Josimar

Patriarken Bernabéu

Da Real Madrid fikk Santiago Bernabéu som president i 1943, hadde de funnet mannen som skulle gjøre klubben til den mest glamorøse i verden.

Tekst: Thore Haugstad

Det hele begynte med fløytene. Flere tusen av dem ble delt ut til Real Madrids fans for å koke sammen en av de største heksegrytene i spansk fotballhistorie. Barcelona var på besøk i hovedstaden. Både spillerne og den lokale pressen var ute etter hevn. Dette var returkampen i semifinalen av den spanske cupen. I den første kampen hadde Barça vunnet 3-0. Real Madrid klaget på dommerfeil på alle målene. Nå fyrte pressen opp stemningen i håp om et comeback.

Før kampen ble Barças buss steinet, og da katalanerne kom inn på banen ble de møtt av en lyd som skulle ringe i ørene på spillerne flere tiår senere. På tribunene satt flere tusen madrileños og blåste i fløytene de hadde fått. I løpet av kampen ble Barças spillere bombardert med mynter og flasker. Så mange ting regnet ned fra tribunene at lagets keeper, Lluís Miró, ikke turte å stå inne på streken. Spillerne var redde og forvirret. Real Madrid vant 11-1. Man skulle kanskje tro at Spanias regjering feiret seieren. Fire år tidligere hadde General Franco vunnet borgerkrigen og tatt kontroll over landet.

Allerede nå ble Real Madrid omtalt som diktaturets lag, mens Barça var et symbol på katalansk identitet og opprør. Det finnes rapporter om at myndighetene spilte en rolle i seieren, ifølge Sid Lowes bok Fear and Loathing in La Liga. Da Barça ikke ville gå ut til andre omgang, ble de truet med fengsel av en oberst om de ikke fortsatte. Én historie sier at noen fra regimet besøkte Barças garderobe før kampen og i praksis beordret dem til å tape. Men regimet feiret ikke Real Madrids seier. Selv om Francos styrker hadde brukt årene etter krigen til å både skyte og fengsle sine rivaler, var de ikke ute etter å ødelegge Barça. Franco ville bruke fotballen som et verktøy for sunnhet, disiplin og moral.

Derfor tok regimet kontroll over spansk fotball ved å ansette sine betrodde menn til å styre både fotballforbundet og klubbene, Barça inkludert. Så da Francos menn så fansens oppførsel i løpet av kampen, ble de rasende. Regimet bøtela begge klubbene og forbød pressen å nevne kampen. Barças president, Enrique Piñeyro, gikk av, og snart ble Real Madrids president, Antonio Peralba, tvunget til å gjøre det samme. Myndighetene ba fotballforbundet om å finne en ny president. De trengte en de kunne stole på. Valget ble Santiago Bernabéu.

Santiagos bakgrunn

Bernabéu hadde vært lojal mot regimet. Han hadde sloss for Franco under krigen og var en del av styrkene som inntok Barcelona i mars 1939. Han så negativt på separatistene som hadde kjempet for de regionale delene av Spania, som Catalonia og Baskerland. Han mente Spania burde være samlet og anså folk fra de sentrale områdene som skarpere og tøffere enn de langs kysten. Han var også lojal mot Real Madrid. I 16 år hadde han spilt for klubben som treig, hardtarbeidende spiss med et blytungt skudd. I 1917 vant han den spanske cupen, som da var den største turneringen i Spania.

Da han la opp, ville faren at han skulle bli advokat, men Bernabéu sa heller ja til en rolle som talentspeider og altmuligmann i Real Madrid. De neste årene jobbet han som billettselger, materialforvalter, assistenttrener, trener og sekretær. Da han ble president i 1943, var det få, om noen, som kjente klubben bedre. Bernabéu anså ikke seg selv som en sterk kandidat til rollen. Han var ingen høytstående politiker eller advokat. Han var ikke rik. Da han ble president, var kona, María, bekymret for hvor mye tid han kom til å bruke på jobben. «Slapp av», svarte Bernabéu. «De kaster meg nok ut innen ett år.»

Madrid mot nedrykk

Om Bernabéu ville forvandle klubben, hadde han en stor jobb foran seg. Siden Madrid hadde vært sentrum for konflikten, lå klubben i ruiner da krigen var over. Trofeene var stjålet. Stallen besto av fire eller fem spillere. Treplankene fra tribunene var revet opp og brukt som ved. De to første ligatitlene etter krigen hadde gått til Atlético Madrid, som hadde slått seg sammen med flyvåpenet og blitt Atlético Aviación.

Året Bernabéu tok jobben, kom Real Madrid på 10. plass i en liga med 14 lag. De havnet ett poeng over plassen som førte til playoff for å unngå nedrykk. Bernabéu var av den gamle skolen. Han krevde disiplin, korte sveiser og rake rygger. Han var temperamentsfull og bannet mye. Han røykte store sigarer. Og han var ambisiøs. Omtrent det første han gjorde, var å legge frem planer for et nytt stadion med plass til 100 000 tilskuere. Dette virket som galskap på den tiden. Real Madrids hjemmebane, Estadio Chamartín, hadde et snitt på 16 000 tilskuere. Men Bernabéu hadde et stort kontaktnettverk, og overbeviste fansen om å investere i prosjektet. Takket være en rekke lån sto anlegget klart i 1947.

Det lå ved Paseo Castellana, hovedveien som går fra sentrum og opp til det som i dag er byens finansdistrikt. Bernabéu hadde stadionet sitt. Men han manglet et vinnerlag. I 1948 havnet Real Madrid på 11. plass, og det var heldig for dem at playoffen om nedrykk var fjernet. Rivalene sa at Bernabéu hadde skaffet seg et stadion for førstedivisjon og en stall for andredivisjon. Om det var sant, hadde Bernabéu i det minste vist at han hadde teft for spillerkjøp. En dag i 1946 hadde han lest i en avis at Barça var i ferd med å sikre seg Luis Molowny, en driblefant som hadde herjet for Marino, et lag fra Kanariøyene. Avisen sa at Barça hadde sendt sin mann med båt til Kanariøyene for å fullføre overgangen. Bernabéu ringte umiddelbart Jacinto Quincoces, en direktør i Real Madrid. Han ba ham om å pakke kofferten, ta med seg 100 000 pesetas og ta første fly til Las Palmas for å kuppe kjøpet. Senere det året debuterte Molowny for Real Madrid mot Barça. Real Madrid vant 2-1 og Molowny scoret vinnermålet.

Han skulle spille for Real Madrid i 11 år. Men innen 1952 hadde Real Madrid fortsatt ikke vunnet ligaen siden 1933. Den sommeren ble vondt verre for Bernabéu. Han gikk glipp av en av spansk fotballs største stjerner det tiåret: László Kubala, en muskuløs og elegant spiss som hadde flyktet fra hjemlandet Ungarn ved å gjemme seg i en truck og late som han var en russisk soldat. I 1950 hadde Kubala dratt på turné i Spania med et lag bestående av flyktninger fra Øst-Europa. Da han scoret to mål mot Real Madrid, ga Bernabéu ordre om å få ham signert. Men Kubala ville ikke si ja til noen før turnéen var over. Da han senere briljerte mot Espanyol foran øynene til representanter fra Barça, var krigen om Kubala i gang. Det finnes en historie som hevder at Kubala egentlig skulle til hovedstaden for å skrive under en kontrakt med Real Madrid.

Da han var på togstasjonen, sørpe full, møtte han Josep Samitier, en direktør fra Barça, som sendte ham i retning Catalonia. Kubala sa, «Vi er på vei til Madrid, ikke sant?». Samitier sa, «Joda… klart det». Slik endte Kubala opp med å skrive under for Barça. Hva enn som er sant, førte Kubala laget til ligatitler i 1952 og 1953. En legende hevder at det var Kubalas popularitet som tvang Barça til å forlate Les Corts, hjemmebanen som tok 60 000 tilskuere, og bygge Camp Nou. Samme sommer gjorde Bernabéu selv en viktig signering da han ansatte Raimundo Saporta, en slu administrator som ble hans høyre hånd. Men Bernabéu ergret seg over Kubalas suksess. Både i 1952 og 1953 hadde Real Madrid kommet på tredjeplass, henholdsvis fem og tre poeng bak Barça. Hadde ikke en superstjerne av Kubalas kaliber dyttet dem opp på toppen? I 1953 så Bernabéu sitt snitt til å revansjere tapet av Kubala. Denne gangen havnet han i kamp med Barça om en spiller som var enda bedre.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent