Josimar

Teddy uten filter

På Beitar Jerusalems hjemmebane Teddy Stadium herjer fortsatt den ultra-rasistiske supportergrupperingen La Familia. Nå har klubben fått ny eier – fra De Forente arabiske emirater.

Tekst: James Montague Oversatt av Håvard Melnæs

Uttrykket «historisk» er blant de mest slitte i fotballen, men det var vrient ikke å bruke ordet da nyheten om Beitar Jerusalems nye medeier ble kjent. At en ny investor ville investere i klubben, var i seg selv ikke noe nytt. Du kan skrive en bok om hvordan eierskapet i Israels mest kontroversielle fotballklubb har skiftet hender bare det siste tiåret. Kapitlene ville handlet om internasjonal våpenhandel, lyssky gassavtaler, konkurser, mentale sammenbrudd, en påstått iscenesatt død, opptøyer og politiske forviklinger.

Men disse fortellingene ble historiske parenteser da identiteten til Beitars siste investor ble kjent: Sheik Hamad Bin Khalifa Al Nahyan er medlem av kongefamilien i De forente arabiske emirater (FAE). Søskenbarnet til landets kronprins hadde kjøpt 50 prosent av klubben fra eieren, kryptovaluta-gründer Moshe Hogeg. På overflaten var ikke denne investeringen noen stor overraskelse. Investorer fra FAE, Qatar, Kuwait og Saudi Arabia har de siste årene kjøpt opp klubber, store som små, over hele verden. Men Beitar Jerusalem er ikke som andre klubber. Ved siden av å være den største klubben i en av verdens mest ikoniske byer, har den de mest rasistiske supporterne i verden.

Beitar var lenge den eneste israelske klubben som aldri hadde hatt arabiske spillere i laget, i hovedsak takket være Beitars ytterliggående og beryktede supportergruppe La Familia, som ville lage opptøyer, synge og skremme livet av alle som ville invitere arabere inn i varmen. Det var to av grunnene til at jeg i mange år har fulgt klubben. De ultrahøyrevridde supporterne, og buketten med tvilsomme eiere. Byen Jerusalem har også en forførende kraft. Tre av verdens monoteistiske religioner har gjort sin hevd på byen, den var åstedet for imperier, konflikter og drømmer om en bedre fremtid. Beitar og hjemmebanen Teddy Stadium hadde en destruktiv tiltrekningskraft på de mektige og rike. Da jeg først begynte å skrive om Beitar oppdaget jeg en ukjent, men likevel grundig undersøkt psykologisk lidelse kalt Jerusalemsyndromet, en form for psykose som gjorde at tilsynelatende normale mennesker fikk (religiøse) vrangforestillinger og ble fanatikere.

Den politiske fotballen

Du glemmer aldri første gangen du havner midt i fotballopptøyer. Gjennom årene har jeg havnet i en del av dem. En gang havnet jeg midt i fryktelige kamper mellom venstrevridde demonstranter, supportere og politi i Belo Horizonte i Brasil, og skudd ble løsnet. En annen gang havnet jeg mellom AIK og Hammarby-supportere, som hadde avtalt slåsskamper i Stockholm i 2019. Men min første var i Israel i 2006. Jeg skulle overvære landets største kamp: Den mest suksessrike klubben, Maccabi Tel Aviv, mot klubben med fleste tilhengere, Beitar Jerusalem. Jeg gjorde research for min kommende bok When Friday Comes, om fotball og politikk i Midtøsten.

Israel var et fascinerende studie på hvordan fotball kan forklare viktige politiske og sosiale dreininger i et land. Israelske klubber hadde ofte politiske røtter som var enkle å finne ut av. Klubber som hadde «Hapoel» i navnet – «arbeider» på hebraisk – hadde røtter i fagbevegelsen og den politiske venstresiden. «Maccabi»-klubbene representerte det politiske sentrum, mens «Beitar» hadde dype røtter i den religiøse høyresiden.

Beitar Jerusalem sprang ut fra den revisjonistiske sionistbevegelsen grunnlagt av Ze'ev Jabotinsky, som promoterte en mer muskuløs, høyrevridd sionisme. Klubben henter tilhengerne fra den politiske høyresiden, særlig blant Israels mizrahiske og sefardiske jøder, jødiske fellesskap med røtter i Midtøsten og, før det igjen, den iberiske halvøy. I tiårene etter grunnleggelsen av staten Israel sto Arbeiderpartiet sterkt, dominert av askenasiske jøder med europeiske røtter.

I dag har Beitar Jerusalem tette bånd til det regjerende Likud-partiet. Statsminister Benjamin Netanyahu er Beitar-supporter, det samme er flere andre regjeringsmedlemmer. Når man snakker med eldre Likud-medlemmer peker de på to store politiske hendelser som brøt den askenasiske dominansen post-1948: Da Likud vant valget i 1977, og året før da Beitar Jerusalem vant sitt første cupmesterskap. Det blir ofte sagt at Beitar har en million supportere i Israel, det er mange i et land med ni millioner innbyggere. Men klubben er først og fremst kjent for å ha det som antakelig er den mest rasistiske supportergrupperingen i verden, La Familia, som nekter å anerkjenne ideen om at en araber eller muslim noen gang skal bære den berømte gule og svarte drakten. Gjennom fotballen kan man lettere forstå Israels komplekse friksjon mellom venstre og høyre, arabere og jøder, og askenasiske og mizrahiske jøder.

Sanger om krig

Så jeg befant meg på falleferdige Bloomfield stadion, midt blant 7000 Beitar-supportere som hadde tatt turen fra Jerusalem og andre steder. Jeg hadde begått en nybegynnerfeil, jeg hadde på meg en rød t-skjorte, fargene til deres forhatte venstreorienterte rivaler Hapoel Tel Aviv. Jeg slapp unna fysiske konfrontasjoner fordi jeg var engelsk og West Ham-supporter. «Vi hater arabere og muslimer», ropte Eliran, et ungt La Familia-medlem som så på t-skjorta mi med skeptiske øyne. «Hvis arabere hadde spilt for Beitar, hadde vi brent dem ned. De er våre fiender.»

Eliran fortalte meg samtidig historien om da mer progressive Beitar-fans hadde avtalt et møte med ultras fra Bnei Sakhnin, Israels beste arabiske klubb, som hadde slått Beitar i en krig av en fotballkamp, for å prøve å skape fred mellom-supporterne. «Men La Familia fikk nyss om det, og banket opp Beitar-supportere som møtte opp», sa Eliran. Lyden fra den sørsiden av stadion rystet sjela. Pyro fylte lungene. De sang: «Krig, krig, krig.» «Imperiet vil komme tilbake.» «Tel Aviv vil bli ofret i flammene.»

 Beitar vant 2-1 og 7000 bortesupportere fylte gatene rundt stadion. Feiringen utviklet seg til et masseslagsmål. Opprørspoliti og politihester prøvde å roe folkemengden. En politimann kjørte motorsykkelen gjennom folkemengden, som ble enda mer rasende. Jeg så en annen politimann banke opp en supporter og det var såvidt han ikke traff hodet mitt med batongen. Kaoset rådet, men La Familia feiret som om de hadde vunnet seriegull – med slåssing, røykbomber og bluss. Så ble jeg overfalt av to menn som hadde sett den røde t-skjorta mi, og trodde jeg var Hapoel Tel Aviv-fan. Mens vi slåss og de forsøkte å rive av meg t-skjorta, kom en fotograf til unnsetning og kunne bekrefte at jeg ikke var inntrenger fra Hapoel.

De ga seg, ba om unnskyldning og ga meg et Beitar-skjerf med det israelske flagget på den ene enden og Menorah – den syvarmede lysestaken – på den andre. Jeg har tatt vare på skjerfet. Det ligger i en boks sammen med en brostein fra gamlebyen i Jerusalem som en palestinsk tenåring hadde kastet mot politiet i en demonstrasjon, og et klistremerke med en tegning av en Hapoel Haifa ultra som urinerer i ansiktet på Hizbollah-leder Hassan Nasrallah.

Beitar mot toppen

På den tiden var det optimisme rundt Beitar Jerusalem. En ny eier med dype lommer hadde lovet å ta Beitar tilbake i toppen. Arcadi Gaydamak har en fargerik bakgrunn. En russiskfødt jøde med fransk statsborgerskap som hadde tjent en formue på å selge våpen til begge sider under borgerkrigen i Angola.

Han hadde blitt siktet i Paris for en rekke kriminelle aktiviteter, inkludert illegalt våpensalg og skatteunndragelse. I Israel var han trygg på å unngå utlevering til Frankrike, og snart skulle han ble en av landets mest kjente innbyggere. Sønnen Alexandre skulle senere kjøpe Portsmouth i Premier League, selv om det var mange som trodde det var pappa Arcadi som var den reelle eieren. Etter oppkjøpet av Beitar i 2005 havnet Gaydamak senior i en offentlig skittentøyvask med Israels statsminister Ehud Olmert, en annen Beitar-supporter.

Da byen Sderot ble truffet av en rekke Hamasraketter fra Gazastripen i 2007, sørget Gaydamak for at tusenvis av familier ble evakuert til en teltby i Tel Avivs Hayarkon Park. Olmert hadde nektet å evakuere dem i frykt for at det ville medføre en propagandaseier for Hamas. Jeg besøkte familiene i Hayarkon Park og så gourmetkokker servere nydelige retter til de midlertidige flyktningene. Mange av teltene var utstyrt med Play Station 2. Gaydamaks ansatte delte ut svarte og gullfargede Beitar-skjerf og de takknemlige familiene hyllet Gaydamak som en frelser. Det ble en propagandaseier, ikke til Hamas, men til Arcadi Gaydamak.

Ehud Olmert måtte lese i avisene at støtten til ham blant befolkningen hadde falt til null prosent. Det var opplagt at Gaydamak hadde store politiske ambisjoner og han håpet at Beitar-eierskapet skulle bli springbrettet til maktens tinder. Pengene hans gjorde at Beitar presterte bedre enn noensinne. De vant to seriemesterskap, cupen og kvalifiserte seg for europacupspill. Gaydamak strakk også ut en hånd til Jerusalems arabiske befolkning og prøvde å bryte tabuet med å hente en arabisk spiller. En avtale kom på plass med Abbas Suan, en araber med flere landskamper for Israel. Men La Familia reagerte med sinne og forbannelse. De gjorde opprør på stadion og brant ned flere av klubbens bygninger. De sang nedsettende sang om Suan, arabere og muslimer. Her er noen utdrag fra sangene: «Suan, du er ikke en av oss.» «Død over araberne.» «Vi serger på Menorah at det aldri vil være arabere her.»

Til tross for den sportslige suksessen var forholdet mellom klubbeier Gaydamak og La Familia i rennesteinen. Etter en stygg baneinvasjon sa Gaydamak til israelsk radio: «De idiotiske drittsekkene kan dra sin vei. Fansen som stormet banen i går er drittsekker og jeg har ingen respekt for dem.» Forsøket på å signere Suan ødela trolig hans politiske ambisjoner. Gaydamak startet sitt eget politiske parti og stilte til valg som ordfører i Jerusalem i 2008. Han havnet på en nedslående tredjeplass med bare fire prosent av stemmene. Samtidig traff finanskrisen ham som en orkan. Gaydamaks juridiske problemer tårnet seg opp i Frankrike og han ønsket å selge seg ut av Beitar.

Inn kom Guma Aguiar, en ung brasilianskfødt amerikaner som hadde tjent seg rik på naturgass og som var ivrig etter å investere i Israel. Han lovet å spytte millioner inn i Beitar, men først ønsket han å ta tak i rasismen. «Jeg skulle gjerne sett at vi hadde mer tolerante supportere», sa han. «Jeg ville ikke ønsket å reise til Barcelona og høre supporterne der synge død over jødene.» På irsk pub i Jerusalem Han virket veltalende og oppriktig og vi ble enige om å møtes neste gang jeg var i Jerusalem. Noen måneder senere gikk jeg inn på en irsk pub i sentrum av Jerusalem. Det var helt tomt, men i det en hjørnet satt Guma Aguiar, omringet av skinna livvakter.

En av dem, virket det som, hadde som fulltidsjobb å rulle jointer for sjefen. Det ble ganske fort klart at Guma Aguiar ikke var helt i form. Borte var den veltalende og oppriktige, her satt en sint og forvirret mann. Han klarte ikke å fokusere og falt stadig ut av tankerekkene. Han husket ikke noe av samtalen vi hadde hatt et par måneder i forveien, eller hva han hadde sagt for noen minutter siden. Han klarte heller ikke å se meg i øynene. Hodet hang, som om han lyttet, og han ga meg resten av jointen. Jeg trakk inn. Det var den sterkeste jointen jeg noen gang har røyket. Det viste seg at Aguiar var i trøbbel. Beitar presterte dårlig på banen, og hjemme i USA hadde han blitt arrestert en rekke ganger for overtredelse av narkotikalovgivningen. Han var i en stygg juridisk kamp med sin onkel, som han hadde skapt sin formue sammen med, med anklager om misbruk av fond som kunne medføre personlig konkurs. Han hadde lenge kjempet mot narkotika- og alkoholavhengighet, og ett år senere ble han innlagt på et mentalsykehus.

Noen dager i forveien hadde han blitt intervjuet av en lokalavis. Her fortalte han at han hadde kontakt med Gilad Shalit, den israelske soldaten som hadde blitt kidnappet av Hamas og blitt holdt som gissel på Gazastripen siden 2006. Aguiar hevdet at han hadde sneket seg inn i Gaza og befridd Shalit som nå befant seg i sikkerhet på en av hans eiendommer. Ingenting av dette var sant. Han reiste tilbake til USA i 2012. Flere rettssaker og en skilsmisse ventet ham. En dag ble hans motorbåt, TT Xion, funnet ved en strand i Fort Lauderdale, noen mil unna familiens hus.

Aguiar var ikke å se, men både mobiltelefonen og lommeboken var ombord. Først så det ut som en tragisk ulykke, kanskje til og med selvmord. Ekskonas advokater mente det fantes bevis for at Aguiar kanskje ikke var død likevel og at han levde i Amsterdam under falsk identitet. Liket ble aldri funnet og han ble erklært død i januar i 2015. Aguiars forsvinningsnummer/død medførte at Gaydamak motvillig var tilbake i førersetet i Beitar, men han ville selge seg ut. Jeg besøkte Teddy Stadium hver gang jeg var i Jerusalem, men lite endret seg.

Bortsett fra at de anti-arabiske sangene og ropene ble verre og verre. Etter en kamp havnet jeg i en konfrontasjon med flere medlemmer av La Familia. De kunne ikke være mer enn 16-17 år og de plaget en arabisk kvinne som hadde datteren i en barnevogn. Men Gaydamak ga ikke opp forsøket på å få arabiske spillere til klubben. I 2013 annonserte Beitar at de hadde signert to tsjetsjenske muslimske spillere, Zaur Sadayev og Dzhabrail Kadiyev. Overgangen ble initiert av Gaydamak og ble møtt med raseri av La Familia. De møtte opp på treningene og skjelte ut spillere og de ansatte som svikere. Kontorlokalene ble forsøkt påtent med en molotovcocktail. Da Sadayev scoret sitt første og eneste mål for Beitar, snudde La Familia ryggen og flere hundre supportere forsvant ut av stadion i stedet for å juble for scoring. De to tsjetsjenske spillerne fikk åtte kamper til sammen for Beitar, øyeblikk i historien som er fanget i dokumentarfilmen Forever Pure.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent