Josimar

Høyt spill

Med bakgrunn som leder i NISO og visepresident i FIFPro, hadde Morgan Andersen en unik innsikt i regelverk, kontrakter og spilleres rettigheter. Det ble hans bane.

Tekst: Lars Johnsen Foto: Tarjei Sel, Digitalsport, NTB Scanpix

En svarttaxi praiet i Kensington sørvest i London svingte inn ved taxiholdeplassen utenfor trafikknutepunktet King’s Cross-St Pancras 1. juni 2006. Ut steg direktør Morgan Andersen og sponsorsjef Viggo Aaberg. De var mellom møter, etterhvert skulle de så langt med undergrunnsbanen at det knapt kunne kalles London, til kontoret til agentselskapet Sport Entertainment and Media Group. De var sultne og gikk inn på en pub. De bestilte to pints og fish and chips og satte seg ved et bord. Her inne på puben var de bare to helt vanlige karer i mengden, og slett ikke to personer midt i et vanvittig overgangsdrama som involverte to av Premier Leagues mest kjøpesterke klubber. De hadde akkurat vært i møte med ledelsen i Premier League om Mikel-saken. Mellom slurkene av øl, før maten var kommet på bordet, pratet Lyn-lederne løst og fast om det de akkurat hadde opplevd. Midt i et resonnement lot Andersen øynene gli rundt i publokalet. Så stoppet blikket. Han sluttet å prate.

– John Shittu sto i baren! Da skjønte jeg at vi ble fotfulgt gjennom London, sier Morgan Andersen.

Shittu bare sto der. Han sa ingenting, uten noe som helst til kroppsspråk eller mimikk. Shittus tilstedeværelse var et signal, en skremselstaktikk, et «vi veit hvor du bor», mener Andersen.

Mens Shittu observerte fra avstand, tok Andersen kontakt med betrodde kolleger på Lyn-kontoret i Oslo og ba dem kontakte London-politiet om Andersen og Aaberg ikke ga lyd fra seg innen et visst klokkeslett.

Lyn-lederne fant riktig plattform og skulle ta undergrunnsbanen helt til siste stopp: Cockfosters.

– Kontoret til SEM, det var som å tre inn i en scene fra The Sopranos. Assistenten, det var som å se Little Steven som Silvio Dante. Og sjefen sjøl, Jerome Anderson, stor som et hus med gullringer og gullkjeder, var omtrent som å se Tony Soprano himself.

Møterommet på SEMs kontor var det nærmeste Morgan Andersen kom bakrommet på nattklubben Bada Bing i New Jersey, der Sopranos-crewet hadde sin faste møteplass.

– Plutselig gikk alle ut. Bare advokaten til Chelsea var igjen, sier Andersen.

Advokaten dro opp to kofferter. Én koffert til Andersen. Én til Aaberg.

I hver av dem lå det 200 000 pund.

De ble, ifølge Andersen og Aabergs vitnemål i Oslo Tingrett i 2008, tilbudt 2,5 millioner kroner hver, cash kontant, rett i lomma, av Chelseas advokat for å rive i stykker alle avtaler om salg av John Obi Mikel til Manchester United.

16 millioner pund

Dagen etter Sopranos-episoden ble avtalen som overførte John Obi Mikel til Chelsea undertegnet på Premier Leagues hovedkontor. Manchester United nektet å være til stede som følge av det Morgan Andersen kaller «Peter Kenyon-situasjonen». Kenyon hadde kort tid i forveien gått fra stillingen som administrerende direktør i Manchester United til å inneha samme rolle i Chelsea, og fått 12 måneders karantene.

Manchester United nektet å stille i samme rom som Chelsea på grunn av Kenyons svik. Andersen hadde derfor, ifølge ham selv, fått fullmakt av Manchester United til å forhandle for dem. De hadde én forutsetning: de skulle ha 12 millioner pund.

– Det var summen Alex Ferguson mente United trengte for å kjøpe Michael Carrick fra Tottenham, som erstatter i rollen Mikel var tiltenkt, sier Andersen.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent