Josimar

Den finske oppturen

I hockeylandet Finland var fotballandslaget i mange år en nærmest konstant skuffelse. Men de siste årene har finnene sakte, men sikkert begynt å vinne fotballkamper, og til slutt vant de nok av dem til å kvalifisere seg til sitt første sluttspill noensinne.


Tekst: Lars Sivertsen

Lørdag 11. oktober 1997 hadde i overkant av 30 000 finner funnet veien til Helsinkis Olympiastadion i håp at denne kvelden skulle være annerledes. Finland hadde aldri kvalifisert seg til en internasjonal turnering før, og spesielt sammenlignet med ishockeylandslaget var fotballandslaget en konstant og pågående skuffelse. Men nå var det altså grunn til å håpe at noe kunne være på gang. Den da 26 år gamle Jari Litmanen hadde vunnet Champions League med Ajax, og var en folkehelt og en vaskeekte superstjerne. Sami Hyypiä hadde fylt 24 år et par dager tidligere, og var en staut midtstopper som man kunne bygge et forsvar rundt. De hadde også en håndfull andre utenlandsproffer på laget, som Antti Sumiala (FC Twente), Jukka Koskinen (Willem II), Simo Valakari (Motherwell) og ikke minst Mika-Matti «Mixu» Paatelainen, som da spilte for Wolverhampton og som noen år tidligere hadde blitt den første finnen som spilte i Premier League da han rykket opp fra Championship med Bolton Wanderers. Et direkte fryktinngytende lag var det kanskje ikke, men det var et lag som var i stand til å vinne landskamper nå og da. For finnene var dette et stort steg i riktig retning.

Det ubegripelige utfallet

I kvalifiseringen til VM i 1998 havnet denne gjengen i gruppe med Norge, Sveits, Ungarn og Azerbaijan. De tapte 0-4 hjemme mot Norge, en kamp nordmenn nok husker best for Petter Rudis nydelige 0-2-scoring, men på Ullevaal klarte Finland 1-1. De vant begge kampene sine mot Azerbaijan, vant borte, men tapte hjemme mot Sveits. Selv om Norge sikret gruppeseieren med klar margin kunne Finland ta seg til playoff dersom de slo Ungarn hjemme i Helsinki i den siste kampen i gruppen. Playoff ville selvsagt ikke bli noen lek, men for en gangs skyld hadde finnene tro på laget sitt. De hadde tross alt Litmanen.

Å slå Ungarn på hjemmebane en lørdagskveld i oktober burde være en overkommelig oppgave. Men Litmanen hadde hatt feber den uken og var ikke helt seg selv. Det var et par grader i luften, striregn, og jevnt over ukristelige forhold for fotball. Kampen blåses i gang. Det er mye dårlig spill, ballen spretter hit og dit, men etter en times tid får Antti Sumiala skallet inn et hjørnespark fra Simo Valakari. 1-0, Finland er på vei til playoff. En så langt elendig fotballkamp fortsetter å være elendig, men nå jobber kampuret for finnene. 90 minutter passeres, og det kan ikke være mange spark på ballen igjen. En sliten Litmanen legger inn en sjelden takling rundt 40 meter fra eget mål, men ender opp med å ta hands og gi bort et frispark. Med det som er nødt til å være det siste som skjer i kampen sender Ungarns sweeper Emil Lörincz et gampeskudd i den generelle retningen av mål. Det hjelpeløse skuddet sneier innom muren og farer ut til et hjørnespark.

Dommeren lar Ungarn få tid til å ta hjørnesparket, men hjørnesparket er også dårlig. Det ender hos Mixu Paatelainen, som bare skal klarere ballen og å sikre playoff-plassen. Men Paatelainen får ikke stokket beina, så ballen ender løs midt i feltet, nær straffemerket. Der er Sami Hyypiä på plass. Men den fremtidige Champions League-vinneren er stresset, tynget av stundens alvor, og i stedet for å måke ballen ut i retning en av Finlands mange skoger ender han opp med å beine den mot eget mål. Ikke bra. På streken venter Sami Mahlio, som har alle muligheter til å rette opp i Hyypiäs snodige inngripen ved å klarere, endelig klarere den forpestede ballen. Men Finland er Finland, så Mahlio presterer på en eller annen måte å klarere ballen rett i sin egen keeper og i mål. 1-1, og det er Ungarn som går til playoff. Et fullstendig uprovosert selvmål, som blir kreditert stakkars Teuvo Moilanen i det finske målet. Det føles mer nærliggende å gi æren for det bisarre selvmålet til en slags ondsinnet fotballgud, som på et eller annet tidspunkt må ha bestemt seg for at i denne sporten skal Finland aldri, aldri lykkes.


I skyggen av hockey

– Det var en traumatisk hendelse som satte dype spor. Folk var veldig skuffet. Noen av folkene på tribunen var rasende over hva de hadde sett, forteller Ari Virtanen, journalist hos Helsingin Sanomat som også har skrevet bok om Finlands vei til sommerens EM. Virtanen påpeker at Finland nok hadde fått det tøft i playoff-kampene – Ungarn trakk Jugoslavia og tapte hele 12-1 sammenlagt. Men å klare playoff hadde likevel vært Finlands største fotballsuksess, så at laget hadde kastet det hele bort på en så tragikomisk måte var vanskelig å akseptere. Det hjalp heller ikke at fotball allerede hadde havnet i skyggen av Finlands langt mer fremgangsrike ishockeylag.

– Fotballfans har lenge mislikt hockeyfans, og motsatt. Det ligger en form for rivaleri der, forklarer Virtanen. «Kanskje fotballfans mangler litt selvtillit og føler seg usikre med tanke på sportens posisjon i Finland.» Mens hockeylandslaget hadde slått erkerival Sverige i VM-finalen i 1995 drev fotballandslaget altså med å sabotere egen suksess ved å score ubegripelige selvmål.

At Finland er et ishockeyland mer enn et fotballand er noe de fleste er kjent med, men det var faktisk ikke alltid slik.

– Historisk sett var fotball den største sporten, i hvert fall i Helsinki-området og kanskje steder som Turku. På 60-tallet, da HJK spilte mot Haka, så ville du ha 8-10 000 tilskuere der, dobbelt så mange som de har nå om dagen, sier Virtanen.

– Dette endret seg mot slutten av 60-tallet da de begynte å bygge ishockeyarenaer rundt forbi i landet. Det endret maktbalansen mellom de to idrettene. Været i Finland er som det er, og det er naturlig at folk heller vil gå å hygge seg innendørs på ishockeykamper enn å stå ute på kalde, våte fotballtribuner.

Så ishockey tok over, og ble mer og mer populært ettersom landslaget ble bedre og bedre. I 1988 tok det finske hockeylandslaget sølv i OL i Calgary, etter å ha vunnet mot både Canada og Sovjetunionen. Samtidig som landslaget ble bedre så dukket også flere finner opp i NHL, som da Esa Tikkanen og Jari Kurri spilte sammen med legenden Wayne Gretzky i førsterekken til Edmonton Oilers.

Det hele kulminerte altså med seier i VM-finalen mot Sverige i 1995, en seier som betydde mye for nasjonen. På starten av 90-tallet hadde økonomien i Finland kollapset, noe som blant annet resulterte i opp mot 20 prosent arbeidsledighet. Mot midten av 90-tallet var ting begynt å komme på rett kjøl igjen, og når man så slo Sverige i en VM-finale i landets mest populære sport fyrte dette opp under den nye optimismen og positiviteten.

– Det hadde en slags frigjørende effekt. Folk begynte å tro på seg selv igjen etter flere år med resesjon. Folk fant tilbake til selvtilliten sin igjen, husker Virtanen. Hvordan kunne et høyst middelmådig fotballandslag konkurrere med en hockeysuksess som ble et slags nasjonalt symbol på optimisme og gryende medgangstider?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent