Josimar

Tore – on and off the pitch

– Jeg tror man blir en bedre fotballspiller av å forstå at fotball ikke er det viktigste i verden, sier Tore Reginiussen.

Tekst: Kari Kristensen

Tidligere landslagsspiller og Rosenborgs store bauta gjennom åtte år, Tore Reginiussen, har kommet «hjem» til Hamburg og FC St. Pauli hvor han fortsetter å vise styrke både på og utenfor banen. Det var mange som tok til tårene i Trøndelag da Reginiussen kom med beskjeden om at han var ferdig i Rosenborg. Fra de mest ihuga i Kjernen på Øvre Øst til Ehsan Abbasi, Trondheims-gutten fra Afghanistan som skulle bli tvangssendt ut av Norge sammen med søsknene sine etter syv år i landet. Ehsan spilte fotball på Vestbyen, Ehsan gikk på skole. Ehsan heiet på Rosenborg. Reginiussen tok kontakt med familien hans, møtte opp på støttekonsert, og tok til motmæle mot myndighetene. Han sørget for en egen RBK-drakt med Abbasi på ryggen og kom med krasse utspill i avisene.

Og like etter Tore Reginiussen dro fra Brakka, ga han også klar beskjed til RBK-styret om at forholdene i Qatar var en katastrofe, og ba styret oppfordre NFF til boikott av VM.

Nå sitter han i bilen i Hamburg, etter en obligatorisk koronatest som alle spillerne må ta to-tre ganger i uka. Vi begynner å prate om VM-kvalifiseringskampen mot Tyrkia som, og er enige om at det som skjedde før kampen var av mest betydning: Norge stilte med hvite t-skjorter med budskapet «Human rights on and off the pitch», mens Tyskland fulgte opp med «Human rights»-t-skjorter.

Tror du sjeikene i Qatar lar seg skremme av noen t-skjorter?

– Nei, sikkert ikke. Et av ankepunktene har jo hele tida vært «Hvorfor skal vi i lille Norge engasjere oss, vi har jo ikke engang vært i et mesterskap på tyve år», men så ser vi engasjementet som oppsto i Tromsø, godt initiert av grasrota i norsk fotball, som plutselig har endt i at også det tyske landslaget hang seg på. Tyskerne sier at dette kom på eget initiativ, men det er påfallende at det kom rett etter at Norge ga sitt signal, sier Reginiussen.

Han har allerede fått spørsmål i tyske medier om initiativet som startet i Tromsø IL, og han mener det viser at det nytter å engasjere seg.

– Noen er nødt til å gå først ut, og bane vei for at ting skal skje. Om alle bare sitter og venter på at noen andre setter i gang, så kommer det veldig lite ut av det, sier han.

Reginiussen tror ikke at det er tilfeldig at det startet i Tromsø.

– Jeg kjenner godt til folkene som engasjerer seg i Tromsø, og Tom Høgli er en veldig god venn av meg, og han er jo en av dem som har snakka ut veldig lenge. Han har vært en banebryter som har turt å stå opp tidlig i denne saken, og i starten var han ganske alene. Og med slike som han i klubben, er det absolutt ikke overraskende at det kom derfra først, sier den tidligere Tromsø-spilleren.

Han tror nok at han selv hadde hatt en større gjennomslagskraft om han engasjerte seg i saken tidligere, da han fortsatt var på landslaget.

– Det er jo lettere for meg å si fra nå når jeg ikke er på landslaget mer. Det er ulike interesser blant fotballspillere også, og for mange er VM en drøm man har hatt siden man var en liten unge. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å få slike spørsmål direkte. Men fotballen trenger at noen er tydeligere.

Det er noe herk når 6500 døde arbeidere skal ødelegge en guttedrøm, si?

– Man må alltid sette ting i perspektiv og minne seg selv på at i det store bildet, så skal fotball være en lek. Men det er jo helt klart at fotball er blitt big business, og at verdiene som en gang lå der, ikke står like sterkt den dag i dag. Nå ser vi at engasjementet rører på seg og at noe er på gang, men samtidig er jo ikke dette noe nytt. Det har ligget der i mange år, uten at noe er skjedd. Det er kommet reformer, lovnader om at forholdene skal forbedres, men det stemmer jo ikke med virkeligheten. I virkeligheten har det skjedd ekstremt lite. Men boikott vil nok veie tyngst, sier han.

Du kalte dette et grasrotopprør. Hjemme i Norge ser vi at klubbstyrene ikke er på nett i det hele tatt med medlemmene på årsmøtene i klubbene. Hvorfor er det blitt slik?

– Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar på det. Klubbstyrene burde sett at det lå et sterkt initiativ blant medlemmene på forhånd. Fotballen er jo penger, så det er nok en stor grunn.

Arsenal eies av det amerikanske holdingselskapet Kroenke Sport & Entertainment, Manchester City eies av Sheikh Mansour i Emiratene, Aston Villa av den egyptiske mangemilliardæren Nassef Sawiris og Sheffield United av saudi-prinsen Abdullah bin Musa'ed bin Abdulaziz Al Saud. Lista er lang over prinser, oligarker og finansakrobater som sitter med makta over europeiske fotballklubber.

– Der har man kanskje svaret på hvorfor en del spillere velger å ikke ta et aktivt standpunkt, nettopp fordi de befinner seg i, eller de kan en gang i framtida kan ende opp i en klubb som er styrt av disse. Klart det er et problem at det finnes noen som er så kapitalsterke kan skaffe seg så mye innflytelse i fotballen vår, sier Reginiussen.

Han er begeistret for den tyske varianten for klubbeierskap hvor medlemmene skal ha 50 prosent + 1 stemme. I hans øyne er dette den beste løsningen for toppfotballen.

Norske klubber er jo 100 prosent medlemsstyrt på papiret. Stemmer ikke dette med praksis? Mener du at den tyske modellen er mer realistisk enn den norske?

– Når det gjelder den norske eierskapsmodellen, er vel realiteten at stadig mer makt og innflytelse flyttes over til investorer gjennom den såkalte dualmodellen og at det kan føre til konflikter og uenigheter rundt hvordan klubben styres, i tillegg til økonomiske utfordringer. Tyskland har etter min oppfatning hatt stor suksess med 50+1-regelen, selv om den er utfordret gjentatte ganger. Klubbtilhørigheten er sterk blant supporterne, stadionene er stort sett fulle og billettprisene er lave, forklarer han.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent