Josimar

VM i Italia, 1990

Maradona kom til VM som regjerende mester, men måtte ta smertestillende sprøyter for å spille. I Nord-Italia ble Argentina møtt med pipekonserter, fordi Diego representerte Napoli og det foraktede Sør. Det gjorde Maradona enda mer innbitt, og han svarte ved å slå ut Italia i semifinalen – i Napoli.

Tekst: Rob Smyth Oversatt av Lars Johnsen

I sine 60 leveår på jorden har Maradona skyflet alt mulig inn i kroppen. Men ingenting har gitt ham mer stimuli enn det biologiske stoffet bronca. Maradona beskriver det som «et veldig argentinsk ord for å beskrive sinne, raseri, hat, harme og bitter misnøye» – og han har produsert bronca på en industriell skala.

Bronca var Maradonas energi gjennom hele fotballkarrieren, gjennom store og tunge stunder, ærerike og skamfulle øyeblikk. Virkningen var på sitt sterkeste under Italia-VM i 1990, da han gikk på banen for å igjen vinne trofeet han hadde vunnet med Argentina fire år tidligere. Med tanke på den slitne kroppen hans burde Maradona aldri ha spilt. Lagkamerat Julio Olarticoechea estimerte at Maradona spilte på «50 prosent eller mindre». Likevel, gjennom uforglemmelige prestasjoner og en viljestyrke som gikk på helsen løs, slepte han et elendig Argentina helt til finalen. I en måned med uutholdelig intensitet, opplevde han større variasjoner i følelseslivet enn de fleste går gjennom i et helt liv.

Damp på tredemølla

Maradona varmet opp til turneringen med å påstå at trekningen hadde blitt fikset i favør av Italia, og for å skade Argentinas sjanser. Det blåste opp til storm. I selvbiografien El Diego skrev han: «Jeg visste umiddelbart at Italia ‘90 ville bli vanskelig for oss.» Men han er ikke typen til å sno seg unna en utfordring. «Det laget som ønsker å vinne VM-pokalen, må rappe den fra Maradona», sa han kvelden før mesterskapet startet.

Argentinas form før VM var elendig, med bare én seier på 10 kamper. Selv med Maradona i troppen ble de levnet få sjanser. Maradona hadde forsvunnet i begynnelsen av 1989/90-sesongen, og bedt om en overgang til Marseille. Han ønsket forandring, men Napoli sa nei. Etter å ha spilt for Argentina under Copa América i 1989 hadde Maradona reist fra ferie til ferie. Da han til slutt møtte opp i Napoli, var han helt ute av form, men ble stadig bedre etter hvert som sesongen gikk. Til slutt løftet han Napoli til sitt andre Scudetto på tre sesonger, og var mot slutten av sesongen nær sitt høyeste nivå noen gang.

Maradona og hans personlige fitnesstrener Fernando Signorini utviklet et treningsprogram som skulle sikre at han var i enda bedre form i 1990 enn han hadde vært i Mexico fire år tidligere. Han brukte 60 000 dollar på å installere de mest moderne treningsapparatene på Trigoria, treningsfeltet til Serie A-klubben Roma, der Argentina hadde sin VM-base. «Da jeg gikk av tredemølla dampet det av meg. Herregud, så utrolig god form jeg var i», har han sagt.

Fire ukers eksamen

Men sinnet hans var rastløst som alltid. Han kranglet med trener Carlos Bilardo over at Jorge Valdano var vraket, kompisen og angrepsmakkeren hans fra Mexico-VM, som hadde gjort comeback ett år tidligere. Valdanos naturlige etterfølger var Claudio Caniggia, som spilte i Serie A for Atalanta. Det ble spekulert i om Bilardo også kom til å vrake ham. Maradona ga Bilardo et ultimatum. Om Caniggia ikke er med i troppen, er heller ikke Maradona det.

Maradona fikk brakt begge Ferrariene sine til treningsbasen «fordi jeg trenger å føle meg hjemme», og ville ta kjøreturer som en form for avslapning når Bilardo tillot det. Kjøreturene var de få mulighetene Maradona hadde til å roe seg ned. Oppmerksomheten han var utsatt for ville ha overveldet 99,99 prosent av menneskeheten. «VM var som en fire uker lang eksamen.» I det foregående VM-et hadde han nådd fotballhistoriens høyeste topp. Nå skulle han utgi oppfølgingsalbumet.

Søkelyset på ham hadde økt betydelig på grunn av landet VM ble avholdt i: Italia. Et sted der Maradona var forgudet og forhatt, og aldri noe i mellom. Han hadde ledet Napoli til deres to eneste seriegull i historien og han elsket at Napoli var oppviglerne fra sør som angrep aristokratene i nord. «Fattigdom er ikke godt for noe, unntatt fotball», har Maradonas gode venn Jorge Valdano sagt. Fattigdommen Maradona vokste opp i forlot ham aldri. Han var kanskje verdens beste spiller, men han var aldri så motivert som når han raste mot etablissementet. Ved hver kamp Napoli spilte i nord, hadde motstanderfansen bannere som hevdet at napolitanere var en mindreverdig rase. Det hadde Maradona lagt merke til, og hans bronca økte i takt med det. «De verste var ‘Velkommen til Italia’-bannerne. Hele den nord-sør-krigen gjorde meg sterkere og ga meg en sjanse til å gjøre det jeg er best til: å kjempe for en sak. Og hvis saken er de fattige, er det enda bedre.»


Forbannet flyforsinkelse

Da avspark for VM i 1990 nærmet seg ble Maradonas form dårligere. Først var han slått ut av influensa, og slet med en inngrodd tånegl på høyrefoten. Ingen behandlingsmåter – sprøyter, å pakke inn tåen i bomull, større sko – virket. At en så liten skade kunne skape så mye trøbbel frustrerte ham. Han måtte stå over flere dagers trening inn mot mesterskapets åpningskamp, Argentina mot Kamerun. «Smerten var ille. Jeg var redd for å gå glipp av hele VM.»

Løsningen ble en skinne av karbon. Han kunne spille. Kvelden før VM startet, overrakte Argentinas president Carlos Menem et diplomatpass som gjorde Maradona til «ambassadør for argentinsk idrett i hele verden». Den neste måneden, skulle det vise seg, ble han ambassadør for Argentina mot verden.

I garderoben før kampen følte Maradona på en dempet stemning, som han forsøkte å løfte med en improvisert tale. «Kom gjen’a! Faen heller. Dette er VM og vi er verdensmesterne!» Essensen i det Maradona sa skulle etter hvert trenge igjennom til resten av laget, men ikke denne dagen i Milano. Argentina tapte 1-0. Et ydmykende og rystende tap. Kamerun gikk av banen med ni mann, og det kunne ha vært verre. Victor N’Dip ble bare tildelt gult kort etter å ha plantet knottene i Maradonas venstre biceps.

En av dem som fikk marsjordre, Benjamin Massing, huskes for en nesten komisk brutal takling av Claudio Caniggia, der han fikk sitt andre gule. Det som er glemt, er at han brukte resten av kampen på å markere Maradona. Det første gule fikk han etter 10 minutter, da han sparket Maradona opp i luften.

Maradona begynte kampen svært godt, men falt ut av den etter hvert. Han har selv innrømmet at han ga opp da Kamerun tok ledelsen i det 87. minutt. «Jeg forlot banen. Jeg var der, men var ikke der.» Fotballens verden var ruset på skadefryd på Argentinas vegne og spesielt at Maradona var ydmyket. Før kampen hadde Milano-publikummet – Milan var Napolis argeste rivaler – buet den argentinske nasjonalsangen med innlevelse, og hetset Maradona hver gang han berørte ballen. Maradona kunne innkassere en slags seier da han overfor pressen sa at Kamerun hadde fortjent seieren, og at det første røde kortet var feil, før han viet oppmerksomhet mot publikums oppførsel. «Den eneste gleden jeg fikk i ettermiddag var å oppdage at befolkningen i Milano, takket være meg, ikke lenger er rasister. I dag, for første gang, støttet de afrikanere.»

Argentinas fly tilbake til Roma ble forsinket med et par timer ettersom privatfly opptok rullebanen. I løpet av den tiden kjente han broncaen vokse. «På de to timene endret humøret mitt. Jeg fikk tilbake motivasjonen. Da jeg gikk ombord i flyet, var jeg en ny mann.» Det vil si: han var den gamle Maradona.

Maradona og karpatenes Maradona

Argentinas neste kamp gikk i Napoli, Maradonas åndelige hjem. Turneringen var bare fem dager gammel, men likevel ventet det som i realiteten var en cupkamp. Sovjetunionen hadde tapt sin første kamp 2-0 mot Romania. Ingen av lagene tålte et tap nummer to, det ville i så fall kreve et mirakel for å kunne gå videre.

Argentinas keeper Nery Pumpido brakk beinet tidlig i kampen, og hans VM var over. Før reserverkeeper Sergio Goycochea i det hele tatt hadde fått ta på ballen, lekte Maradona keeper da han blokkerte en heading fra Oleg Kuznetsov på streken med høyrehånden. Den svenske dommeren Erik Fredriksson sto fem meter unna, med perfekt synsvinkel, men ble blendet av Maradonas aura. «Sovjeterne omringet dommeren, men jeg hadde hypnotisert ham», skrev Maradona i El Diego. «Jeg hadde hypnotisert ham!»

Argentina vant 2-0. Selv om Maradona hadde spilt nok en kamp under pari, var han det store samtaleemnet etter kampen. Før den siste gruppespillkampen mot Romania pådro han seg en kneskade på trening. I selvbiografien husker han hvordan han holdt fast i kona Claudia med den ene hånden og en ispose på kneet med den andre. Med Pumpidos skade, Valdanos fravær og fiendtlige omgivelser, visste Maradona at det var umulig for Argentina å vinne VM på samme glitrende vis som i 1986. «Det føltes mer som et hinderløp enn et VM. Å kreve at vi skulle spille bra under de omstendighetene var å be om for mye. Vi måtte vinne med alle tilgjengelige metoder.»

Før mesterskapet tenkte Maradona at Italia 1990 ville være mesterskapet der han var på sitt høyeste nivå. «Jeg var 29. Ikke gammel. Ikke ung. Men en ekspert», skrev han i selvbiografi. Men både kropp og sinn hadde vært gjennom så mye siden proffdebuten med Argentinos Juniors som 15-åring at i fotballtermer var han en eldre mann. Listen med skader ble lengre og lengre – tå, kne og nå ankel, som fikk en smell i førsteomgangen mot Romania. Den hovnet opp umiddelbart. I pausen overhørte Maradona lagets lege si til Bilardo at han måtte byttes ut – en diskusjon Maradona aggressivt avsluttet. (Det er i hvert fall Maradonas versjon. Etter kampen sa Bilardo at Maradona spilte med så store smerter at han ba om å bli byttet ut, men hadde endret mening og ville spille videre «om det så tar livet av meg».)

Argentina snek seg videre til åttedelsfinalen etter 1-1 mot Romania, i en kamp der Maradona ble utspilt av Gheorghe Hagi, kjent som karpatenes Maradona. Argentinas mål ble skapt av Maradona, en corner som ble skallet inn av Pedro Monzón. Både Hagi og Marius Lăcătuș fikk gult kort etter taklinger av Maradona innen kampens første ti minutter – og de var Romanias mest kreative spillere. Selv om det var øyeblikk der han overspilte etter taklinger, ble han sparket rundt som ingen andre. Fifas statistikk viser at Maradona ble sparket ned 28 ganger i løpet av tre gruppespillkamper. Nummer to på lista fikk 15 frispark. Gjennom hele turneringen ble han sparket ned 53 ganger, og dette var det siste VM-sluttspillet før man begynte å slå ordentlig ned på stygt spill.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent