Josimar

«Fotballen hadde rundet seg selv, det var ikke mer å legge til»

Slik så målene mot England ut sett med øynene til Jorge Valdano – Argentinas nummer 11 i VM i 1986.

Tekst: Jorge Valdano Oversatt av Pål Ødegård

Det var en gang i Mexico, der en vanlig mann forvandlet seg til en gud. En menneskelig gud. Og jeg var der da det hendte. Som en disippel. Noen dager senere, da spillerne i den argentinske troppen landet i Buenos Aires som verdensmestere i fotball, ankom de som vanlige borgere. Diego, derimot, red metaforisk på en hvit hest, slik som general San Martín, Argentinas frigjører.

Det har gått 34 år siden dette VM-sluttspillet, og tiden har fått minnene om det til å falme. Selv den intense finalen huskes ikke like detaljert av de som opplevde den. Og for de som ikke gjorde det, er den nå bare en statistikk. Men det motsatte har skjedd med de to målene scoret av Maradona mot England. Som om de har fått en større glans på grunn av sin legendestatus, blitt myteomspunnet av de sterke følelsene de vekker, kontroversielle og vakre. Som en heroisk heltedåd under krigen på Falklandsøyene, men som fiksjon. Spillsekvensene er nå redigert og spredt på sosiale medier, og fortellingen til kommentator Víctor Hugo Morales er en integrert del av generasjonene som lengter etter å gjenoppleve denne ettermiddagen. I praksis «er det til å grine av». Det var en storkamp på grunn av rivaliseringen (ikke bare på fotballbanen), på grunn av dens genialitet og for den etiske debatten den genererte. Men aller mest fordi den ga alle som så på følelsen av å være i universets sentrum, der en mann, i rett øyeblikk, på rett sted og mot ‘rett’ motstander, ble opphøyd til et overmenneske.

Det som hendte er nok til et langt foredrag, men jeg skal fatte meg i korthet, som best jeg kan. Denne ettermiddagen gikk han utover selve spillets essens. Forfatteren Juan Sasturain skrev i boken La Patra Transpirada: «Svetten er for drakta som blodet er for flagget». Ingen kamper passer bedre til denne analogien enn kampen mot England. Jeg vil også oppsummere ‘Guds hånd’-målet så kort som mulig. Det skjedde, og nå er målet historie. I stedet må man med all verdighet synge en hyllest til et mesterverk ingen hadde lagt sine øyne på til da: Argentinas andre mål.

Jeg, som var der, kan med hånden på hjertet si at Maradona var i en opphøyd tilstand denne dagen. Bena hans glinset som om de var smurt for anledningen. Det var som om figuren hans bare vokste etterhvert som kampen utviklet seg, omtrent som når de største artistene går i transe på scenen. Blikket hans var gjennomborende, ballen lystret, dommeren var trollbundet. I angrep denne dagen hadde Diego, gjennom sine medspillere, med seg den erke-argentinske egenskapen innbitthet. Uten ham manglet det virtuositet.

Han hadde allerede vært hovedpersonen i flere raid som ble avbrutt av frispark. Noen ganger i starten av et angrep, andre ganger like utenfor sekstenmeteren. Som alle de beste talentene hadde han en grense, men for hvert angrep flyttet han denne grensen mer og mer. Hvert angrep virket for meg som avslutningen i en lang forestilling. Lik store fyrverkeri som bare blir mer og mer spektakulære og øker i intensitet, og hver gang sier man til seg selv: «Dette er det siste raidet han klarer». Men, nei. Ennå hadde ikke fyrverkeriet nådd sitt crescendo, med alle sine farger. Diego hadde spart det beste til slutt, og alt som før hadde blitt gjort i fotballhistorien ble til billige kopier.

Han startet med en djevelsk dans på midtbanen, uten at det lignet på starten av et vellykket angrep. Normalt ville det ikke vært det. Men han stoppet ikke før ballen lå i mål. Atletisk sett et middelmådig løp, men fotballmessig vidunderlig. En vri her, et rykk der, etterfulgt av en nedbremsing og en kroppsfinte. Ballen fulgte alle disse bevegelsene som på befaling. Den vanvittige databehandlingen – disse valgene utelukkes til fordel disse – foregikk i et vertiguøst tempo. Men hjernen til Diego ble ikke forledet av de utallige mulighetene, den sto alltid igjen med de rette.

Da han begynte å nærme seg målet økte farenivået, og opphisselsen skapt av symbiosen mellom dyrebar erfaring og spontaniteten som var kultivert siden barnsbena i Villa Fiorito. Tusenvis av treningstimer, lysglimt som gikk genialt i sikk-sakk, den umettelige ambisjonen. Han tygde på historiens vakreste mål. Osvaldo Soriano, fotballspiller og forfatter, hadde helt sikkert Maradona i tankene da han beskrev «kroppens poesi» i fotball. Det fantes en musikalitet i hver bevegelse, en provokativ gest i hvert steg, og en «umulighet» i hver touch.

Det var umulig å stoppe ham. Når en mann har bestemt seg for å lage historie, kan han ikke stanses av noe eller noen. Alt annet faller på plass. Selv engelskmennene, bitre rivaler, gikk ut i sin jakt på eksakt feil sted til eksakt feil tidspunkt. Hvor mange tilfeldigheter behøver man, før det kan kalles et mirakel? Det ga en lyst til å bli troende! Jeg fulgte med på høyde med ham, på bakerste stolpe, engstelig da det virket som han ville fortelle meg at «nå sender jeg den til deg», og lettet da han i neste øyeblikk ga beskjed om at «nå kan jeg ikke lenger». Og vips! I tiden fra jeg oppfattet at nå skulle han sentre, til jeg skjønte at han ikke lenger kunne, ble jeg som hypnotisert, inntil et dyrisk jubelrop vekket meg.

Det var først da jeg ble oppmerksom på raden av engelskmenn som lå strødd langs banen hans. Perplekse, og de spurte seg selv «hva hadde jeg kunne gjort annerledes?».

Ingen fant noen gang noe svar. Om noen av dem skulle komme til å lese denne artikkelen, vil de gjenoppleve minnene og følelsen av å ha feilet. Ikke lid mer, gutter, denne ettermiddagen var det ingenting dere kunne ha gjort.

Etter denne utrolige bragden løp Maradona bort til cornerflagget til høyre for seg og startet feiringen, vel vitende om at dette var øyeblikket som skilte før og etter i en ny tidsregning. De som var til stede kunne være sikre på at de i resten av sine liv kunne si: «Jeg var der». TV-kameraene fulgte målscoreren til millioner av bergtatte seeres tilfredsstillelse, mens fotografene løp som gale for å sikre seg et blinkskudd verdig begivenheten.

Alles øyne var rettet mot Diego, og dette skapte en fascinerende effekt, noe som overrasket meg. Diego var ikke i tvil om at han fortjente denne galskapen som utfoldet seg. En selvtillit jeg antar Pelé hadde i sin tid, og senere Michael Jordan; en selvsikkerhet kun forbeholdt genier. Selv løp jeg inn i målet for å hente ballen. Den virket å ha overgitt seg, som om den var død. Som en vingeløs fugl. Målet hadde gjort noe tilsvarende med meg selv, men på en omvendt måte. Som om en orgie av fotball hadde gjort meg mett. Uansett, både for ballen og meg selv var det som om vi var av den oppfatning av at det var meningsløst å fortsette å spille. Hvorfor? Fotballen hadde liksom rundet seg selv, det var ikke mer å legge til.

Andre kan umulig ha vært klar over hva som egentlig skjedde med ballen og meg selv, for en annen konsekvens av scoringen var at vi opphørte å eksistere. Vi ble forvandlet til et par okkulte gjenstander. For en tapt mulighet! Hadde jeg puttet ballen under skjorta og løpt vekk med den, kunne jeg ha gjort en formue ved å selge den på internett i dag. Selv engelskmennene etterspurte denne ballen. Og enn så gløgg jeg tror jeg er selv, så falt det meg aldri inn.

Verden tilhørte denne figuren som løp og som oppfattet situasjonen i øyeblikket, fordi instinktet hans jobbet på et høygir som ga ham mulighet til å oppnå refleks på sin egen refleks. Han hadde gått over til den andre siden, den som kun er forbeholdt storhet. Vi både beundrer og misunner i like store monn, fordi han gjorde det vi selv drømte om å gjøre i våre ultimate ønskedrømmer, i våken så vel som i sovende tilstand. For å forsøke å beholde noe av min egen selvrespekt etter dette mesterverket, sparket jeg ballen hardt i nettet, mens jeg ropte av full hals: «Jeg ropte jo til deg at jeg var ledig», før jeg resignert løp bort og omfavnet ham.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent