Josimar

En finger for laget

Carlos José Castilho var en ekstrem keeper, som representerte Brasil  i fire VM og innehar en rekke klubbrekorder for Rio de Janeiro-laget Fluminense. Men livet hans endte i et tragisk mysterium hos eks-kona.

Tekst: Marius Lien

Carlos José Castilho spilte 698 kamper for Fluminense, og er det største idolet i klubbens historie. Han omtales i dag med sympati og respekt, og da han var aktiv ble han beundret for sin grenseløse kjærlighet og oppofrelse for klubben. Det finnes mange som omtales som «ekte klubbspillere», på grunn av mangeårig trofasthet til klubben. Men de færreste har, bokstavelig talt, ofret en kroppsdel for laget sitt.

Fluminense mot Fluminense

Castilho ble født i 27. februar 1927 i Rio de Janeiro. Det var tre år til tidenes første VM skulle arrangeres. Brasil var en ung nasjon. Fotballandslaget spilte sin første kamp i 1914, hjemme mot Exeter City, og fulgte opp med å vinne sin første internasjonale tittel i 1921. I 1927 hadde nettopp de svarte spillerne blitt sluppet inn i den profesjonelle klubbfotballen, hvorpå samfunnselitenes grep om fotballen raskt forsvant. Rio var som et eget land. De fire storklubbene Botafogo, Vasco da Gama, Flamengo og Fluminense var i ferd med å sementere sin uinntagelige posisjon på toppen av det lokale fotballhierarkiet.

Og da Brasil sendte et landslag til VM i Uruguay i 1930, var alle spillerne fra Rio, på grunn av interne stridigheter mellom Rio- og São Paulo-fraksjonene i forbundet. Castilho vokste opp nord i byen, og spilte ungdomsfotball i den lokale klubben Olaria. A-laget deres vant andredivisjon i delstatsmesterskapet Campeonato Carioca i 1932. De fulgte opp med andreplass i førstedivisjon året etter. I 1933 ble de nummer tre, i det som er klubbens sterkeste periode gjennom historien. Castilho begynte kort etterpå, og da var A-laget tilbake i andredivisjon. Mot slutten av 1945 tok Fluminense kontakt, og inviterte ham på prøvespill. Den ambisiøse 18-åringen ankom Flus hjemmebane Laranjeiras stadion i januar 1946, og treneren Gentil Cardoso – en annen gigant i Brasils fotballhistorie – testet alle sider ved keeperspillet hans.

Dagen etter lå kontrakten klar. I årene før hadde Flamengo vært det dominerende laget, med tre seriegull i 1942-1944. I 1945 vant Vasco da Gama serien, med angriperen Ademir som den store stjernen. Men i 1946 gikk Ademir til Fluminense, som plutselig var en utfordrer til tittelen. Et spørsmålstegn var imidlertid keeperen Batatais – som hadde fått navnet sitt etter fødebyen i delstaten São Paulo. Han var 36 år og tydelig på hell, og Cardoso kunne gamblet på den 1,81 høye Carlos Castilho fra Olaria. Han landet på veteranen. Og Fluminense vant gull i delstatsmesterskapet, med en lærevillig Castilho på benken. Året etter var Vasco tilbake i toppen, og etter å ha vunnet serien uten å tape én kamp, begynte laget snart å bli kalt Expresso da Vitória – Seiersekspressen.

Dette scenariet, med Fluminense i utfordrerposisjon, passet Castilho bra. Et stykke ut i 1947-sesongen fikk han sin debut, riktignok i en treningskamp. Mot Fluminense. Altså Fluminense de Pouso Alegre, fra delstaten Minas Gerais, et lite lag som hadde tatt navnet sitt etter idolene i Rio de Janeiro. Kort etter fikk han sin første seriekamp, mot Madureira. Fra da av var det Castilho som voktet buret for Tricolor, som Fluminense kalles.

Maracanaço

I 1950 skulle Brasil arrangere VM, og Seleção var favoritter til å vinne. Men hvem skulle vokte buret? Vasco hadde vært Rios beste lag i noen år, og keeperen Moacir Barbosa var udiskutabelt førstevalg på landslaget. Castilho var like udiskutabelt andrevalg. Som kjent tapte Brasil «finalen» mot Uruguay, og Barbosa ble den store syndebukken. Castilho satt på benken, og forsvarte alltid sin gode venn Barbosa når han i årene som fulgte ble mobbet på grunn av finaletapet.

Etterpåkloke Fluminense-supportere likte å snakke om forskjellen mellom Vasco og Fluminense i denne perioden. For Vasco var et suverent, offensivt lag. Barbosa hadde lite å gjøre. Fluminense derimot, spilte defensivt, og hadde i en periode kallenavnet Timinho. Altså diminutiv av ordet «time», som betyr lag. Et navn som var ment å fortelle at Fluminense egentlig ikke var et lag som hadde noe å by på – og keeperen på et lag med en slik spillestil, han har alltid hendene fulle. Fluminense vant Carioca-mesterskapet i 1951, og foran seg hadde Castilho forsvarsduoen Píndaro og Pinheiro.

Sammen ble de kalt Den hellige treenighet, og Fluminense vant 16 av 22 kamper, ni av dem uten å slippe inn mål. Den defensive tryggheten ble supplert av det offensive geniet Didi, som spilte for Fluminense fra 1949 til 1956. Og på venstre ving sprang det unge talentet Telê Santana opp og ned langs linja. I 1951 ble også klubbturneringen Copa Rio arrangert for første gang. Det var journalisten Mário Filho, mannen som har gitt Maracanã dens offisielle navn (Estádio Jornalista Mario Filho), som dro i gang turneringen.

Tanken var å gi Rios innbyggere noe å glede seg over, etter tristessen under VM året før. Palmeiras stakk av med seieren i 1951. Påfølgende sesong var Fluminense Rios representant i cupen, som vinner av delstatsmesterskapet året før. De andre deltakerne var Corinthians fra São Paulo, Peñarol fra Uruguay samt europeiske lag som Sporting Lisboa, Austria Wien og Grasshoppers. Castilho reddet straffe i første kamp mot Sporting, og bidro sterkt til at Tricolor hentet hjem seieren.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent