørget for å lage seg sitt eget felleskap på hjemmebane. Han kjøpte en villa i Pedralbes, et av Barcelonas mest fasjonable nabolag, med badebasseng og tennisbane. Huset hadde tre etasjer, ti soverom og en grill det alltid var kjøtt på.

– Jeg husker den første gangen han inviterte oss dit på fest, sier Alonso.

– Vi gjorde store øyne da vi skjønte at det bodde minst tjue andre mennesker der.

Maradona bodde sammen med kjæresten sin, Claudia Villafañe, foreldre og Claudias foreldre, i tillegg til en haug barndomsvenner fra Buenos Aires, deriblant manager og bestevenn Jorge Cyterszpiler. Cyterszpiler hadde samme store, krøllete hår som Maradona, og de to var uadskillelige i Barcelona, sier Alonso.

– Folk slet med å se hvem som var hvem, sier han.

– Diego var aldri alene, han hadde alltid den argentinske klanen sin rundt seg. Når de ankom et utested, for eksempel diskoteket Up and Down, som var det hippeste på den tida, gikk ryktet over hele Barcelona. Alle ville inn, sier han.


– Han nøt også visse privilegier. Når vi andre overnattet sammen på hotell før kamp, for å ta det rolig og få fokus, kom en rød Golf og kjørte ham på byen eller til fest i villaen. Han tilbragte ikke én natt uten klanen sin rundt seg, sier Alonso.

Den gode starten på sesongen tok slutt for Maradona da han ble diagnostisert med hepatitt i desember 1982. I dokumentaren Fútbol Club Maradona, som tar for seg årene hans i Barcelona, sier sportsjournalistene at det han egentlig hadde var en kjønnssykdom.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent