Josimar

VM i Sør-Afrika, 2010

Som i 1994 var Argentina nær ved å miste hele VM. Som i 1994 kom Maradona inn som «redningsmann». På banen var Messi lagets store stjerne, og mesterskapet begynte med gode argentinske resultater.


Tekst: Jonathan Wilson Oversatt av Håvard Melnæs

I krisetider har Argentina alltid håpet på en Messias-skikkelse. Løsningen har sjelden vært å finne i langsiktig eller systematisk planlegging, men i en karismatisk leder med personlighetstrekk som kan endre tingenes tilstand gjennom ren viljestyrke. At Maradonas B-prøve testet positivt for doping på 20-årsdagen for Juan Peróns død var like sørgelig som sant. Og da Argentina, etter et tap mot Chile, som betydde én seier på de siste sju kampene, sto i fare for ikke å kvalifisere seg til VM i Sør-Afrika i 2010, var det bare en mann de kunne ringe:

Diego Armando Maradona.

Diego og Lionel

Noen hevdet at kvalikkrisen skyldtes Maradona selv. Forholdet til Lionel Messi hadde alltid vært bra, til og med varmt, frem til september i 2008. Da klarte Argentina bare uavgjort mot Peru.

«Noen ganger», sa Maradona, «spiller Messi for Messi. Det er som Messi FC. Hvis han spilte ballen oftere til Agüero eller Riquelme, hadde motstanderens forsvarere fått enda mer å bekymre seg for. Kamper blir ikke vunnet ved å gå i angrep hver gang man har ballen, man må vite når og hvordan man skal angripe.»

Det var egentlig en mild kritikk. Messi-avhengighet skulle bli et tilbakevendende tema i Argentina. Men det var fascinerende at Maradona hadde gitt uttrykk for dette offentlig mens Messi var ung, og hadde stor støtte blant argentinske fotballfans. Maradona ga seg ikke med dette, han beskyldte Messi for å mangle karakter og mente han ikke hadde kjempet hardt nok for å bli en del av OL-troppen i Beijing i 2008.

Men dette var Maradona på sitt mest absurde. Messi hadde kjempet med Pep Guardiola om å få tillatelse av Barcelona til å delta, fikk viljen sin, og bidro i høyeste grad til det argentinske OL-gullet.

Å analysere Maradonas offentlige utfall er en vanskelig øvelse, men noen mente dette var et kynisk forsøk på å destabilisere daværende trener Alfio Basile – som også var landslagstrener i 1994, sist gang Maradona ble kalt inn som redningsmann. En av dem som sa dette høyt var Juan Román Riquelme. Maradona svarte med å kritisere midtbaneelegantens fysiske form, og dårlig fysisk form var i det minste noe Maradona visste mye om.

Hvis dette var en bevisst taktikk fra Maradona, fungerte den. Det argentinske folket var på randen av et kollektivt sammenbrudd etter landslagets første tap mot Chile siden 1973, og Basile sa opp jobben. Maradona var på ingen måte det logiske valget som ny landslagssjef, men var samtidig det eneste valget, til tross for at hans to tidligere forsøk som manager hadde gitt til sammen to seire.

En trener i støpeskjeen

Begge managerjobbene hadde vært en farse, der hovedingrediensene var Maradonas paranoia og manglende evne til å ta personlig ansvar. Etter dopingutestengelsen i VM i 1994 hadde han blitt utnevnt til trener for 4. divisjonslaget Deportivo Mandiyú, nord i Argentina. De rykket ned.

Maradona, som delte jobben med sin tidligere lagkamerat Carlos Fren, forbannet dommerstanden, og en av dommerne fikk merkelappene «en løgner og en tyv» og en «feiging uten baller».

Det påfølgende året fikk trenerduoen en ny sjanse i Racing. Resultatene på banen var svake, og Maradona forsvant i lange perioder. Tiden med hard festing var slett ikke over. Men Maradona hadde en forklaring på de svake resultatene. Det var dommernes feil. «De ville ramme meg på alle mulige måter. Det var personlig.»

I tiåret etter at spillerkarrieren tok slutt i 1997 var han ut og inn av klinikker, forsøkte å bli rusfri, fikk psykologisk hjelp og ga følelsesladde intervjuer på TV der han vekslet mellom å trygle om forståelse og stå frem som en angrende synder. Så ble han landslagssjef.

Hans første kamp var mot Venezuela i mars 2009. Messi hadde draktnummer 10, Maradona bygget raskt bro med sin etterfølger, og Argentina vant 4-0. Krisen var over, trodde menigheten. Andre igjen, hadde sett en rotete kamp uten rytme og lurte på hvor dårlig Venezuela egentlig var.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent