Josimar

Å se lyset i ettertankens lys

De fleste ble frelst i 1986. For meg var det to kamper i 1994 som gjorde Maradona til tidenes beste spiller

Tekst: Arve Hjelseth

Fotballspilleren Diego Maradonas storhet bunner først og fremst i hans unike ferdigheter, kombinert med en uforlignelig seiersvilje. Men Maradona er ikke bare spiller, han er også en myte, omspunnet som han er av en lang rekke fortellinger med varierende sannhetsgehalt. Slike myter skaper et fortolkningsrom som gjør det mulig for enhver å danne seg sine egne forestillinger om hvem Maradona var, og han er da også blant superstjernene som har splittet publikum.

Maradona har fortsatt å være en kontroversiell skikkelse også etter at han la opp. Likevel har publikums forhold til slike ikoner en tendens til å bli mer avslappet etter hvert som stjernene eldes. Det gjelder i sportens verden så vel som i kulturlivet mer generelt. For 30 år siden var Åge Aleksandersen elsket og hatet, i dag er han en musikalsk bauta som langt færre stiller spørsmål ved. Kampen er over, Åge vant, og det gjorde nok Maradona også. I hvert fall som spiller betraktet.

For å oppsummere mitt eget forhold til ham, kan jeg nevne at jeg fram til VM i USA i 1994 bare hadde sett ham i én kamp hvor jeg håpet laget han spilte på skulle vinne, og det var VM-finalen i 1986. Jeg har aldri hatt særlig sans for Argentina, men den gang hadde jeg enda mindre sans for Tyskland. VM i 1978 var viktig for mitt forhold til landslagsfotball, og da ble jeg så snurt av alle urimelige fordeler Argentina fikk at det også påvirket årene som fulgte. Heller ikke Napoli var mitt lag. Om vi hadde hatt mulighet til å se italiensk klubbfotball på norsk TV i slutten av 80-årene kunne det kanskje artet seg annerledes, men slik det nå en gang ble, hadde jeg en vag sympati for Juventus. Det hendte det kom noen klipp fra Napolis kamper på Sportsrevyen. Som regel scoret Maradona. Jeg likte det ikke noe særlig.

Første gang jeg virkelig, og helt uten forbehold, lot meg begeistre av Maradona, var derfor under VM i fotball i 1994. Den kyndige leser vil med dette skjønne at antallet kamper hvor jeg betingelsesløstkunne hengi meg til begeistringen over tidenes beste spiller, er ganske få, nærmere bestemt to. Én kamp mot Hellas, og én mot Nigeria. Det var det. Deretter en dopingtest, og over og ut med Maradona (Skal ikke fotball være tillatt for narkomane heller nå, skal Dag Solstad ha lurt på).


I 1994 var Maradona åpenbart helt på tampen av karrieren. Selv uten dopingsaken ville enhver seer skjønt at det her var snakk om en siste kraftanstrengelse. Slikt avtvinger respekt og oppmerksomhet. I tillegg hadde Maradonas livsløp begynt å fascinere meg mer på dette tidspunktet. Han kom til å representere en form for opposisjon mot mektige krefter som styrte både Napoli, fotballen og pressen, og denne opposisjonelle rollen var det vanskelig å ikke føle sympati for. Rett nok gikk det iblant helt over styr for ham, men det var likevel noe tiltrekkende ved at han åpenbart var folkets mann og ikke FIFAs, slik Pelé ble ansett for å være.

Fritatt for min instinktive antipati mot Argentina, kunne jeg i 1994 sitte rolig og nyte Maradonas spill mot Hellas, og særlig mot Nigeria. Fysisk var han ikke i toppform, men det spilte ingen rolle. Nesten hver gang han hadde ballen skapte han, med kombinasjonen av ferdigheter og fotballintelligens, ubalanse hos motstanderen. Hvis han da ikke ble lagt brutalt i bakken, som han ble gang på gang.

Det var det at det var den siste kraftanstrengelsen som fikk mange til å se ham som den han var, trolig tidenes største fotballspiller. Tidligere hadde det blitt overskygget av i hvert fall mine sympatier og antipatier. I 1986 var det Guds hånd som ødela kampen for en del av oss anglofile, og Maradonas andre mål ville jeg derfor i mange år helst ikke tenke på.

Tiden leger ikke alle sår, men nåtiden kaster likevel nytt lys over fortiden. Jeg tror ikke jeg reflekterte så mye i 1994 over hvorfor jeg plutselig lot meg begeistre av Maradona, men senere skjedde det samme med mitt forhold til Zidane, som jeg plutselig fikk en voldsom respekt for da han nær hadde lyktes med å bli verdensmester for andre gang, i sitt siste VM.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent