Fotballens arabiske vår
Vi er allerede godt i gang med å diskutere fotballens forhold til menneskerettigheter, rasisme, homofobi og økonomiske ulikheter. Men klimakrisen er sjelden på dagsorden. Vi har bruk for mer enn grønn kosmetikk på en svart bransje.
Var det straffespark? Var ballen borti hånda? Skifter Erling Braut Haaland klubb? Får Mikel Arteta sparken? Og hvem er egentlig best, Manuel Neuer eller Marc-André ter Stegen?
Fotballdebatten er i utgangspunktet partikulær, og spørsmålene gir ganske enkle svar – uansett om man måtte mene det ene eller andre. Men de siste månedene er det som om den internasjonale fotballopinionen er blitt sjeldent lydhør for de helt store prinsipielle spørsmålene. Vi lever i oppbruddstider. Ennå er ingenting forandret, og kanskje stormen snart vil legge seg og alt fortsette som før, men potensialet for nytenkende reformer må være de største på årtier.
Konteksten er klar: Et korrupt verdensforbund har stilt fotballen til rådighet for menneskerettighetskrenkende slyngler i en stat uten fotballkultur. En klynge griske toppklubber gir blaffen i sportens grunnleggende meritokrati og vil bryte ut i en piratliga. Og så har vi en verdensomspennende pandemi som har tømt stadion for supportere.
Denne fæle trioen har stimulert den kritiske fotballtanken og satt i gang debatten. Den er mindre partikulær og mer ideologisk, mindre forsonlig og mer ultimativ. Hvis fotballen var et hus, var det ikke bare møblene i stuen og fargen på veggen som var oppe til diskusjon, men også bygningens fundament.
Vi har omsider begynt å interessere oss for selve sportens vesen, grunn og legitimitet. Tankene om fotballens plass i samfunnet er ikke lengre lukket inne hos en intellektuell elite med hang til smale utgivelser og litterære og filosofiske referanser. De essensielle – og eksistensielle – debattene er sluppet ut i verden til massene. Folk som ikke har hatt for vane å forholde seg kritisk til eget fotballforbruk stiller nå kritiske spørsmål: Hva er meningen – og kunne ikke fotballen egentlig se annerledes ut? Det er en risiko for å overvurdere momentumet og stirre seg blind på proporsjonene, men en del tyder på at vi befinner oss i fotballens arabiske vår, en historisk åpning for institusjonelle forandringer og demokratisk nytenkning.
I den forbindelse bør ingenting unnslippe vår oppmerksomhet. Dette er øyeblikket hvor alt – som i alt – skal endevendes og tas opp til vurdering: Vi er allerede godt i gang med å diskutere fotballens forhold til menneskerettigheter, ledet an av den internasjonale kritikken mot VM-vertene Qatars behandling av fremmedarbeiderne. Rasismedebatten har også blitt skrudd opp noen hakk med klare symbolske markeringer fra spillere, trenere og dommere som kneler før kampstart. Sexismedebatten, eller rettere sagt homofobidebatten – har også vind i seilene. Og den havarerte Superligaen har gjort at flere og flere er oppmerksomme på den groteske økonomiske ulikheten. Det er bra. Men klimakrisen er noe fotballen ikke har tatt tak i. På terskelen til et paneuropeisk EM, hvor tusenvis av spillere, trenere, supportere og delegater vil trosse pandemien og fly på kryss og tvers av kontinentet, må fotballen ta igjen det tapte.
De fleste studier viser at opp mot 70 prosent av fotballens utslipp kommer fra supportere, så hvor smart er det egentlig å avvikle et sluttspill på tvers av et helt kontinent, hvor det er 4250 kilometer, en fem timers flytur, mellom Glasgow i vest og Baku i øst?
Som den klart største og mest innflytelsesrike sporten i verden har fotballen et ufravikelig ansvar for å bekjempe klimaendringene, både direkte og indirekte. Klubbene og forbund må gjøre det de kan for å minimere egne klimaavtrykk, og gjennom det også motivere supportere, samarbeidspartnere og interessenter til å tenke grønt.
Selvfølgelig er det positive unntak, men i det store og hele forsømmer fotballen ansvaret. Sporten står side om side med svart energi, hemningsløst forbruk og kapitalismens vekstparadigme: Raskere, høyere, sterkere. Mer, villere, større. Sånn tenker fotballbransjen. Men hvor lenge kan den gjøre det?
La oss ta foregangseksemplene med det samme. Mest kjent er nok Forest Green Rovers, som har vunnet internasjonal anerkjennelse, selv om de befinner seg i Englands fjerde beste liga, League Two.
Gloucestershire-klubben som er eid av klimaentreprenøren Dale Vince kaller seg med rette for «verdens grønneste klubb». I 2018 ble Forest Green Rovers sertifisert som klimanøytrale av Climate Neutral Now, et initiativ under FN-paraplyen UNFCC, som har til formål å minske utslippet av drivhusgasser. Gresset på hjemmebanen Innocent New Lawn er økologisk og blir vannet med gjenbruksvann. All strøm kommer fra fornybare energikilder og på kampdag serveres kun vegansk mat. Dale Vince ønsker også å anskaffe en elektrisk spillerbuss og bygge et økovennlig stadion av tre.