Josimar

Hjerter i søla

Dette er historien om da verdens beste spiller arrangerte og spilte veldedighetskamp for en gutt med misdannelser på en gjørmete grusbane utenfor Napoli, vinteren 1985.

Tekst: Paolo Vezzoli og Camilla Maffezzini

Luca Quarto ble født i Napoli 2. august 1984. Fra fødselen av hadde han et alvorlig fysisk handikap, som innebar at deler av ansiktet var ødelagt.

– Jeg ble født med en maxillofacial misdannelse. Jeg manglet lepper og tannkjøtt, og hadde et stort hull som gikk fra ganen og helt til hjernen, sier Luca Quarto til Josimar.

Bli Josimar-abonnent HER (kr 699,- for seks fysiske utgaver pr. år og full digital tilgang).
Gi Josimar i julegave HER.


Behandlingen Luca trengte var dyr, men faren var bare en vanlig arbeidstaker.

– Pappa hadde forskjellige småjobber, og jeg var familiens andre sønn. Vi hadde ikke råd til å betale for kirurgien, sier Quarto.

En kamerat i lyseblått

En måned før Luca ble født hadde Napoli fått en ny spiller i troppen: Diego Armando Maradona.

– Pappa kunne ikke tro det var sant. Han var superfan av Napoli. Hver dag gikk han for å se på treningen, og på søndager var det kamp på stadion. Maradona hadde vært et idol for ham også når han spilte i Barcelona. At han skulle komme til Napoli var en drøm, sier Quarto.

Men i familien ble gleden ved guttens fødsel fulgt av bekymring. Hvordan skulle de få betalt for operasjonen?

– Pappa visste ikke hva han skulle gjøre, så han bestemte seg for å spørre sin venn Pietro Puzone, som på den tiden var en ung Napoli-spiller, sier Quarto.

Puzone var fra Acerra utenfor Napoli og midtbanespiller for de lyseblå. Han var ikke fast på laget og hadde gjennom 1980-tallet flere utlånsperioder i mindre klubber.


Luca Quarto bor i dag i Rimini, men forsøker så ofte han kan å få med seg Napoli-kamper på San Paolo.

– Pietro fortalte lagkameratene sine om situasjonen og da kom ideen om å spille en veldedighetskamp, for å samle inn penger til operasjonen. Maradona hadde nettopp kommet til Napoli og kunne bare noen få ord på italiensk, men han brydde seg om situasjonen. Klubben var dessverre motstander av ideen, både på grunn av fotballkalenderen og fordi de ikke ville betale for en veldedighetskamp der de ikke ville få igjen noen av utgiftene. Det var da situasjonen begynte å bli ubehagelig. Men Maradona tok saken i egne hender. Han var stjernen i laget og spilleren med mest tiltrekningskraft på mediene. «Til helvete med Lloyd’s i London», sa han, «vi må spille denne kampen!»

Lloyd’s er en velkjent bank og forsikringsselskap i England som var involvert i Napolis økonomi i denne perioden.

100 månedslønner

– Så betalte Maradona 12 millioner lire (ca. 60 000 kroner. Red. anm.) for å dekke forsikring for kampen, og det samme gjorde alle de andre spillerne. 

Uten sponsorer, der de alene måtte organisere vennskapskampen mot det lokale amatørlaget i Acerra, Puzones hjemby.

– Det høres ut som om du var for ung til å huske noe av selve kampen?

– Ja, jeg var ganske ung, jeg kunne ikke se den. Alle mine minner fra begivenheten er indirekte. Jeg fikk se filmer, og slektningene mine har fortalt meg mye om det som skjedde. Veldedighetskampen ble spilt i januar 1985 og ut fra bildene kan man se at banen var en katastrofe. Det hadde regnet masse dagene i forveien, så grusbanen var et hav av søle. Fotballfans var overalt rundt banen, bare få meter fra spillerne. De gjorde unna oppvarmingen på parkeringsplassen og ble avbrutt av barn som prøvde å få et bilde av seg selv sammen med fotballstjernene. Det er helt utrolig, om man tenker på det i dag. Et lag fra Serie A, med det største fotballtalentet i landet, spiller en veldedighetskamp i gjørma mot et lokalt amatørlag, sier Quarto.

– Kampen var en fest. Maradona var i superform og scoret et mål som noen sier var en forsmak på århundrets mål, det han scoret mot England i Mexicos VM i 1986. Noen av barna gikk ut på banen for å klemme ham. Fra tribunene ropte alle: «Diego! Diego! Diego!» En uforglemmelig dag, sier Quarto.

Over 4000 tilskuere betalte for å se kampen, og det ble samlet inn 74 millioner lire i alt, cirka 100 månedslønner for en vanlig arbeider.

Et slørete klipp på YouTube er de eneste bildene som som finnes .

– Det var bare takket være denne kampen at jeg kunne gå i gang med kirurgien. Jeg har hatt 10 operasjoner, åtte av dem i Sveits. Den siste var da jeg var 17, og nå har jeg full funksjonalitet og et helt vanlig ansikt, sier Quarto.

– Hvordan vil du beskrive Maradona som menneske?

– Han er en autentisk person, med et stort hjerte. Han har gjort noen feil i livet, som oss alle, og han har av og til gått over grensen. Men han har betalt for det han gjorde galt, også på fotballbanen. Alt han gjør, gjør han med lidenskap. Bak personligheten vi kjenner, en impulsiv person og en opprører, finnes en søt og snill mann. Han har gjort masse veldedighet, både i og utenfor Napoli. Han har alltid vært oppmerksom på de fattige, folk som trenger hjelp, og særlig barna. Om han kunne gjøre noe for å hjelpe, så gjorde han det. Han var rik og levde et nydelig liv, men han glemte aldri hvor han kom fra. Fra gata. Diego er en av oss.

– Hvordan har forholdet mellom familien din og Maradona vært i årene etterpå?

– Veldig hyggelig! Pappa, Gennaro, som alltid gikk på stadion, ble ganske god venn av ham. Diego spurte ofte om meg og noen ganger besøkte vi ham mens han var i Napoli. Dessverre var jeg for ung til å huske alt dette.

– Har du truffet ham senere?

– I 2003 ble historien min fortalt i tv-progammet C’e posta per te [Du har fått post]. De ordnet det så jeg fikk møtt Diego Armando igjen etter så mange år. Jeg var 18 og veldig spent, jeg klarte ikke å snakke en gang. På slutten av sendingen omfavnet vi hverandre. Han husket meg og var glad jeg var frisk. Jeg takket ham for alt han hadde gjort for meg og sa at jeg en dag ville reise til Argentina, sier Quarto.

Et evig smil

Idag er Luca Quarto 36 år og bor sammen med sin mor i Rimini. Broren og søsteren bor i Napoli med sine familier. Luca lever et helt vanlig liv, jobber i en kostymebutikk om sommeren og som kelner på restaurant om vinteren, og er dessuten forlovet. Faren Gennaro, derimot, ble drept av Camorraen i 2011, under et bakholdsangrep der omstendighetene er uklare. Og Pietro Puzone lever som alkoholavhengig uteligger hjemmet Acerra.

– Er du og familien fotballfans?

– Nei, vi er ikke bare fotballfans, vi er skikkelig, super fotballfans. Når jeg er i Napoli liker jeg gå på kamp på San Paolo, som jeg gjorde med pappa, som lærte meg å elske Napoli.

– Hvem er favorittspillerne dine i dag?

– I dag er det Lionel Messi. Om du tenker Napoli er det Dries Mertens, han er ekte napolitansk nå, alle kaller ham «Ciruzz». Og i hjertet mitt er det alltid plass til to eks-er: Ezequiel «El Pocho» Lavezzi, han er sprø, og vår tidligere kaptein Maren Hamsik.

– Og gjennom alle tider?

– Diego Armando Maradona, den beste. Du kan spørre alle napolitanere, og alle vil svare at det aldri vil bli født noen som ham igjen. Det kan komme nye mestere, men aldri noen ny Maradona. Noen ganger spør jeg meg selv hvem han ville vært om han ikke var idrettsutøvelser, om han levde uten utsvevelser og narkotika. Men svaret er at da ville han ikke vært Maradona. Diego var en leder, på og utenfor banen. Han satte Napoli på fotballkartet, og ga et smil til folket, som aldri kommer til å dø.