Josimar

VM på knuste knokler

Den egentlige skandalen er at Qatar på lyssky vis har fått fotballen til rådighet av grådige, moralske plettede gamle menn, som er ment til å verne om sportens integritet.

Tekst: Oscar Rothstein Oversatt av Håvard Melnæs Illustrasjon: Flu Hartberg

Umiddelbart kan jeg like tanken om et VM i Qatar. Selv om man ofte skulle tro det, er ikke fotball en særskilt europeisk aktivitet. De beste spillerne og klubbene finnes her på kontinentet, men fotball er i høyeste grad the global game. Alle land, alle verdensdeler, har sin egen unike måte å forstå, dyrke og elske sporten på. I Zimbabwe forsøker man å sette ut motstanderen ved å bruke juju-magi, i Sør-Korea er mange klubber grunnlagt av kommersielle merkevarer, i Spania har man lommetørkler og gresskjerner på tribunen. Dette mangfoldet skal man gjenkjenne i sportens kronturnering. Av samme grunn er jeg heller ikke fremmed for ideen om et VM med 48 lag (hvis jeg kunne ha sett bort fra Fifas politiske motiver for forslaget). Det vil sikkert gå utover den sportslige kvaliteten, men VM er mer enn Lionel Messis venstrefot og Manuel Neuers beinparader. Det er også en klubbløs, angolsk venstreback, som aldri fikk sjansen i Estoril og en honduransk målvakt som pleide å være industrislakter. VM behøver ikke være god fotball, det skal bare være fotball. I sin totale, globale fullstendighet.

VM-sluttspill i de store europeiske fotballnasjonene har noe særegent over seg. Jeg husker VM i Tyskland i 2006 som aldeles vidunderlig. Men verdensmesterskapet er og blir hele verdens. Da det aldri var holdt i Asia, skulle det selvfølgelig arrangeres i Japan og Sør-Korea i 2002. Da det aldri var holdt i Afrika, skulle det selvfølgelig arrangeres i Sør-Afrika i 2010. Da det aldri har vært holdt i Midtøsten, skal det selvfølgelig arrangeres i Qatar 2022. Det mener jeg virkelig. Eller, nei, rettere: Det skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne mene.

Absurd monument

Dessverre blir ikke den 22. utgaven av verdensmesterskapet i herrefotball den manifestasjonen av fotballens mangfold det kunne og burde ha vært. Det kommer sikkert til å ligne en feiring av sportens rike og fascinerende historie i Midtøsten, og som den pseudo-globalist han er, vil Fifa-president Gianni Infantino nok si at han er glad for at en ofte marginalisert fotballregion endelig får muligheten til å vise seg frem. Men det vil være ren og skjær ferniss. VM i Qatar er et stykke blendverk; tidenes groveste eksempel på fotballens skyggesider, et absurd monument over vertenes vedvarende menneskerettighetsbrudd og den fotballpolitiske ledelsens stilltiende aksept og noen ganger helt åpenbare og entusiastiske promotering av svineriet.

Som dokumentert i nettopp disse spalter, lever og arbeider underbetalte arbeidere fra Kenya, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Etiopia og Bangladesh under umenneskelige forhold, mens de bygger stadioner, flyplasser og hoteller. Ifølge The Guardians siste analyse har minimum 6500 fremmedarbeidere mistet livet siden Qatar ble tildelt vertskapet i 2010.

Fotballen vil derimot overleve, men hva slags fotball? Det er et absolutt nødvendig spørsmål å stille frem mot åpningskampen i Al Khor 21. november 2022. VM-sluttspillet er nemlig ikke bare en kulminasjon på gulfstatens lange satsing på sport så vel som Fifas monumentale ansvarsfraskrivelse. Det er også en form for begynnelse.

På sitt vis er alt som det alltid har vært. Det er velkjent og godt beskrevet hvordan plettede regimer gjennom historien har forsøkt å vaske seg rene i lysbadet fra de store stadionprosjektørene. Nazi-Tyskland gjorde det med OL i 1936, den argentinske militærjuntaen gjorde det med VM i fotball i 1978, Sovjetunionen gjorde det med OL i 1980. Det er ikke VM 2022 som avliver fotballens uskyld. Den forsvant for lenge siden – hvis fotballen noensinne har vært uskyldig.

Attraktiv destinasjon?

Qatar er imidlertid nyere tids mest uttalte og systematiske eksempel på det vi i dag kjenner som sportsvasking. Den unge oljestaten, som inntil 1971 var et britisk protektorat, og i lang tid etter ikke var særlig mer enn en stor samling sandbanker, har de siste 20 årene brukt en rekke forskjellige idrettsgrener, særlig fotballen, til å etablere seg som en legitim og spiselig internasjonal aktør. I 2003 ble landets første profesjonelle liga, Q-League (i dag kjent som Qatar Stars League) opprettet og straks fant aldrende stjerner som Gabriel Batistuta, Franck Leboeuf og Stefan Effenberg seg på vei til Gulfen for en siste, velbetalt kontrakt. I 2004 åpnet Aspire Academy i Doha, et fremtidslignende multikompleks designet til å utdanne både qatarske og utenlandske toppatleter. Samtidig begynne Qatar å søke som vertskap til alle internasjonale idrettsbegivenheter de kunne: VM i bordtennis, VM i volleyball, innendørs-VM i friidrett, you name it. Ved 00-tallets avslutning var Qatar en integrert del av den globale fotballbevissthet. Det nasjonale flyselskapet Qatar Airways avløste UNICEF som draktsponsor i FC Barcelona, og statseide Qatar Sports Investments kjøpte den franske storklubben Paris Saint-Germain.

VM i Qatar kan bare forstås i denne konteksten. Det er mesterverket som en gang for alle skal slå fast at Qatar, den lille flekken på Den arabiske halvøy, ikke er en paria, men en attraktiv destinasjon for forretningsfolk og turister fra hele verden. Dermed er det også et tindrende klart eksempel på at fotballen ikke nøyer seg med å være et speilbilde av verden, men er en del av verden. VM-vertskapet er mer enn et appendiks til de tingene det virkelig handler om for Qatar: Politikken, økonomien, omdømmet. Det er det det handler om.

Sluttspillets politiske bakteppe kan neppe overdrives, men har etterhvert blitt så godt som overflødig. Alle – nesten i hvert fall – i den brede sportsoffentligheten er enige om 2022-mesterskapets grunnleggende bestanddeler. Det samme er samtlige relevante menneskerettighetsorganisasjoner. Vi vet godt at kampene skal spilles på knuste knokler. Qatar-kritikken er ikke lenger forbeholdt idrettspolitiske aktivister og journalister. Den er snart allemannseie. I Norge har supportere fra en rekke forskjellige klubber lansert et protestinitiativ der de krever at fotballen sier nei til sportsvasking, og i Danmark er det satt i gang en underskriftskampanje om en offisiell boikott. De første spillerne og trenerne har nå begynt å uttrykke betenkeligheter ved å delta i Qatar.

Selv forsøker jeg ikke å være altfor firkantet. Det er fristende med en personlig boikott, holde TV-en avskrudd og gå ut i verden, vel vitende om at den qatarske propagandamaskinen i hvert fall ikke lurte meg. Men vil det være annet enn et filantropisk avlat som ene og alene skal frita meg fra mine egne moralske kvaler? Og nytter det overhodet, hvis det ikke er snakk om en bred, koordinert totalboikott, altså også med deltagelse fra både politikere og næringslivet?

Det er ikke helt bak mål når eksempelvis nordiske fotball-ledere, på bakgrunn av anbefalinger fra for eksempel Amnesty International, sier at man kan påvirke Qatar og at kritisk dialog faktisk kan være med å påvirke landet i en mer rettighetsbasert og reformvillig retning. Ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har Qatar etter press utenfra vedtatt seriøse arbeidsreformer, blant annet har de sagt at de vil nedlegge det beryktede Kafala-systemet som fratar fremmedarbeiderne basale rettigheter.

Omvendt: reformene er fremdeles ikke blitt implementert (hvem vet, kanskje de aldri blir det), det selvkritiske poenget om den personlige boikottens iscenesettelse ender fort med å bli en dårlig unnskyldning for å senke skuldrene og bare flyte med strømmen, og burde det ikke være sånn, at et VM-vertskap belønner allerede oppnådde sosiale og politiske forandringer og ikke skal tvinge dem gjennom? Noe må gjøres.

Hvis det skal skje substansiell utvikling, er vi på et eller annet tidspunkt nødt til å omsette uforpliktende kritikk til håndfast handling, og hvis ikke nå, når?

Tragisk nok er det ikke slik at fotballen straks vender tilbake til en demokratisk normaltilstand etter at verdensmesteren er kåret i Qatar. VM-sluttspillet er ikke et isolert avvik fra en prisverdig norm. Snarere tvert imot, er det den mest prominente av en lang, lang rekke med eksempler på hvordan sportens bærende institusjoner har mistet samfunnsansvaret av syne. VM i Qatar er malen for dagens fotball: hyperglobalisert, hyperkapitalistisk, hyperkorrupt og hyperskamløs.

Moralsk hvitvasking

Man kan si at VM i Qatar slett ikke handler om Qatar. Det er helt naturlig at debatten tar utgangspunkt i det slavelignende Kafala-systemet og de (minimum) 6500 døde fremmedarbeiderne. Deres historier fortjener å bli fortalt, deres krav fortjener å bli hørt, deres skjebner fortjener å bli husket. Men for å virkelig forstå hva vi har med å gjøre, må man forstå at VM i 2022 snarere er et symptom på en sykdom enn sykdommen i seg selv. Den egentlige skandalen er ikke Qatars usle forhold til menneskerettigheter. Det er veldokumentert, det har de til felles med en rekke røverstater over hele verden, og hadde ikke fremmedarbeiderne dødd av å bygge fasjonable VM-infrastruktur, hadde de sikkert dødd av å bygge fornøyelsesparker, konferansehoteller eller shoppingsentre. Den egentlige skandalen er at Qatar på lyssky vis har fått fotballen til rådighet av grådige, moralske plettede gamle menn, som er ment til å verne om sportens integritet. Gulfstaten har fått mulighet til å normalisere deres plass i fotballen, men det er ikke noe normalt med den. Det er ikke normalt, det skal ikke være normalt, at nasjonalstater på denne måten gjør fotballen til et instrument og reduserer den til staffasje. Selv om tiden kanskje gir uttrykk for det og Qatars modell er i større eller mindre grad å få på øye på i stadig flere autokratiske land: Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Kina, Russland, Aserbajdsjan og Egypt.


Qatar-kritikken bør forstås og bedrives som en prinsippsak. Det handler selvfølgelig om å forhindre at sluttspillet avholdes, men ikke bare det. Det handler også om å forhindre (ytterligere) presedens, slik at vi aldri havner i lignende situasjoner. Kampen for en mer ansvarlig, rettferdig og demokratisk sport stopper ikke med Qatar. Det er heller der den begynner. Det internasjonale fotballsamfunnets reaksjoner på VM-sluttspillet vil stråle inn i fremtiden og være avgjørende for om andre undertrykkende regimer på samme måte vil kunne lykkes med å kapre fotballen. Enten setter man en strek i sanden ellers blir slusene for alvor åpnet, og fotballen vil for alltid være forandret. VM i Qatar stempler ikke Qatar alene, men også selve den idrettspolitiske strategien om å bruke fotballen til moralsk hvitvasking.

Midt i apatien

I begynnelsen på 1990-tallet erklærte den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama historien – altså historien med stor H, Historien – for avsluttet. Der kommunismen hadde falt, hadde det liberale demokratiet og markedsøkonomien reist seg med ettertrykkelig styrke, og dermed, spådde Fukuyama, var menneskets ideologiske destinasjon nådd. Alt etterfølgende – hva som helst – ville være preget av liberalismens ideer og idealer. Spørsmålet er om også fotballen har nådd sin ideologiske destinasjon. Man kan i hvert fall frykte at VM i Qatar vil konsolidere den hyperglobale, hyperkapitalistiske, hyperkorrupte og hyperskamløse tolkning av fotballen som den eneste gyldige, og dermed stadfeste at man i 21. århundrets fotball kan slippe med unna med hva som helst – ja, hva som helst. Bare man har penger, nok penger. Fotballen står foran et avgjørende veiskille. Hvis ingen trekker i bremsen, når toget holder så høy fart, vil det bli umulig å stoppe det.

Det er vanskelig å si nye kloke ting om VM 2022. Uansett hvor du begynner, hvilken vei og hvor lenge du går, havner du på samme sted: midt i apatien. Sluttspillet er og blir en tragedie. For de kenyanske, nepalske, pakistanske, filippinske og etiopiske familier som aldri får deres far, bror eller onkel hjem fra arbeidsoppholdet i Qatar. For det globale demokratiet og menneskerettighetenes universalitet. For alle oss som bare vil se fotball uten å bekymre oss om å blidgjøre en totaliær stats forsøk på å fremstå som mindre totalitær.

Men å lukke munn og legge vekk pennen er det siste man bør gjøre. Det er gått over 10 år siden Qatar ble tildelt VM-vertskapet og kjøpte Paris Saint-Germain. Vi har vent oss til gulfstatens tilstedeværelse, og på sitt eget perverse vis fremstår den nærmest som en grunnbestanddel ved dagens toppfotball. Det er blitt selvfølgeliggjort, og vi skal gjøre alt vi kan for å av-selvfølgeliggjøre den. En annen fotball er mulig. Det lyder muligens banalt, men det kan ikke understrekes nok. I den marxistisk-inspirerte kapitalismekritikken – fra Slavoj Zizek til Fredric Jameson – er det et ofte gjentatt poeng at det er lettere å forestille seg jordens enn kapitalismen undergang. Kapitalismen fungerer nettopp fordi den bedøver våre evner til å tenke på alternativer. Noe lignende er iferd med å skje i den moderne fotballen. Akkurat nå er det lettere å forestille seg fotballens undergang enn fotball uten Qatar. Gulfstaten er overalt – Boca Juniors, Bayern München, Paris Saint-Germain, Uefa, Fifa – men det behøver den ikke å være. Vi må alle bekjempe våre indre fatalist og insistere på at det finnes et alternativ til demokratiundergravende, menneskerettighetskrenkende fotball.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent