«Av og til holder det med én stemme»
Da Shell – et av få selskaper som ikke boikottet apartheidstaten Sør-Afrika – ville sponse norsk fotball i 1988, sa NFF-styret ja takk, før de snudde. Og det takket være Vålerenga-kaptein Eivind Arnevåg.
I 1988 satt Nelson Mandela fengslet på 24. året, først 18 år på fangeøya Robben Island, før han hadde blitt flyttet til høysikkerhetsfengselet Pollsmoor i 1980. Endelig, i desember 1988, etter å ha pådratt seg tuberkulose i den fuktige Pollsmoor-cellen, ble han flyttet til et sted mer passende for mennesker. Verdens TV-seere hadde gjennom flere tiår sett hvordan det rasistiske styret, med skarpladde våpen, hadde slått ned på kravet om likeverd for landets undertrykte grupper. Blodet fløt i Soweto og andre svarte «townships». En hel verden, idrettsbevegelsen og de fleste store selskaper, boikottet staten hvis ideologi var å dele mennesker opp i verdi basert på hudfargen deres. Landets økonomi var på vei til å kollapse på grunn av det internasjonale presset. Apartheidstaten Sør-Afrika vaklet.
Samtidig som Mandela ble flyttet fra Pollsmoor i desember 1988, ble det lekket til norsk presse at oljegiganten Shell var villig til å bla opp en rekordsum for å bli hovedsponsoren til Norges Fotballforbund. Shell var et av få internasjonale selskaper som fortsatt drev virksomhet i apartheidstaten. En merkevare som uten reservasjoner gjennom tiår hadde samarbeidet med det brutale og rasistiske sørafrikanske regimet ønsket å sponse norsk fotball. Og det med mye penger etter datidens standard.
Fotballpresident uten betenkeligheter
En «julegave» til norsk fotball, ble Shell-avtalen omtalt som i Tromsø-avisen Nordlys. 19 millioner kroner over tre år var Shell villig til å bidra med. 1. divisjon skulle skifte navn til Shellserien eller Shell-ligaen, lagene skulle ha oljeselskapets logo på shortsene, 16 meter av reklameskiltene som omkranset landets toppfotballbaner skulle prydes med reklame for Shell og stadionspeaker skulle lese opp markedsføringsbudskap for selskapet før avspark.
19 millioner kroner over tre år, der hver av de 12 klubbene i den øverste serien var sikret et driftstilskudd på 300 000 kroner per sesong, virker ikke enormt med dagens øyne. Men dette var før innføringen av profesjonell fotball. «Den årlige potten på 3,6 millioner kroner vil være et driftstilskudd i vanskelige økonomiske tider», skrev Dagbladet. Det var nærmest en «utenkelig sum», ifølge VG.
Men så var det dette med Sør-Afrika og apartheid, da.
«Det er stor forskjell mellom AS Norske Shell og det internasjonale konsernet Shell», hevdet Ingolf Mørk, nestleder i styret i Norges Idrettsforbund.
Norges Fotballforbunds president Per Ravn Omdal hadde «ingen betenkeligheter». Shell-avtalen var en «ren forretningsmessig avtale». «Vår jobb er ikke å bedrive politikk Det har aldri vært tvil om at idretten og fotballen skal være for alle. Det standpunktet vil vi fortsette å hevde med uforminsket styrke», sa han.
NFF skal ha gått runder med både NIF og Utenriksdepartementet før de hadde blitt enige med Shell. Verken NIF eller UD hadde hatt noe å utsette på avtalen.
Serieforeningen, som i dag heter Norsk Toppfotball, hadde i en høringsuttalelse stilt seg utelukkende positiv til avtalen som betydde kjærkomne kroner til medlemmenes klubbkasser.
Selskapet Proman AS, som besto av Rune Hauge og (nåværende visepresident i NFF) Arne Larsen Økland, hadde fremforhandlet avtalen på vegne av NFF.
Selv om den tidsnære pressedekningen av NFFs Shell-avtale ikke var spesielt kritisk vinklet, var Sør-Afrika et samlende tema. I en tid med reaganomics, thatcherisme, svekkede fagforeninger, bankkrise, høyrebølge og kald krig, var det likevel én strømning som samlet omtrent det som var av frivillige organisasjoner så vel som de mest kapitalistisk-innstilte selskaper, høyre og venstre i politikken: å dele inn menneskers rettigheter basert på fargen på huden, og av den grunn brutalt undertrykke mennesker, var ikke greit.
En slik avtale med et «kontroversielt» selskap måtte derfor muligens behandles på Fotballtinget i Haugesund i februar 1989 før den kunne endelig signeres.
Dit kom NFF aldri.