Josimar

Vinnere og tapere

EM i 1984 var preget av offensiv fotball og målrike oppgjør. En av de aller beste kampene var semifinalen mellom Frankrike og Portugal, og hvert av lagene hadde hver sin ledestjerne. Etter karrierene gikk livene til disse to enerne i fundamentalt forskjellig retning


Tekst: Marius Lien

Forventningene til hjemmelaget var astronomiske. To år tidligere hadde de blå vært et av de aller beste lagene under VM i Spania. Med unntak av Brasil var det ingen lag som skaffet seg like mange nye fans som Frankrike, og i de påfølgende to årene ble en av fotballhistoriens beste offensive midtbanetrioer gradvis mer raffinert. Ingen forsvarsspillere gledet seg til å møte Michel Platini, Alain Giresse og Jean Tigana. I tillegg kom Luis Fernandez inn som defensivt anker når mesterskapet nærmet seg. Aller bakerst var Jean-Luc Ettori byttet ut med mer spektakulære Joel Bats. I angrepet kunne treneren velge mellom Dominique Rocheteau, Didier Six, Bruno Bellone og Bernard Lacombe. Det var ingen tvil om at Frankrike så knallsterke ut.

Michel Platini var på høyden av sin karriere. Han fylte 29 år to dager før mesterskapet startet, og en måned før det igjen hadde han som toppscorer ledet Juventus til seriegull i Italia. Året før vant de cupen, året etter skulle de vinne serievinnercupen, altså forløperen til Champions League. Den italienske ligaen var ansett som verdens beste, og hadde så smått begynt å tiltrekke seg søramerikanske storstjerner. Men dette året var Platini den aller største.

I Portugal lurte noen på om Rui Jordão hadde begynt å bli for gammel. Etter å ha vunnet The Double i 1981-1982, begynte det å gå tråere for den 179 centimeter høye spissen og resten av Sporting Lisboa. De to påfølgende årene ble de grønnhvite nummer tre, etter Benfica og Porto. Portugal hadde ikke kvalifisert seg til VM i 1982, og kom med nød og neppe til EM – en straffe mot Sovjetunionen hjemme på Estádio da Luz skaffet dem det avgjørende ekstra poenget, da Rinat Dasajev måtte gi tapt for Jordão i det 44. minutt. Men hadde spissen det som trengtes for å skyte Portugal til en god plassering i EM?


Storspill og skitne penger

Karrierene til Platini og Jordão begynte på ulike måter. Platini ble født i 1955 i Jœuf i Lorraine, like ved grensen til Luxembourg. Faren var proffspiller, og mangeårig direktør i Nancy, en klubb fra samme område, som pleide å rykke opp og ned mellom de to øverste divisjonene. Michel spilte fotball fra han var liten, og var hele veien en del av den organiserte barnefotballen. Han fikk et slags gjennombrudd i en ungdomsturnering da han var 16 år, noe som førte til at flere toppklubber ble interessert i ham. Tre år senere signerte han for farens klubb Nancy.

I kystbyen Benguela i Angola, et stykke sørover fra hovedstaden Luanda, spilte ikke Rui Manuel Trindade Jordão fotball i det hele tatt før han var nesten voksen. Jordão ble født i 1952, og nøyde seg med løkkefotball gjennom hele oppveksten. Det var friidrett han først konkurrerte i og satset på. Likevel ble han som 16-åring en del av juniorlaget til Sporting Benguela. Fotball var lagspill og gøy – og Rui Jordão bestemte seg for å fortsette.

På dette tidspunktet i historien var Portugal styrt av den fascistiske diktatoren António Salazar, og Angola var en av koloniene landet fortsatt kontrollerte. På den andre siden av Afrikas sørlige kyst lå Mosambik, en annen portugisisk koloni, der Eusébio ble født og spilte fram til han var 18. Rui Jordão var like gammel da han ble hentet til Portugal og Benficas juniorlag. Da han i 1971 debuterte for A-laget var nettopp Eusébio fortsatt Benficas store spiller. Det var ti års aldersforskjell mellom de to, og Jordão ble oppskriftsmessig døpt den nye Eusébio, selv om spillestilen ikke var identisk. Jordão var kjent for sitt ekstreme rykk og den høye toppfarten, og ikke minst for sitt vanvittige killerinstinkt foran mål. Han var samtidig en elegant spiller med ballen, men mindre spektakulær og dribleglad enn Eusébio. Begge bidro uansett kraftig til at Benfica vant The Double i 1972. Jordão scoret sju mål i debutsesongen, og fikk samme år sin første kamp for landslaget – altså det portugisiske. Benfica var i en historisk sterk form, og med Jordão i angrep vant laget serien i både 1973 1975 og 1976.

Platini gjorde det på sin side sterkt i Nancy. Han ble kaptein i ung alder, scoret masse mål fra sin offensive midtbaneposisjon, var kaptein da laget vant cupen i 1978, deltok i OL i Montreal i 1976 og VM i Argentina i 1978. Det var åpenbart at han kom til å ende i en større klubb, og da kontrakten gikk ut i 1979 var særlig tre klubber interesserte: PSG, Inter Milan og Saint-Étienne. PSG var en ny klubb, et resultat av en fusjon, som ennå ikke hadde etablert seg helt i toppen. Inter var et av flere storlag i Italia, og i likhet med Nancy vant de cupen i 1978. Saint-Étienne hadde vunnet tre seriemesterskap på midten av 1970-tallet, men piffen hadde gått ut av dem. Nå ville de reise kjerringa. Platini slo til på deres tilbud, og flyttet til byen med samme navn som klubben, like sør for Lyon. Mange år senere ble det kjent at Saint-Étienne på denne tiden hadde opprettet et såkalt slushfond, altså en bankkonto som ble holdt utenfor regnskapet. Slushfond brukes gjerne til korrupsjon, lovbrudd og lønnsutbetalinger under bordet. I dette tilfellet ble fondet brukt til å holde på lagets største stjerner. En av dem som nøt godt av ordningen var Michel Platini.

På den iberiske halvhøy skjedde det store politiske omveltninger. I 1974 ble Portugals diktatur veltet av Nellikrevolusjonen, og koloniene fikk umiddelbart sin selvstendighet. Året etter falt Franco-diktaturet i Spania. Rui Jordão var allerede en etablert del av Portugals landslag, og ønsket seg nye utfordringer på klubbnivå. Han ble toppscorer i ligaen da Benfica tok nok et gull i 1976. Flere europeiske klubber var interesserte, og Jordão ble signert av spanske Real Zaragoza. Her tjente han fire ganger så mye som hjemme i Portugal, og han ble med en gang en del av startoppstillingen. Men Real Zaragoza slet tungt i 1976-1977-sesongen. Jordão scoret jevnlig, men kunne ikke hindre at laget rykket ned. I tillegg fungerte samarbeidet med treneren dårlig. Etter ett år i Spania brøt derfor Jordão kontrakten, og ønsket seg hjem igjen, til lavere lønninger, men mer harmoniske omgivelser. Benfica åpnet døra igjen, men Jordão endte nå hos gamleklubbens store rival Sporting Lisboa.

Årene i Sporting var Jordãos beste. Han scoret et tosifret antall mål hver eneste sesong. Samspillet med spissmakker Manuel Fernandes fungerte optimalt, og duoen utviklet et vennskap også på utsiden av fotballbanen. I 1980 vant Sporting ligaen. Jordão ble toppscorer igjen, og dessuten kåret til årets spiller i Portugal. I 1982 vant de grønnhvite The Double, med engelske Malcolm Allison som manager. Jordão feiret av og til scoringene med en knyttet neve i været, slik Tommie Smith og John Carlos gjorde under OL i 1968, videreført av brasilianske Sócrates for Corinthians i samme periode.

Dessverre for Jordão måtte Portugal bli hjemme fra VM i 1982. Det måtte ikke Frankrike. Platini var kaptein på landslaget, og ledet Frankrike i en av tidenes mest spektakulære VM-kamper, da de blå ble slått ut av Vest-Tyskland i semifinalen – etter å ha mistet en 3-1-ledelse, fått en spiller slått i svime av den tyske keeperen, og til slutt tapt på straffesparkkonkurranse. På klubbnivå hadde Platini gått fra Saint-Étienne til Juventus – den største og rikeste klubben i den største og rikeste ligaen.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent