Josimar

Fra virus til tribunefeber?

Kvinnefotballen er i ferd med å ta av i mange store fotballnasjoner, men i likestillingslandet Norge sliter vi med å holde tritt. En krise hjelper ikke på aktivitet og humør, men skaper likevel muligheter for refleksjoner og en ny start. Josimar har tatt en runde i Fotball-Norge for å kartlegge status, og hva aktørene som faktisk bryr seg om norsk kvinnefotball planlegger etter pandemien.

Dette er den første artikkelen i en serie om norsk kvinnefotball

Tekst: Herman Berg Foto: Birgit Dannenberg, Fagforbundet

Det er torsdag den 5. mars 2020. Hege Jørgensen står oppstilt foran fotografen, tett inntil Mette Nord. Begge er ikledd Fagforbundets røde og hvite t-skjorter. Toppfotball Kvinner, interesseorganisasjonen for Toppserien og 1. divisjon, befinner seg i likestillingens høyborg i Oslo sentrum. Fagforbundet er en del av LO og har 395.000 medlemmer, hvorav 80 prosent er kvinner. De kjemper begge for lik lønn for likt arbeid. Fagforbundets leder, Mette Nord, ser nå en mulighet for å entre en ny arena med kampsaken sin.

Hun opplever det som foregår innen norsk kvinnefotball som blodig urettferdig og mener at de kvinnelige fotballspillerne i dag er de fremste symbolene i kvinnekampen. Hun har signert en fireårskontrakt og puttet millioner av kroner i potten. Fagbladet erfarer at det økonomiske bidraget i 2020 er på én million kroner.

Nord finner det hårreisende at 80 prosent av toppseriespillerne tjener under 100.000 kroner i året. En ufaglært arbeider uten bransjeerfaring har en årslønn på godt over 300.000 kroner i Norge.

Et konkret resultat av Fagforbundets økonomiske bidrag er at de 400 spillerne i toppserieklubbene får én ekstra «proffdag» i uken. Det vil si at spillerne verken trenger å jobbe eller studere og vil være tilgjengelige for fotball hele dagen fordi man kjøper dem fri. Andelen proffdager dobles dermed fra én til to.

– Det å kunne føre kvinnelige toppspillere litt nærmere de mannlige, med én ekstra dag i uken uten å måtte tenke på annet enn fotball, er et viktig signal. Samtidig er vi tydelige på at midlene også skal fordeles innen breddefotballen på lokalt nivå, til yngre årskull. Selv om beløpet kanskje er beskjedent, er det ikke et ubetydelig bidrag i sum, sier Mette Nord til Josimar.

For Hege Jørgensen er dette en gledens dag. Nok et bevis på at stadig flere aktører innen næringslivet og arbeidslivet faktisk bryr seg. Synsam, Coop, Manpower, Select, Norsk Tipping, og ikke minst Obos er blant dem som konkret har bidratt siden starten på jakten etter sponsorer i 2017.

Med avtalen passerer Toppfotball Kvinner 20 millioner kroner i 2020-omsetning. Hege Jørgensen, står med en Select-fotball under armen og smiler inn i kamera sammen med Fagforbundets leder. Nå skal konkurransen skjerpes på banen gjennom reduksjonen til ti lag i Toppserien. Målet er at tilskuertallene i Toppserien dobles - hun har virkelig fått trua på at de innen rimelig tid skal kunne nå 600 i snitt.

Fagforbundets medlemmer er blant dem som skal mobiliseres for å gå på kvinnekamper.

– Personlig er jeg ikke mye på fotballkamp, men mange av våre medlemmer er det. De er foreldre og besteforeldre som ser hvordan deres jenter og gutter behandles ulikt, og med denne samarbeidsavtalen viser vi at vi deler deres engasjement. Vi kan mobilisere 350 foreninger og 18.000 tillitsvalgte til å gå på kamp, og forhåpentligvis bygge samhold mellom oss og Toppfotball Kvinner som kan få en effekt på seer- og publikumstallene, sier Fagforbundets leder.

Hege Jørgensen beholder det brede smilet gjennom hele kvinnedagen 8. mars. Den 12. mars 2020 stivner det. Helt.

Norge blir smittet av en verdensomspennende depresjon, den største og mest alvorlige siden Den andre verdenskrig.

Nok et «gjennombruddsår»

Bakgrunnen for den gryende optimismen på publikumssiden er ikke ny. Den dukker særlig opp hver gang det arrangeres internasjonale mesterskap, og det deklareres at; «nå har kvinnefotballen endelig fått sitt gjennombrudd!»

I 2019 kom Norge til kvartfinalen i VM, noe som var en viktig revansj fra det begredelige mesterskapet i Nederland to år tidligere. I EM 2017 røk vi ut etter å ha tapt alle de tre kampene i gruppespillet, uten å score ett eneste mål.

Sommeren 2019 var det lange køer på Kontraskjæret i Oslo for å se mesterskapskampene på storskjerm utendørs. Publikumstallene i Frankrike var svært solide, med drøyt 21.000 på tribunene i gjennomsnitt. Et snitt på 17 millioner seere fikk med seg hver av de 52 VM-kampene, en dobling fra VM i Canada fire år tidligere. Og turneringen trakk totalt 1,12 milliarder seere på alle plattformer, ifølge FIFA.

Nesten 58.000 tilskuere møtte opp for å se USA banke Nederland 2-0 i finalen på Parc Olympique Lyonnais. Hele 264 millioner mennesker over hele verden befant seg foran en eller annen skjerm og så USA ta sin fjerde VM-tittel av åtte mulige.

Seieren til USA kom imidlertid med en bismak for amerikanerne selv. Allerede i mars 2019, tre måneder før turneringen startet, hadde de amerikanske damespillerne saksøkt sitt eget fotballforbund (USSF). De krevde bedre rammebetingelser og vilkår som landslagsspillere. Først i desember 2020 inngikk ble det inngått et forlik, hvor de amerikanske landslagsspillerne fikk innvilget krav om samme kvalitet på blant annet transport, hotell og støtteapparat som det amerikanske herrelandslaget i fotball har. Likelønnskravet er fortsatt ikke ferdigforhandlet, to år etter det ble fremmet. Etter planen skal saken opp igjen i det amerikanske rettssystemet i juni 2021.

Kanskje enda viktigere enn tilskuertall, seeroppslutning og landslagskonflikt var medieoppmerksomheten VMs fremste profil, Megan Rapinoe, oppnådde. Den amerikanske veteranen (34 år i 2019) var den eldste VM-spilleren gjennom tidene til å score i en VM-finale. Hun ble både toppscorer totalt sett og mottok utmerkelsen som turneringens beste spiller.

Det var imidlertid aktivistrollen hennes som tiltrakk seg den største oppmerksomheten.

Som en glødende forkjemper for LHBT har hun stått på barrikadene for homofile i en årrekke, med globale sponsorer i ryggen. Hun ble i 2019 medgründer av en kjønnsnøytral livsstilsmerkevare med formål å inkludere aktivisme i dagliglivet til folk. Rapinoe havnet dessuten på listen over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden, rangert av Time Magazine i 2020. Hun hadde nemlig gått rett i strupen på Donald Trump allerede før VM, kalt ham en hvit nasjonalist og annonserte for hele verden at hun ikke ville møte presidenten i Det hvite hus, hvis det amerikanske landslaget skulle bli invitert etter å ha vunnet verdensmesterskapet.

– Disse mesterskapsfenomenene, som også håndballen delvis har slitt med, har vi opplevd litt for mange ganger, sier Jan Petter Saltvedt, sportskommentator på NRK.

– Problemet ligger i at nedturen blir så stor når landslagsspillerne vender nesen hjem. En Megan Rapinoe, som latterliggjør den amerikanske presidenten i all offentlighet, blir mediemessig vanskelig å toppe. Avstanden til den nasjonale fotballen blir altfor stor. Og det har ingenting med kvinners evne til å spille fotball - standarden på den norske Toppserien holder høy nok kvalitet i massevis, mener Saltvedt.

Norsk publikum er fortsatt avventende

Til tross for at mange fotballsupportere var imponert over kraften og kvaliteten i kvinnefotball under VM i 2019, strømmet nordmenn verken til norske fotballarenaer eller lokale tv-sendinger etter dette mesterskapet heller.

Likevel; det var lyspunkter i sesongene 2019 & 2020.

LSK tok seg til kvartfinale i Champions League i 2019 og møtte Barcelona, med 5 655 tilskuere på Åråsen. Vålerenga møtte Lyn i et klassisk byderby superhelgen 18. mai og samlet 1 258 fra Klanen og Bastionen på Initility Arena. Sandviken møtte Arna Bjørnar i et annet nabooppgjør, som trakk 825 tilskuere.

Kanskje ikke de mest imponerende tilskuertallene, hvis vi sammenlikner med de 5 000 som så hatoppgjøret Djurgården og Hammarby i 2018, og svenske Piteå fra Norrland med et snitt på 2000 per hjemmekamp, da de vant SM-gullet for første gang samme år. Og i Europa var tallene i enkeltkamper imponerende høye. Nesten 39 027 var på tribunen da Juventus slo Fiorentina våren 2019. Da Atletico Madrid tok imot Barcelona møtte 60 739 tilskuere opp i Madrid.

En majoritet av de norske fotballaktørene Josimar har vært i kontakt med, er uansett enige om at et best mulig fotballinnhold på banen er det mest bærekraftige over tid. Underholdende kvalitetskamper, med sterke individuelle prestasjoner, blir universalnøkkelen til å få løftet publikumstallene. Da vil sannsynligvis også de mer hardbarka fotballsupporterne gå på kamp.

Richard Jansen var i mange år talsperson for Stabæk-supporterne og Norsk Supporterallianse (NSA). Nå er han sportslig leder for Stabæks kvinnesatsing og smertelig klar over at klubben med 179 tilskuere trakk ned toppseriesnittet på 274 i 2019-sesongen. Samarbeidet med Stabæk Support er ikke det beste, medgir han.

– Jeg mener dem som i utgangspunktet er interesserte i fotball, for eksempel menn 35 pluss, er den viktigste målgruppen vår. Det er den vi burde konsentrere oss mest om å få med på kamp. Dessverre er det slik i Fotball-Norge at dem som styrer har en forestilling om at barnefamilier er det viktigste. Det er jeg helt uenig i. Jeg mener norske klubber, uavhengig av kjønn, kaster bort utrolig mye tid og krefter på å kurtisere barnefamilier. Min erfaring er at fotballnerder på 35 pluss er meget fornøyd og imponert over kvaliteten i norsk kvinnefotball, sier han og fortsetter:

– Jeg slutter aldri å forundre meg over klubber som ikke forstår at fotball er verdens beste underholdningsprodukt og tror at de må sprite det opp med fanzone, pauseunderholdning, etc. Jeg sier som tidligere fotballpresident Sondre Kåfjord; «Vil du se hunder hoppe gjennom brennende ringer, får du gå på sirkus!».

Fotballmerkevarer gir økt medieoppmerksomhet

Selv om 2020 var knalltøft for all idrett og andre sosiale aktiviteter, var det lyspunkter for fotballen i koronaåret. Gode seertall på NRK, hvor to toppseriekamper samlet over 200 000 seere, og tre andre i overkant av 100 000, har gitt grunn til optimisme før avspark i 2021. Amedia, som forvalter streamingrettighetene gjennom Direktesport.no, melder om en tredobling av seertallene på nett i fjor sammenliknet med tidligere år.

I Toppserien var det dessuten ikke den samme klubben fra Romerike som dro av gårde med gullet for syvende året på rad. Spenningen varte helt til siste serierunde. Det ble til slutt helt jevnt poengmessig mellom de gamle fotballmerkevarene RBK og VIF. De blåkledte fra Oslo endte opp med å vinne «The Double», etter cupfinaleseier mot LSK.

– Uten korona vil jeg tro det hadde vært slått publikumsrekorder med den dramatiske innspurten i Toppserien i fjor høst. Jeg tror det er liten tvil om at interessen vil være betydelig større de neste årene når flere og flere av de store herreklubbene melder seg på, sier avdelingsleder i VG-sporten, Eirik Borud.

– Internasjonalt ser vi at de største klubbene satser mer og mer på kvinnene. Det har ført til et enormt oppsving og stadig større penger i omløp. I Norge ser vi endelig bevegelse i riktig retning. Disse klubbene, der pengene finnes, er nødt til å være en drivkraft for at kvinnene skal kunne lykkes. At Rosenborg og Vålerengas navn også knyttes til kvinnefotball betyr ikke bare at disse lagene får tilført økonomi, men bidrar også til at interessen for ligaen øker, mener han.

VG-sporten får støtte av NRK-sportens Jan Petter Saltvedt:

– Hvordan man gikk ut av toppserieåret i fjor, sitter fortsatt i kroppen som en sitring. Det at fire lag alle kunne vinne på slutten, skapte den perfekte dramaturgien. Det var selvsagt synd man ikke fikk til det planlagte sluttspillet, men det er kjempepositivt at vi unngår at samme klubb stikker av med gullet hvert år. RBK kom opprinnelig inn med et symbolsk løft, men bidro også uventet til et fotballmessig løft. VIF har på sin side dokumentert at det å satse skikkelig økonomisk faktisk lønner seg. Å kombinere utenlandske stjerner med spennende talenter, er drømmescenariet for enhver fotballklubb, mener NRKs sportskommentator.


Toppfotball Kvinner registrerte også at det var en merkbar økning i interesse og oppmerksomhet i fjor.

– Når det gjelder den løpende nyhetsdekningen, opplevde vi at VG var mest på ballen, etterfulgt av Aftenposten og TV 2, på nyheter og de gode historiene, ikke kampreferat i sportsnyhetssendingene. Tradisjonelt sett har ikke mediene meldt seg på før det begynner å bli spennende eller noe skal avgjøres mot slutten av sesongen. Men VG var ofte på mange av kampene tidlig og leverte egne artikler både før og etter, og stilte også flere ganger med egen fotograf. TV 2 og Aftenposten hadde flere gode saker og historier fra kvinnefotballen som de fant selv, sier Helene Husvik, medieansvarlig i Toppfotball Kvinner.

– Økt interesse for ligaen, flere profiler og profilerte utenlandsproffer er hovedforklaringen til at vi har giret opp, sier Borud i VG-sporten.

– Samtidig jobber vi kontinuerlig med kjønnsbalanse i dekningen vår. Vi tror det gir et bedre produkt, og gjør oss mer interessante og relevante for enda flere brukere, mener han.

Supporterklubber kan gjøre en forskjell

For alle blodfans, som har ønsket å oppleve fotball i levende live, har det vært en laber periode. Dessverre er det ikke så mange store supportergrupperinger som har dukket opp i de klubbene hvor kvinnefotballen dominerer.

Bastionens leder, Christian Falkenberg, mener uansett det ligger muligheter i en krise:

– Mange vil nok henge med hue og tenke at alt er vanskelig, mens noen vil ta denne perioden og «restarte» på en bedre måte når ting normaliserer seg. Enhver krise er også en mulighet for å tenke nytt og bedre enn før krisen inntraff, sier han.

Falkenberg opplyser at det per i dag ikke er noen organisert supportergruppe som følger Lyns toppserielag for kvinner. Han ser ikke at dette vil endre seg i nær fremtid, med mindre klubben selv tar tak. Ifølge Falkenberg dukker det jevnlig opp en gruppering på 20 - 30 medlemmer fra Bastionen på toppseriekampene. Lyn hadde 179 i snitt på hjemmekampene i normalsesongen 2019, kun Kolbotn hadde færre tilskuere.

– Bastionens misjon og fokus er herrelaget til Lyn, selv om noen medlemmer selvsagt følger kvinnelaget også, sier han. Herrelaget til Lyn er i dag på fjerde nivå (3. divisjon), og har i mange år slitt med å avansere oppover i divisjonssystemet.

Falkenberg synes klubben bør gjøre mye mer markedsmessig for å skape et brennende engasjement innen kvinnefotballen, som tross alt befinner seg på øverste nivå.

– For Lyns del mener jeg det ikke er noe annet alternativ enn å utvikle sin egen identitet via å bygge lag og ta vare på unge talenter. Jeg tror på en profesjonalisering markedsmessig, mobilisering i egne rekker innad i klubben og aktiviteter i nærmiljøet, inkludert skolene, sier han og etterlyser flere yngre årganger på kampene.

– Jeg synes kvaliteten har blitt vesentlig bedre og at vi har tydelig sett en økende profesjonalitet de siste 2-3 årene. Men jeg mener klubben må henvende seg i enda større grad til nye målgrupper, utover den tradisjonelle fotballsupporteren.

Supporterne fra Oslo øst er faktisk enige med sine rivaler i vest.

– En løsning tror jeg er å rekruttere og aktivisere nye tilskuergrupper som i dag sjelden går på kamp. Når vi ser på antallet som er aktive fotballspillere er det usedvanlig få jenter som er å se på matchene. Det er flere av dem som går på VIFs herrekamper enn damekampene, sier Trond Larsen, talsperson for Klanen.


Potensialet er utvilsomt til stede, ikke minst i rivaliseringen mellom VIF og Lyn. For alle Oslo-beboere som savner de klassiske «hatoppgjørene» fra starten av 2000-tallet, vil det bli nye muligheter når pandemien etter hvert roer seg. Lørdag den 18. mai 2019 trakk byderbyet et firesifret antall tilskuere. Og da Vålerenga innviet Intility arena i september 2017 (mot Kolbotn) ble det satt ny publikumsrekord i Toppserien med 3541 tilskuere. Den har stått siden.

– Det var fryktelig synd at vi, det året vi vant «The Double», ikke fikk være skikkelig representert på tribunene. I 2019, da vi kom på andreplass i serien, begynte medlemmer av Klanen også å reise på bortekamper. Og det skal sies at en gruppe på 50 syngende supportere høres svært godt, sier Larsen.

Det kan VIF-spiss Synne Jensen (24) underskrive på.

– Publikum på kamper betyr mye, ikke minst den ekstra rivaliseringen mot LSK og Lyn. De sterke følelsene som skapes gjennom å spille fotball, forsterkes av supportere. Det er langt kulere med Klanen på tribunen, sier Jensen. Hun har tidligere spilt i toppserieklubbene LSK, Kolbotn, Stabæk og Røa, i tillegg til Wolfsburg. Vfl Wolfsburg hadde i 2015/16-sesongen et snitt på 1 672 tilskuere på hjemmekampene sine.

– Det var langt flere som så kamper i Tyskland i 2016, enn det er på tribunen i Norge i dag. De siste årene er jo nivået i Norge blitt mye høyere og alt mer proft, men jeg savner at man tydeligere annonserer når toppseriekampene spilles, hvem som er spillerprofiler, status på de ulike klubbene, og annen relevant info, sier Jensen, som i dag har såpass gode økonomiske rammebetingelser at hun klarer seg uten ekstrajobb og studielån.

Hun merker selv hvordan forholdene sakte blir bedre.

– Jeg husker hvor lite jeg visste om Toppserien da jeg var liten. De yngre jentene i dag vet langt mer; de kjenner til spillerne og klubbene. Jeg får forespørsler om autografer fra små fans, det er veldig hyggelig!

Klansmannen har ikke tro på konseptet med de såkalte superhelgene, der en hel serierunde spilles på samme sted; tre kamper lørdag og tre kamper søndag, gratisbilletter og alle kampene på tv. Dette, til tross for at superhelgene har vært ok besøkt.

Han vil heller rendyrke rivaliseringen, slik det er gjort på herresiden:

– Det å samle alle på Telenor Arena Fornebu og spille mot hverandre der, tror jeg dessverre ikke er veien å gå. Forbrødringen er ikke en del av vår supporterkultur. Vi skal ikke alle være bestevenner. Det som hadde vært mye smartere ville vært å sette VIF herre- og damekamper på samme dag, hvor vi kunne dra på bortetur for å se begge lagene, sier han og ser for seg en toppseriematch klokken 14.00 og en eliteseriematch klokken 18.00 mot RBK på Lerkendal.

Hege Jørgensen i Toppfotball Kvinner opplyser til Josimar at de har diskutert dette i årevis, med gjentakende beskjed fra NFF om at det er vanskelig å få samordnet terminlistene.

– Spørsmålet har ikke vært tatt opp i samarbeidsutvalget vi har mellom styrene i TFK og NFF i min periode. Det å sette opp spilleplanene er en komplisert øvelse, med en rekke ting vi må ta hensyn til, for eksempel klubbenes egne ønsker, E-cup, medieavtaler og spilletidspunkter, landskampperioder på ulike tidspunkt for menn og kvinner, osv. Dette forslaget synes jeg bør på dagsorden i samarbeidsutvalget, slik at vi sammen diskuterer løsninger, sier fotballpresident Terje Svendsen til Josimar.

– Akkurat det må la seg gjøre. For oss ser det ut som det kun dreier seg om manglende vilje til endring, sier Trond Larsen i Klanen.

Fellesskap og faste ritualer

– Vi skal i hvert fall greie å fylle opp «Koteng Arena», ja!

Det sier Rosenborgs styreleder, Ivar Koteng, til Josimar.

Koteng, som har slått seg opp på eiendom, har betalt tre millioner kroner over seks år, dvs. en halv million kroner årlig for rettigheten til stadion-navnet på Lade i Trondheim.

Han gjorde det før Trondheims Ørn ble til RBK Kvinner. Og Koteng nekter for å ha endret synet på kvinnefotball underveis og gjort helomvending.

– Det er en medieskapt greie. Jeg har fokusert på jobben i RBK, som inntil nylig har dreid seg om herrene. Dessuten har vi ikke ønsket å starte kvinnelag alene, da hadde vi ødelagt for Ørn, mener han.

Kapasiteten på Koteng Arena er per i dag 600, med mulighet til å sette opp tribuner på motsatt langside for å nå et firesifret antall mennesker på stadion. Lerkendal tror han blir et for stort sprang, selv om han har sansen for konseptet med dame- og herrekamper på samme kampdag.

– Vi bør nok opp i 5-6 000 på Lerkendal for at det ikke skal føles tomt. Det spranget kan bli vanskelig å ta de nærmeste årene. Det er så mange fotballtilbud til enhver tid, på ulike plattformer og arenaer. Dessuten har vi en meget streng banemester på Lerkendal som er redd for gresskvaliteten, sier Ivar Koteng, som hevder han like gjerne ser en toppseriekamp som eliteseriekamp.

– Fysisk, teknisk og taktisk, det er skikkelig artig å se på. Ja, tempoet er litt lavere, og kvinnene får kanskje litt bedre tid og plass på banen, men det er god fotball. Jobber man med kvalitet og satser på underholdende og angrepsvillig fotball, vil flere norske fotballtilskuere dukke opp på kamp, sier han skråsikkert.

Ett av tiltakene som Rosenborg satser på, er en såkalt «fanzone» på Nils Arne Eggens plass.

På kampdagen er dette et tilrettelagt oppholdssted for publikum i timene før kampen. Her kan folk samles for å høre på musikk, underholdning, spise, få ansiktsmaling og kjøpe både supporterprodukter og billetter.

For at synergiene fra en kjent fotballmerkevare skal få skikkelig effekt, trenger imidlertid også Rosenborg bistand fra egen supporterklubb. Mens VIF-Klanen estimerer at rundt 75 klansmedlemmer regelmessig går på damekamp, og at mellom 500 - 750 er støttende i sosiale medier, opererer RBK-Kjernen med 50 - 150 kjernen-medlemmer som sannsynligvis vil dukke opp regelmessig på Koteng Arena.

– Vi kommer til å bidra for å få flere på kamp og ser vi har et medansvar overfor kvinnelaget i klubben vår. Men det tar tid å bygge opp et slikt miljø, og det er viktig å finne dedikerte bidragsytere. Vi har ikke definert om dette er vår oppgave, men vi er på ballen med å bidra, sier Espen Viken, som er talsperson for Kjernen. Han mener fotballengasjementet først og fremst handler om fellesskap, skapt gjennom jevnlig tilstedeværelse og faste ritualer

– Vi tenker at en god del har sine følelser knyttet til det laget de har heiet på i alle år. Supporter er du med dine følelser, og derfor er dette et valg den enkelte tar sjøl. Mange i Kjernen har forkjærlighet for hockey og hopp, og derfor ser vi noen mønster av samlinger der. Supportere er flokkdyr, som møter i fellesskapet på en tribune sammen med den lille flokken sin. Så utvides den noe med tiden. Kjernen er en stor flokk som består av mange mellomstore, små og bittesmå flokker som møtes til felles rituale for et lag man er utrolig glade i, sier Viken.

Byen e Bergen…

Obos’ konsernsjef Daniel Siraj leder en virksomhet som bidrar med over 100 millioner kroner til norsk og svensk jente- og kvinnefotball. Han er en varm forkjemper for at de største, norske fotballklubbene blir lokomotiv på kvinnesiden.

– Eliteserieklubbene lanserer nå på rekke og rad sine egne kvinnesatsinger, RBK er et lysende eksempel. Jeg er jo en utålmodig sjel og hadde håpet vi hadde kommet enda lenger i 2021. Pandemien ødela dessverre en del av momentet og entusiasmen, men jeg er fortsatt optimistisk. Satsingen rundt de store klubbene knytter sammen vellykkede fotballmerkevarer og sterke idrettsprofiler med større supporterklubber. Dette samspillet gir håp, sier han og etterlyser enda flere norske profiler enn Caroline Graham Hansen og Ada Hegerberg.

– Vi ser jo hvor effektivt det er når forbilder markerer seg også utenomsportslig. Hvis noen sterke spillere står frem med tydelige meninger i samfunnet, kan det skape enda større oppmerksomhet og nysgjerrighet rundt dem som utøver fotballen, sier Siraj.

Én av disse profilene er Guro Bergsvand (27). Hun vokste opp i Lyn, var et par sesonger i Stabæk før hun tok turen over fjellet til Sandviken i Bergen. Hun har aldri forlatt norsk toppfotball for å bli proff i utlandet og ligger langt over snittalderen i Toppserien, som i dag er 23 år.

Bergsvand uttaler seg ofte på vegne av spillerne og er klar på at norske utøvere trenger all den støtten de kan få fra diverse aktører og individer, for å bygge selvtillit og selvbilde som fotballspiller.

– Personlig mener jeg kvinnefotballen har vært litt nede i en dump: Når man har blitt litt «oppi årene» kan det være vanskelig å forsvare at man bruker så mye tid på noe mange mener kvinner får veldig lite igjen for. Det har jeg følt på selv. I lang tid har de fleste spillere svart at de spiller fotball for gøy. Selvfølgelig ligger jo det fortsatt i bunn, men jeg tror flere nå vil svare at de ønsker å prestere, utvikle seg, for konkurransen, for det å vinne. De vil gjøre en forskjell og skape en karriere, dette er en litt ny vinkling. I dag håper jeg de aller fleste er stolte over at de spiller fotball, om ti år er det ingen som bør bære på den minste følelse av flauhet over å spille fotball som jente, sier Oslo-jenta, som har merket at det er en skikkelig fotballentusiasme i Bergen.

I toppsjiktet av norsk kvinnefotball er det tre klubber med tilholdssted i Bergen; Sandviken og Arna Bjørnar i Toppserien, samt Åsane i 1. divisjon. Arna-Bjørnar har sin egen supporterklubb. Den heter «Bjørnane» og består av studenter i bergensområdet.

– Forbedring av kommunikasjon på digitale flater før, under og etter arrangementene, har ført til flere tilskuere på kampene. Toppfotball Kvinner er vår viktigste støttespiller på dette området. Informasjon og kunnskapsutveksling mellom toppserieklubbene er også en faktor som gjør at vi kan lettere velge tiltak som har god effekt, sier markeds- og medieansvarlig, Kjell Åge Kvamme.

Klubben har en samarbeidsavtale med Bergensavisen (BA) og bruker seniorspillere i rekrutteringsarbeidet. De er aktive i sosiale medier og blir benyttet overfor næringslivet og samarbeidspartnere i ulike sammenhenger.

– Vi har som mål i Arna-Bjørnar at våre gjester på kamparrangementene skal ha en opplevelse som gir grunnlag for at de ønsker å komme tilbake på vår neste hjemmekamp. Det er viktig at beboerne i bydelen Arna stiller opp, det er kortreist publikum, sier han og understreker at de jobber systematisk med bygge klubbstolthet, spesielt blant barnefamilier i bydelen.

…og laget e Brann (Kvinner)

Byrivalen Sandviken hadde nest høyest snitt i 2019 med 447 tilskuere (nest best etter VIF) og ba i fjor høst Bergen kommune om 1,7 millioner kroner for å doble tilskuerkapasiteten på Stemmemyren stadion, ifølge Bergensavisen. Anlegget har 320 sitteplasser og en kapasitet på 400 tilskuere. Ett uttalt, fremtidig publikumsmål har vært å nå et snitt på 600 tilskuere.

Stemmemyren kunstgress var i de aller fleste hjemmekampene i fjor fylt opp med koronakvoten på 200 tilskuere.

– Mange folk på tribunen gir en ekstra dimensjon til spillet og en følelse av viktighet og anerkjennelse. Engasjementet rundt Sandviken er større enn i klubber jeg har vært i tidligere, det gjelder både statusen laget har i byen og hvor mange som følger med utenfor klubben. Det er alltid god stemning på hjemmekampene, og folk som drar i gang rop, forteller Guro Bergsvand, som gleder seg til storkamp for Sandviken mot RBK på Brann stadion.

Herrelaget til Brann hadde i 2019 et snitt på over 11 000 (kun RBK var bedre). Og 10 830 tok turen til Brann stadion for å se landskampen for kvinner mellom Norge og England høsten 2019. Opprinnelig var seriekampen Sandviken - RBK lagt til helgen 5. - 6. juni 2021, men med den pågående pandemien er det nokså sikkert at den flyttes.

– Målet er å fylle Stadion, selvfølgelig innenfor de restriksjonene som koronapandemien gir oss på det tidspunktet. Intensjonen er fortsatt å få dette til, gitt at det er praktisk mulig i forhold til terminlisten, sier daglig leder i Brann, Vibeke Johannesen.

Stadion har en publikumskapasitet på i underkant av 17 000, og kampen aktualiserer forventningene om at Brann blir neste eliteserieklubb som annonserer egen kvinnesatsing. Hvordan forholdet til Sandviken og Arna-Bjørnar håndteres, er ett av de vesentlige spørsmålene den tradisjonsrike klubben må løse før «Brann Kvinner» eventuelt ser dagens lys.

– Vi er i ferd med å gjennomføre en grundig prosess, med utredninger og samtaler med begge klubber. Det er mange hensyn å ta, og vi søker å finne en løsning som bidrar til utvikling for alle topplagene i regionen, sier Johannesen. Hun sier til Josimar at valget om det blir en kvinnesatsing eller ikke skal landes i løpet av 2021.

Rett retorikk og vrangt fotballsyn

Skulle Yasmin Sunde Hoel fått bestemme, ville etterslepet «kvinner» etter fotballmerkevaren Brann blitt gjenstand for en grundig vurdering. Hun er sportsjournalist og jobber i dag i NRK, etter noen sesonger i Aftenposten. Hoel er språkansvarlig i NRK-sporten.

– Guro Reiten skal til fotball-VM, hun også, og Maren Lundby driver med hopp, ikke kvinnehopp. Jeg synes det er tankevekkende at dette språklige fenomenet stort sett ser ut til å gjelde idretter hvor kvinnene ikke har fått være med på lik linje så veldig lenge. Jeg tror for eksempel ikke det er mange som sier at Hedda Hynne skal til VM i kvinnefriidrett, eller at Therese Johaug driver med kvinnelangrenn, sier Hoel.

Hun synes det er en overflødig trang mange har til hele tiden å understreke at vi snakker om kvinner, eksempelvis «kvinnelandslaget» og «kvinne-VM».

– Til forrige VM ble det laget et slags motto i England om at «det finnes ikke bare ett fotball-VM, det finnes to». Poenget er at idrett utøvd av menn gjerne omtales som idrett, mens en del idrett utøvd av kvinner, og kanskje spesielt fotball, er kvinneidrett, kvinnefotball, VM i fotball for kvinner, og så videre. I NRK-sporten har vi snakket om akkurat dette, at språk kan sende ut signaler. Det er ikke galt i seg selv å presisere kjønn - noen ganger er det til og med nødvendig, men det handler om å behandle idrettsutøvere likeverdig, mener NRK-journalisten.

Yasmin Sunde Hoel får støtte av Birger Løfaldli, sportskommentator i Adressa:

«Ja visst har vi kommet mange steg videre fra da Gerd von der Lippe på ulovlig vis startet i Holmenkollstafetten tidlig på 1970-tallet, fordi det ikke var tillatt å delta for kvinner. Men vi er definitivt ikke i mål.

Vi kan for eksempel igjen se mot fotballen. To av de tre øverste lagene i landets øverste divisjon har «kvinner» i klubbnavnet sitt, både LSK og Rosenborg. Jeg hører aldri noen prate om friidrett og kvinnefriidrett. Herrelangrenn og kvinnelangrenn har omtrent samme prestisje. Men i fotball har vi fortsatt fotball og kvinnefotball. Og altså ikke RBK Herrer, men RBK Kvinner.»

Han konkluderer med dette i kommentaren som stod i Adresseavisen 17. september 2020:

«Det er fortsatt en vei å gå. Betegnelsene på de beste kvinnelige fotballagene er et godt bilde på det. Når det er nødvendig å hekte på «kvinner» på kvinnelaget, mens herrelaget slipper tilsvarende betegnelse, viser det et skille.

Et skille vi om noen tiår sannsynligvis vil himle med øynene over.

Neste milepæl kommer derfor når klubbnavnet ‘RBK Kvinner’ kan gravlegges.»

Kjønnsforsker ved NTNU, Jorid Hovden, mener disse retoriske skillelinjene har en lang historikk. Hun peker på at de symboliserer en maktforskjell, hvor menns idrett får representere det generelle og det normale, mens kvinners idrett blir det spesielle og kjønnede.

Hun er enig i at det nettopp derfor er veldig viktig å ikke snakke om kvinnefotball, men være bevisst på å inkludere kvinnefotballen i det generelle, fordi språk skaper virkelighet.

Samtidig peker hun på hvor hardkodet dette maktforholdet er, og at mannskulturen i fotballen fremdeles er standhaftig og ikke vil likestille kvinnefotballen. Hun peker på at forskning viser at menn ofte ikke ønsker noen inntrengning av kvinner i sitt fotballfellesskap. For mange menn fungerer fotball som et rituale og opplevelsesrom de ønsker å ha for seg selv.

Og forskeren føyer til:

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent