Josimar

Et brasiliansk blikk på Maradona

Brasil og Argentina har alltid vært rivaler. Går det an å være brasilianer og samtidig elske Maradona? Den argentinske tieren har noe Zico, Pelé og Neymar mangler.

Tekst: André Lobão Oversatt av Virgilio Gomez Rei og Marius Lien

Maradona har spilt noen få ganger på brasiliansk jord: Fire kamper på Maracanã som profesjonell, mot klubblag og Brasils landslag, og ingen av dem endte med seier. Jeg var selv tilstede på to av disse kampene. Først en vennskapskamp mellom Flamengo og Boca Juniors i 1981, da jeg var 10. I 1989 så jeg Brasil mot Argentina, jeg var da 18 og hadde ingen tanker om at jeg en gang skulle bli journalist og skrive om kampen.

Men før vi kommer til mine egne opplevelser som fotballfan, fast besøkende på Maracanã og tilhenger av Fluminense – en av Flamengos rivaler her i Rio de Janeiro – la oss ta en titt på det historiske bakteppet på 1970- og 1980-tallet. I denne perioden var flere søramerikanske land militærdiktaturer, noe som påvirket hvordan bildet av Maradona ble konstruert blant brasilianske fans.

Maradona på Maracanã i retrospekt

Første gang Maradona spilte i Brasil var 2. august 1979, i en kamp i Copa América. Brasil vant 2-1 etter mål fra Zico og Tita, mens Coscia scoret for argentinerne.

15. september 1981 satte Maradona nok en gang foten på Maracanãs myteomspunne gress, og dette var i vennskapskampen mellom Flamengo og Boca Juniors. Foran 60 000 tilskuere måtte han se Zico sette inn to mål for Rio de Janeiro-laget, som vant 2-0 mot det tradisjonsrike laget fra Argentina.

Etter kampen nektet «El Diez» – kallenavnet som på spansk betyr «Tieren» – å sammenligne seg med Zico og Pelé: «Jeg synes sånne sammenligninger er grusomme og skjønner ikke hvorfor folk insisterer på å holde på med det. Alle har sin egen spillestil, sin egen individualitet. Pelé er uovertruffen, den beste jeg har sett. Hvordan skal jeg kunne sammenligne meg med ham? Zico er en glimrende spiller, dyktig, god sans for spillet, kan skape store ting ... »

12. juli 1985 spilte det argentinske esset 90 minutter i en vennskapskamp i anledning Zicos hjemkomst, etter at han hadde spilt tre år for Udinese i Italia, og deretter signert på nytt for Flamengo. Med pomp og prakt hadde Flamengo leid inn prominente brasilianske verdensnavn som Falcão, Júnior og Toninho Cerezo. Kampen mellom Flamengo og «Zicos venner» endte med 3-1 til Rio-laget. Zico scoret på frispark.

I 1989 ble Copa América spilt i et nytt format, med Brasil som eneste vertsnasjon. Maradona var beryktet og berømt etter å ha vunnet VM, og 2. juli returnerte han enda en gang til Maracanã, for å møte Brasil med over 100 000 fans på tribunen. Heller ikke denne gang ble det positivt resultat. Bebeto og Romário scoret, Brasil slo verdensmestrene, Maradona og resten 2-0.

Rivaliseringen mellom Brasil (Zico) og Argentina (Maradona)

De brasilianske sosiologene Ronaldo Helal og Hugo Lovisolo (Universidade do Estado do Rio de Janeiro) har skrevet en artikkel kalt «Journalistikk og fotball: Argentinere og brasilianere – om å elske å hate, og å hate å elske». I artikkelen hevder de at begge landslagene skapte seg et bilde og en spillestil, med utgangspunkt i enkelte stereotypier. Tesen er at den brasilianske identiteten ble bygd på, og i overdreven grad ble avhengig av, symboler og verdier hentet fra fotballen. Dette bidrar til at den nasjonale identiteten i stor grad er basert på forskjellen mellom «oss» og «dem», noe som speiler rivaliseringen mellom Brasil og Argentina.

Denne rivaliseringen har til en viss grad redusert brasilianernes beundring for Diego Maradona. Da de begge spilte aktivt, var det sammenligningen med Zico – stjernen på Flamengo og Brasil, som arvet trøye nummer 10 etter Pelé – som satte fyr på diskusjonene. Flamengos supportere, som er størst i antall i Brasil, bidro kraftig til dette. De er en egen ingrediens i rivaliseringen mellom brasilianske og argentinske fans. Og i de direkte møtene mellom Zico og Maradona på Maracanã, gikk tallene helt klart i favør av den brasilianske stjernen.

– For dem som hadde en part i denne saken, så ble det som i partipolitikken. Var du Zico, så var du Zico. Var du Maradona, så var du Maradona. En spesiell ting var at hele «anti-Flamengo-nasjonen», som består av supporterne til Flamengos rivaliserende lag, var pro-Maradona, sier Cristiano Borges, professor i historie og Flamengo-fan (da Flamengo vant Copa Libertadores i 2019 var han tilstede på alle klubbens kamper).

Konstruksjonen av rivaliseringen mellom Zico og Maradona, som ble dyrket fram av den brasilianske mainstreampressen, bidro kraftig til at Flamengos popularitet vokste over hele Brasil. Vennskapskampen mellom Flamengo og Boca i 1981 var et eksempel på dette. Kampen ble kringkastet av SBT, et tv-selskap eid av forretningsmannen Sílvio Santos, som skaffet seg konsesjon under Brasils militærdiktatur. Dette diktaturet hadde fortsatt makten i 1981, samtidig som Argentina også var et militærdiktatur. TV-avtalen var en overraskelse. SBT viste egentlig ikke sport i det hele tatt, og de tok over rettighetene fra Globo, det største tv-selskapet i Brasil. Kampen ble vist over hele Brasil, inkludert Rio de Janeiro, noe som delvis forklarte tilskuertallet på 60 000 – et svakt tall, med tanke på Flamengos posisjon: Laget vant serien i 1980, og gjorde det bra i Copa Libertadores, en turnering de skulle vinne litt senere, i november 1981. Da slo de det chilenske laget Cobreloa i finalen, og en detalj er at Chile på denne tiden ble styrt av Pinochets militærdiktatur. Det viser at forskjellene mellom landene manifesterte seg på fotballbanen, mens de politisk var allierte gjennom militærdiktaturer.

Diktaturer og nasjoner på krykker

Brasils VM-gull i 1970, realiseringen av VM i 1978 og hjemmeseieren til Argentina, kobberbedrifter som støttet Pinochet og finansierte Cobreola – alt er eksempler på hvordan diktaturene bruke fotballen politisk.

I 2020 snakket den brasilianske backen Júnior, Zicos lagkamerat på Flamengo i 1981, om hvordan Pinochet prøvde å piske opp konflikten mellom Cobreola og Flamengo. «De gikk inn for å skade oss, særlig Zico. De var et bra lag, men hadde en nedside, som kom til syne i den andre kampen i Santiago. Chile var i en komplisert politisk situasjon. Pinochet var på kampen, han tok stadionmikrofonen og sa til publikum at Cobreola var ‘Fedrelandet på skruknotter’», sa Júnior til avisen Globo.

Ti år tidligere brukte Brasils president Flamengo på samme måte. Emílio Garrastazu Médici, president i Brasil fra 1969 til 1974, pleide å frekventere tribunene på Maracanã for å selge inn et vennligere bilde av seg selv i en tid da regjeringen kjørte en hard linje. Militærdiktaturet hadde makten fra 1964 til 1985, og Médicis periode var den mest brutale. Mange opposisjonelle ble forfulgt og drept. Médici agerte populistisk, og brukte landets mest populære klubb Flamengo til sitt formål, i tiden da Zico startet sin karriere som profesjonell.

I Argentina prøvde diktaturet å kapitalisere på den unge Maradonas popularitet da han var i militæret. Maradona tjenestegjorde i bare ni måneder, før han ble dimittert for å spille i U-20-VM i 1979, og diktaturet proklamerte: «Nasjonen trenger ungdommen, unge mennesker som kan sette et eksempel i idrettens verden, gjennom hardt arbeid og stor innsats. Du, unge mann, kan og må bli et sånt eksempel. Du kan bli det på grunn av din popularitet, og fordi din status som offentlig person inkluderer ansvaret som følger med å være et godt eksempel.»

Dette universet, der regimene brukte fotball for å framdyrke nasjonalisme og nasjonal identitet, er bakgrunnen for hvordan bildet av Maradona ble skapt – i Argentina som helt, i Brasil som fiende.

Hvis vi går tilbake til rivaliseringen mellom de to største søramerikanske stjernene på 1980-tallet, er det en detalj som krever oppmerksomhet: Aldersforskjellen. 

– Zico var ikke fra samme generasjon som Maradona. I VM i 1982 spilte Zico spilte på Telê Santanas lag – ansett som mesterskapets beste – og han var 29 år. Maradona var 22, det er stor forskjell. Zico var fra samme generasjon som Michel Platini og Zbigniew Boniek, og i VM i 1986 var han 33 og på vei nedover på grunn av skader. Maradona var 25 og helt på topp. Man kan ikke se dem som fra samme generasjon, og det viser at konkurransen dem imellom er en affære skapt av mediene, for å fremtvinge et rivaliserende forhold, sier historikeren Borges.

Pelé eller Maradona?

Etter at Zico la opp og VM i Mexico var over, plasserte brasilianerne Maradona i en ny duell: Mot Pelé, og diskusjonen om hvem som var den største 10-eren gjennom alle tider. «Kongen av fotball» og «Århundrets idrettsutøver» mot «El Diez», «Barrilete Cosmico» og «El Pibe de Oro». Det midterste kallenavnet betyr «Den kosmiske dragen», og det siste betyr direkte oversatt «Gullgutten». Pibe er et uttrykk brukt i Argentina om en streetsmart guttunge, gjerne med enkel bakgrunn, individualistisk, rampete og opprørsk. Det var uansett tid for et nytt kapittel i historien om rivaliseringen mellom Brasil og Argentina.

– Maradona hadde en eksepsjonell karriere, ved siden av et høyst diskutabelt offentlig liv. Dette har egentlig ikke noe med fotball å gjøre, men det spiller alltid inn, bevisst og ubevisst, når man analyserer spillet. Brasilianere kjenner til disse sidene ved Maradona. Til tross for dette, og selv om de er fans av landslaget og Pelé, så ser brasilianerne Maradona som en av de største, på en objektiv måte og uten entusiasme. Men ikke i samme klasse som Pelé, sier argentineren Martin Raviolo, som er fan av Colón de Santa Fe i Argentina og er bosatt i Buzios i Brasil – et populært reisemål for argentinere som vil feriere i varmen.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent