Josimar

Snøballen ruller videre

Leder 2/2021: Kan et norsk grasrotopprør mot VM i Qatar endre fremtiden til internasjonal fotball?

Tekst: Redaksjonen

«Tromsø IL mener det er på tide at fotballen stopper opp og tar noen steg tilbake. Vi bør tenke over hva som er fotballens idé og hvorfor så mange elsker vår idrett. Det at korrupsjon, moderne slaveri og et høyt antall døde arbeidere er fundamentet til det viktigste vi har, VM, er overhodet ikke akseptabelt.»

Det overraskende standpunktet fra vår nordligste toppklubb offentliggjort 26. februar fikk raskt vind i seilene. I dagene og ukene som fulgte, stilte flere toppklubber seg bak initiativet til Tromsø, og oppfordret NFF til å boikotte VM i Qatar. Alle supporterklubbene til de 16 Eliteserie-lagene krever det samme.

Det har ikke stoppet der. I forbindelse med landskampene i mars fulgte herrelandslaget opp med budskap på t-skjorter om «respect» og «human rights». Landslagene til Tyskland, Nederland, Danmark og Belgia gjorde lignende markeringer. Journalister fra alle verdenshjørner stiller nå spørsmål til spillerne om hva de tenker om et VM-sluttspill i Qatar.

Og alt det kan spores tilbake til den norske boikottbølgen. Den norske grasrota satte dette på agendaen og gjorde samtidig fotballpresident Terje Svendsen sine ord til skamme:

«Vi tror det hjelper ingen at lille Norge boikotter alene.»

To viktige ting skjedde samme måned som Tromsø offentliggjorde sitt standpunkt. Det nye supporterinitiativet Vår Fotball ble grunnlagt på tvers av klubbtilhørighet med mål om å forhindre at norsk fotball blir utsatt for sportsvasking. Samtidig skrev The Guardian at 6500 fremmedarbeidere hadde dødd siden Qatar ble tildelt VM i desember 2010.

Qatar-VM er per definisjon sportsvasking, og plutselig ble sportsvasking og VM i Qatar tema i de store mediehusene og en del av det offentlige ordskiftet.

NFF er vanligvis tilbakeholdne med å delta i debatter. Denne gangen hadde de ikke noen god grunn til å takke nei. NFF-president Terje Svendsen mente dialog med qatarske myndigheter kan ha gjort livet bedre for fremmedarbeiderne.

Få ble overbevist.

Og ved hver debatt kom NFF med nye svar.

Om vi boikotter, vel, først må vi kvalifisere oss. Haha!

Om vi boikotter, da må vi også boikotte kvalifiseringen.

Vi taper 100 millioner kroner ved boikott.

Og så dagen etter:

Vi taper 200 millioner kroner ved boikott, og det går ut over breddefotballen.

Om vi boikotter vil det få vonde konsekvenser for fremmmederabiederne: de kan miste jobben.

En boikott vil påvirke landslagene våre – vi kan bli utestengt fra Fifa-turneringer.

Mens NFF benyttet seg av mer eller mindre sannferdige argumenter, vokste boikottbevegelsen.

Meldingene på t-skjortene til herrelandslaget var ikke et resultat av at NFF plutselig hadde funnet sitt moralske kompass. Det var et direkte resultat av grasrotopprøret. Dette er et opprør av klubbmedlemmer, frivillige i breddefotballen og supportere. Altså mennesker som investerer tid, penger og følelser i idretten sin. Ikke som forbrukere, men som deltakere – mødre som kjører døtrene sine til trening, besteforeldre som steker vafler, fedre som trener barna sine og supporterne som reiser 10 timer (med 36 innlagte pissepauser) i buss til bortekamp for å støtte favorittlaget. De representerer det fotballen handler om: fellesskap, samhold, identitet og sportslig utfordring.

De har lenge følt at gubbeveldet på toppen har tatt fotballen fra dem. Fotballens ekte verdier er ofret for grådighet og korrupsjon, sjela er solgt til høystbydende med livene til noen av verdens mest sårbare mennesker som valuta.

Grasrotopprør har vi vel sett før? Ofte ender de ut i ingenting. Hvorfor har dette grasrotopprøret fått NFF-toppene til å skjelve i buksene?

Fordi norsk fotball er et demokrati. Ved lov er klubbene eid av sine medlemmer som møtes på årsmøtet og stemmer over endringer i klubbens statutter, dens visjoner og så videre. Alle betalende medlemmer over 15 år har stemmerett – loven gjelder alle, fra den minste bydelsklubben til gullgrossisten Rosenborg.

Og medlemmen kan insturere hva klubben skal stemme på Fotballtinget. Dette demokratiet i full utfoldelse fikk vi se da Rosenborg avholdt sitt årsmøte. Styret ønsket ikke å støtte boikott, men medlemmene fremmed forslaget – og vant avstemningen med solid margin. På Fotballtinget kan klubbene foreslå endringer i fotballens lovverk og NFFs politiske synspunkt, og det er der vi er nå.

Tinget 14. mars bestemte å flytte avgjørelsen om boikott til et ekstraordinært ting 20. juni. Dette vil gi boikott-tilhengerne god tid til å mobilisere.

Og blir det flertall for boikott på det ekstraordinære tinget, ja da blir det boikott. At NFF-ledelsen er stor motstander av boikott hjelper ikke. Folket vil ha talt.

Streken i sanda må trekkes ett sted, og den går for norske fotballelskere ved Qatar. Å tildele den globale fotballfesten til en apartheid-stat som bedriver moderne slaveri er en manifestasjon av av grådigheten og korrupsjonen på toppen av fotballpyramiden.

Avstanden mellom Qatars hovedstad Doha og Polarsirkelen er 4596 kilometer. Og det er kanskje også den mentale avstanden mellom NFF-kontoret på Ullevaal og den gjennomsnittlige mamma- eller pappatreneren. Når Fifa-president Gianni Infantino skryter av at Qatar kommer til å bli det mest storslåtte VM i historien er det røsten til en mann NFF stemte på vi hører. Den norske fotballgrasrota finner det makabert at Infantino kan ytre seg slik når han vet den menneskelige kostnaden ved Qatar-VM.

Et korrupt Fifa-styre ga 2022-VM til Qatar. Fifas egne inspektører, som vurderte alle søkerlandene, rangerte Qatar sist. Men Fifas styremedlemmer valgte landet som i størst grad kunne fylle lommene deres.

Boikottbevegelsen er først og fremst rettet mot måten fotballen styres på. Det er forståelig om Qatar føler seg som syndebukk. 2018-VM var også et sportsvaskingsmesterskap. Også i Russland ble titusenvis av fremmedarbeidere grovt utnyttet. Det mest påfallende i dette VM-et skjedde dagen før mesterskapet tok til, på Fifa-kongressen. Midtveis ble det annonsert at Vladimir Putin skulle gjøre entre. En av verdens verste krigsforbrytere steg opp på scenen. Og den store majoriteten av fotball-lederne, kanskje alle, reiste seg og applauderte.

Det øyeblikket sier alt du trenger å vite om hvor den moderne fotballen står. For hver dag som går tar fotballen ytterligere steg mot avgrunnen.

I Norge har supporterne satt streken ved Qatar. For hvis vi aksepterer Qatars behandling av fremmedarbeidere, hvor skal grensen gå? VM-anlegg bygget av barn, eller kanskje VM avholdt i Nord-Korea?

Er vi vitne til endring i internasjonal fotball eller er det spill for galleriet?

Markeringene mot VM i Qatar åpner et ormebol. For hvor skal grensen gå? Burde ikke Martin Ødegaard, som nå protesterer mot Qatar, også protestere mot arbeidsgiverens største sponsor, De forente arabiske emirater, som kanskje behandler sine fremmedarbeidere verre enn Qatar?

Bare det er en seier for boikottbevegelsen og de ønsker t fotballen skal ta en annen retning:

Nå blir fotballedere og fotballspillere konfrontert med ubehagelige sannheter.

Mye takket være den norske fotballgrasrota og det norske fotballdemokratiet.