Josimar

Frihetsgudinnen

Etter år med kamper på mange fronter, er Megan Rapinoe klar for Det hvite hus.

Tekst: Peder Samdal

Etter å ha knelt under den amerikanske nasjonalsangen før en landskamp i 2016, var Megan Rapinoe nære på å få karrieren ødelagt. Tre år etter var hun den mest profilerte spilleren på laget. Suksessen har skaffet henne en politisk plattform hun bruker for å ta opp sakene hun brenner for. Nå er Rapinoe ute med boken One Life, utstyrt med blurber fra en Black Lives Mattergrunnlegger og en Oscar-vinner. En indikasjon på at vi ikke har å gjøre med en helt vanlig fotballspiller.

Fotball under eiketreet

For mange var Megan Rapinoe et ubeskrevet blad før VM i Frankrike i 2019, men allerede da var hun å regne som en landslagsveteran, med både OL- og VM-gull på CV-en. Hun ble født i 1985 og vokste opp i småbyen Redding i California. Forbildet var den ti år eldre broren, Brian, som spilte fotball. Soccer var den store lidenskapen og familien kjøpte en bobil, for at alle kunne bli med på helgeturene når barna spilte kamper. Megan briljerte på det lokale guttelaget, sammen med tvillingsøsteren Rachel. Og når de ikke var på skolen eller turneringer, spilte de fotball under det store eiketreet i hagen.

På mange måter var livet bekymringsløst, men en mørk skygge kom over familien. Storebroren Brian begynte med narkotika i ungdomstiden. Han ruset seg hjemme og begikk stadig flere lovbrudd. Fra han var 18 år har han vært inn og ut av ulike fengsler og institusjoner. Mens brorens problemer tiltok, fortsatte lillesøsteren likevel å markere seg på banen. Rapinoe ble ansett for å være et av de største talentene i sin generasjon. Hun spilte først på ungdomslandslagene, før hun debuterte på A-landslaget i 2006. To alvorlige kneskader gjorde at det ikke ble mange kampene de første årene, men da hun endelig ble skadefri i 2009, var hun tilbake i troppen til det populære landslaget.

Ut av skapet

Når Megan Rapinoe tenker tilbake på barndommen, ser hun at hun var litt annerledes enn de andre jentene. Fra hun var 5 år gammel, begynte hun å gå i gutteklær og krevde å få klippet håret kort. Men det var først da hun og søsteren startet på ungdomsskolen at hun merket at ting skjedde. Hun fløt lenge på at hun var dyktig i fotball, men måtte støtte seg til søsteren når det kom til å finne ut av det sosiale livet, med hva hun kunne ha på seg av klær og hvilke interesser som ble regnet som kule. I dag lurer hun på hvorfor ingen sa noe til henne når det var så åpenbart. Hun var lesbisk. Først da hun begynte på college gikk det opp for henne, og hun begynte å date andre jenter.

Da Rapinoe kom inn på A-landslaget fantes det flere lesbiske spillere der, men det var ingen som hadde snakket offentlig om det. Det tilhørte privatlivet, var holdningen. På denne tiden pågikk det en sak i det amerikanske rettssystemet, som Rapinoe fulgte nøye med på. Tidligere hadde hun ikke vært spesielt politisk interessert. Ved presidentvalget i 2004 hadde hun til og med stemt på George W. Bush, siden det var han de fleste i hjembyen hennes stemte på. Men rettssaken mellom den amerikanske staten og Edith Windsor vekket det politiske engasjementet hos Rapinoe. Saken handlet om at Windsor, som var lesbisk, måtte betale skatt på arven fra sin avdøde kone, en skatt som heterofile slapp å betale når de mistet sin ektefelle. Windsor mente at dette var diskriminerende og stevnet staten. Det var en sak som opplevdes som dypt urettferdig og som angikk Megan Rapinoes liv.

Megan Rapinoe internasjonale gjennombrudd kom under VM i Tyskland i 2011. Etter å ha banket inn 2-0 fra 16-meteren mot Colombia i gruppespillet, løp Rapinoe mot cornerflagget, plukket opp en mikrofon og begynte å synge Bruce Springsteens «Born in the USA». Sangen vekker patriotiske følelser hos amerikanerne, og knyttet landslaget enda sterkere sammen med supporterne som fulgte mesterskapet fra tv-skjermen. USA gikk hele veien til finalen, hvor de tapte en dramatisk kamp mot Japan på straffespark (og der undertegnede minnes at NRKs Olav Traaen oversatte det direktesendte seiersintervjuet med den japanske treneren etter kampslutt!). På vei hjem etter det bitre tapet, pratet Rapinoe med agenten og noen lagvenninner om hvor rart det var at ingen på laget hadde kommet ut av skapet i offentligheten.

Rapinoe var frustrert og bestemte seg for å gjøre noe med det. Før OL i London det neste året fortalte Rapinoe sin historie i LHBTQ-magasinet Out og ble dermed den første spilleren på laget som snakket med media om sin seksualitet. I One Life går hun nærmere innpå grunnene til hvorfor hun mente at det var viktig å gå offentlig ut: «Hvis du er en berømt idrettsutøver og er homofil eller lesbisk, kommer du ikke ut for deg selv, men for andre. Desto flere som kommer ut, desto mer kan vi bryte ned stereotypiene av hva det vil si å være homofil eller lesbisk. Jeg ville elsket det hvis for eksempel en idrettsutøver på nivå med LeBron James eller Derek Jeter kom ut.

Det ville ha kludret til alle stereotypiene av maskulinitet og feminitet …» Reaksjonene var utelukkende positive, og i intervjuene som fulgte under OL merket Rapinoe at situasjonen til homofile og lesbiske i idrettsmiljøene var et tema som stadig flere journalister tok opp. Rapinoe forsto at hun hadde en plattform og en mulighet til å sette fokus på en viktig sak, ikke bare i idretten, men i samfunnet generelt. Samme år vant Edith Windsor saken mot den amerikanske staten. Megan Rapinoe følte at hun var med på en bevegelse. På det personlige plan hadde hun også endret seg, fra å være naiv, til å bli en som tenkte strategisk over hvordan hun kunne bruke sin kjendisstatus politisk. Som om ikke det var nok, syntes hun også at det gikk bedre på fotballbanen. Hun var fri.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent