Josimar

Fra asken til ilden

Etter VM i 1990 begynte en lang nedoverbakke for Diego Maradona.

Han spilte knapt nok kamper, men fire år senere klarte han likevel å skaffe Argentina plass i VM i USA.

Tekst: Jonathan Wilson Oversatt av Marius Lien

For argentinsk fotball var det en dypt ydmykende kveld. De hadde vunnet de to siste Copa América. De hadde startet VM-kvalifiseringen bra, og selv om de tapte i Bogotá, trengte de ikke mer enn seier hjemme mot Paraguay og uavgjort mot Colombia for å ta topplasseringen i gruppa – og dermed automatisk få plass i VM i USA 1994. Men det ble uavgjort mot Paraguay, noe som skapte press. De måtte vinne mot Colombia 5. september, ellers måtte de ut i play-off mot Australia.

De tapte 5-0. Mot slutten av kampen sang fansen for Colombia, og deretter for Maradona, som forferdet så kampen fra VIP-boksen. «Vergüenza!», skrek overskriftene i El Gráfico. En skam! «Jeg vil aldri tenke på den kampen igjen», sa treneren Alfio «Coco» Basile. «Det var en forbrytelse mot menneskeheten, jeg fikk lyst til å grave et hull i bakken og begrave meg selv i det.»

Nederlaget hadde så stor innvirkning at to dager senere ble aktualitetsprogrammet Tiempo Nuevo viet kampen. Det var fascinerende tv. Keeperen Sergio Goycochea satt tungsindig med to fingre over munnen, ikledd grønn dress og med skamfullt ansikt, og tok imot kjeften fra den tidligere spissen José Sanfilippo, en utpreget syrlig kritiker. De to fingrene over Goycocheas munn forlot av og til ansiktet og formet – tilsynelatende uten at han merket det selv – en knyttet neve. Carlos Bilardo, treneren fra VM i 1986 og 1990, så på hjemmefra. Han ble så rasende at han kjørte til studio og krevde å komme på lufta. Han hadde på seg en hvit fritidsdress med mønster av røde og blå diamanter – en tv-opptreden var neppe i tankene hans da han tok den på seg. Bilardo forsvarte spillerne som hadde vært en del av VM-troppen hans tre år tidligere.

Men det mest betydningsfulle konsekvensen var ropet etter Maradona. Argentina er et land preget av myter, der messiaser alltid har hatt sin plass. De første europeerne som kom dit drømte om El Dorado. Da 1920-årene begynte og urbaniseringen skjøt fart, oppsto en bølge av nostalgi for det idealiserte livet til gauchoen, den argentinske cowboyen. Erkepopulisten Juan Perón – alt for alle, for på alle mulige måter å kunne frelse noen – og enda mer kona hans Evita, skapte en tro som langt overgikk noe som kunne skjedd i virkeligheten.

Og det ble kveld, og det ble morgen, og så kom Diego, en pibe, som et halvt århundre før han debuterte dukket opp i en profeti nedtegnet av Borocotó, den store redaktøren av fotballbladet El Gráfico. Han beskrev en forestilt statue som skulle illustrere sjelen til argentinsk fotball, og tegnet opp et bilde av denne piben, en frekk rakkerunge, tøff og dyktig, som lærte spillet i gatene. Beskrivelsen var umiddelbart gjenkjennelig som El Diego. Ingen skapte mer inspirasjon og tro enn Diego. I Mexico i 1986 var han på bedringens vei etter hepatitt og skade, han ble tvilt på av alle, han fikk rødt kort i forrige mesterskap, men vant likevel et nytt VM for menneskene. Talentet var utenomjordisk, han var en mann de vanlige reglene ikke gjaldt for. Når det er krise, rop på Messias. Når Argentina er trengende, snur landet seg mot Diego.

Men på det tidspunktet var Maradona i ferd med å drukne i sin egen krise.

*

Den enkle versjonen av historien er at Maradona hadde hatt seks gyldne år i Napoli, før forholdet surnet i den siste sesongen – men det ville ikke vært riktig. En annen variant er at forholdet hans til byen hadde blitt dårligere, etter hvert som han ble stadig mer involvert i Camorraen og kokainavhengigheten økte. Da han vant VM i 1986 var han fortsatt en smidig idrettsutøver, i 1990 var han merkbart mer kompakt, på vei mot den oppblåste stilen som senere definerte ham.

Det hadde vært spenninger i forholdet til treneren Ottavio Bianchi. Klubbformannen Condaro Ferlaino følte behov for å understreke at Maradona hadde signert en kontrakt fram til 1993 verdt fem millioner dollar i året, og at han ikke kunne bryte den. Etter hvert som Maradonas skadeproblemer økte, trente han mindre. Det kan ha vært fornuftig, men det beroliget ikke fansen, som hadde begynt å mistenke at deres store helt så etter veier bort fra klubben. Napoli ble nummer to i serien i 1988/89, men endte opp 11 poeng bak Inter. De vant UEFA-cupen, etter å ha slått Stuttgart i to kamper i finalen – men da Maradona haltet av banen med en lårskade, under kampen mot Pisa i juni 1989, ropte fansen spydigheter mot direktørboksen, der kona Claudia satt sammen med datteren deres Dalma. Maradona ble rasende, og langet ut mot fansen og fornærmelsene.

Mange skyldte på det utsvevende nattelivet hans, som til tross for kodene som hindret avisene i å omtale det var velkjent. Selv trodde Maradona som alltid at han var offer for en konspirasjon. Dette var muligens naturlig med tanke på hvor bortskjemt han hadde vært fra det øyeblikket talentet ble oppdaget. Han tok sjelden ansvar for egne handlinger. I mange år forbannet han César Luis Menotti, fordi han ble utelatt fra VM-troppen da han var en uberegnelig 17-åring i 1978. Han beskyldte Menotti for å være sjalu på talentet hans, og overså fullstendig at Argentina vant mesterskapet og at Mario Kempes, spilleren som hadde hans plass på banen, ble toppscorer.

Det foregikk merkelige ting i Napoli. Både leiligheten til søsteren hans og Maradonas bil ble ødelagt, og det var innbrudd i hans egen leilighet, der ingenting ble stjålet men møbler og ting ble flyttet rundt. Var dette advarsler fra Camorraen, som var frustrerte over formsvikten? Mot slutten av sesongen returnerte Maradona til Esquina, foreldrenes hjemby et stykke oppover Paraná-elven fra Buenos Aires. Han insisterte på at han aldri skulle tilbake til Italia.

Dermed var båndet brutt. Det dukket opp bilder av Maradona sammen med mafiabosser i avisa Il Mattino, med overskriften: «Det er latterlig å tro at noen vil utfordre Camorraen ved å true idolet deres.» Det er uklart hva oppslaget skulle bety, og hvem som autoriserte trykkingen, men hendelsen viser uansett at journalister og fans hadde mistet tålmodigheten: De kom ikke til å godta overskridelsene hans lenger.

Den sommeren giftet Maradona seg med Claudia, i en ekstravagant seremoni i katedralen i Buenos Aires. Nok en omdømmekatastrofe: Overfloden – der kokain og prostituerte visstnok sto til gjestenes disposisjon – sto i kontrast til et bakteppe der samfunnet var midt i en streik blant offentlige transportarbeidere. Han lignet en mann som hadde glemt røttene sine.

Maradona gikk med på å returnere til Napoli, motvillig og bundet av kontrakter, skrevne og muligens mindre håndgripelige. Han var åpenbart ute av form. Det gikk så langt at han ble suspendert av Napoli-manageren Alberto Bigon før en UEFA-cupkamp mot Wettingen i november 1989. Nok en gang insisterte han på at han var offer for en konspirasjon. Likevel, VM nærmet seg og Maradona ble fokusert, han traff nok en gang med en strålende formtopp og hjalp på en eller annen måte Napoli til en andre Scudetto.

I VM nådde Argentina finalen. De fleste ble forferdet over hvordan de ødela spillet, men Argentina mente de var blitt lurt. Maradona, heldig som slapp unna med gult kort etter klaging på dommeren, var rasende. Han følte seg forrådt, ikke bare av FIFA, men også av Italia og Napoli. Før semifinalen mot Italia på San Paolo stadion hadde han – den store helten, redningsmannen som hadde skaffet dem deres to eneste seriegull – bedt om støtte fra napolitanere, men de hadde i stedet forblitt lojale mot hjemlandet.

Da høsten kom hadde Maradonas form igjen blitt et problem, og da han trakk seg fra kampen mot Fiorentina 22. november, skrev journalisten Franco Esposito i en tvetydig artikkel i Gazzetta dello Sport at Maradona var angrepet av «mørk ondskap» og «en obskur, mystisk sykdom». Da politiet i tillegg slo til mot mafiaen, forsvant motivasjonen for å beskytte Maradona, og siden Napoli begynte å bli lei av sin villfarne stjerne, gjorde de lite for å stilne ryktene.

Det ble verre. Politiet igangsatte en etterforskning mot Maradona for besittelse og distribusjon av kokain, noe som igjen førte til at en rekke historier om seksuelle eskapader kom til overflaten. Det viste seg at Piero Pugliese, sikkerhetsvakt for Napoli og Maradonas sjåfør, hadde vært utplassert av Camorraen. Han fortalte at Maradona hadde vært involvert i smuglingen av to kilo kokain. Spilleren ble aldri tiltalt eller dømt, men fikk heller ikke mye sympati, mens han raste mot hele saken som han mente var iscenesatt.

Og så, etter en kamp mot Bari 17. mars 1991, ble Maradona tatt ut til dopingprøve – en detalj som illustrerer situasjonen; tidligere hadde det vært mulig å beskytte ham. Det hadde også vært tilfeller der han hadde brukt en plastpenis fylt med en annen persons urin, plassert i treningsdressen før testen, der han sprutet den «rene» testen i begeret. Denne gangen var det ikke mulig å komme unna, og Maradona testet positivt for kokainbruk. «Jeg tviler ikke et sekund», sa han, mer paranoid enn noen gang, «på at dette er Italias vendetta fordi Argentina slo dem ut av VM.» Han var skyldig, men i hodet sitt fortsatt offeret.

1. april dro han til Buenos Aires, etter å ha blitt utestengt i 15 måneder. 26. april ble han arrestert for besittelse av kokain. I august raidet politiet leilighet til sjåføren i El Soldado i Buenos Aires, og fant Maradona i en bevisstløs tilstand, etter en dag med tung drikking og kokainbruk. Han aksepterte endelig at han trengte hjelp.

Han begynte på et strengt avrusningsprogram, drakk bare vann og spiste kun frukt og grønnsaker, og trente regelmessig på helsestudio kombinert med jogging i Plaza Holanda-parken. Han gikk til en psykolog som sammen med familien identifiserte det de anså som negative ingredienser i Maradonas liv, som han burde kutte. Maradona hadde fortsatt støtte i folket, en meningsmåling i avisa Clarín viste at 71 prosent av argentinerne trodde han var uskyldig, andre godtok glatt påstandene om konspirasjon. Messias forble Messias.

Maradona trodde imidlertid ikke at støtte fra opinonen kunne redde ham, ei heller psykoterapi. Det han trengte var fotball. Da dommeren Amelia Berraz de Vidal, som avhørte ham kort etter arrestasjonen, spurte Maradona om hva slags narkotika han hadde drevet med, svarte han: «Det eneste jeg har drevet med i livet er fotball.» Etter tre måneder kuttet han rådgivningen, og begynte å spille igjen, først for et lokalt amatørlag, deretter i en veldedighetskamp.

Da utestengelsen tok slutt gikk han til Sevilla, som ble trent av Carlos Bilardo, og fikk 26 kamper for dem. Han var overvektig, og selv om det var glimt av gammel magi mot Real Madrid og Sporting Gijón, ble dette overskygget av skandaler. Han ble arrestert for å ha kjørt en Porsche i 200 km/t, var involvert i bråk utenfor en nattklubb som nektet ham å komme inn fordi han gikk i treningstøy, og fikk skylden etter et magasinoppslag som avslørte at hele laget hadde besøkt et bordell. I Sevillas påfølgende kamp, mot Burgos i juni 1993, ble Maradona byttet ut. Han var rasende, følte seg forrådt og kalte sin tidligere mentor Bilardo en hijo de puta – og spilte aldri for klubben igjen.

*

Etter VM hadde Maradona bestemt seg for å ta enda en pause fra landslaget. Bilardo hadde blitt erstattet av den tidligere Racing-forsvareren «Coco» Basile, og Argentina blomstret. I 1991 vant de Copa América for første gang siden 1959, med Gabriel Batistuta og Claudio Caniggia på topp. Året etter vant de King Fahd Cup, en forløper til Confederations Cup. Basile tok ut Maradona i et par kamper, inkludert Artemio Franchi-cupen, en kortlevd turnering mellom mesterne i Europa og Sør Amerika. De slo Danmark på straffekonk. Men Basile utelot ham fra Copa América 1993, der Argentina forsvarte tittelen i Ecuador.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent