Josimar

Bueskytteren

De fleste brasilianske stjernene, med Neymar i spissen, er erklærte tilhengere av den høyreekstreme presidenten Jair Bolsonaro. Paulinho er ikke en av dem.

Tekst: Marius Lien

Brasil slo Tyskland 4-2 i første kamp i OL, og etter at Paulinho hadde scoret det fjerde målet løp han jublende mot sidelinjen. Han så mot himmelen, før han trakk en imaginær pil opp av et pilkogger, og simulerte et skudd med buen – rett mot et kamera. Feiringen fikk oppmerksomhet hjemme i Brasil. Den ble oppfattet som en kraftfull markering mot religiøs undertrykkelse, en støtteerklæring til landets afrobrasilianske tradisjoner og dessuten en kritikk av den sittende presidenten i Brasil, høyreekstreme Jair Bolsonaro.

Candomblé

Paulinho er 21 år gammel og fra Rio de Janeiro. Han er spiss, og gikk fra Vasco da Gama til Bayer Leverkusen, etter å ha spilt for Madureira som barn. Feiringen hans henviste til den afrobrasilianske religionen candomblé. Dette er en religion med opphav i yoruba-kulturen i Vest-Afrika, som har fått et særegent uttrykk i Brasil, der den har blandet seg med både katolisismen og urbefolkningens religioner.

Candomblé er beslektet med afrokaribiske religionsformer som voodoo og santeria. Et sentralt aspekt ved candomblé (og tvillingreligionen umbanda) er troen på såkalte orishaer, altså en type ånder eller guddommer som opererer som bindeledd mellom menneskenes verden og gudene. Orishaene skal hjelpe menneskene til å leve et så godt liv som mulig, og har gjerne egne «ansvarsområder» eller myter tilknyttet seg. De tilbes under religiøse seremonier på forsamlingssteder, og er også ofte utstilt på private eller halvoffentlige altere.

Religionen har ingen sentralmakt, men i de ulike religiøse fellesskapene har gjerne såkalte medier spilt en sentral rolle. Altså mennesker som kan gå inn i religiøs transe, slik at orishaene kan ta bolig i kroppen deres, og på den måten kommunisere med resten av fellesskapet.

Arubinhas frosk

Koblingen mellom candomblé og fotball har historisk sett vært sterk i Brasil. Såkalt «macumba», altså magiske ritualer, har ofte vært brukt i forbindelse med kamper, og det har ikke vært uvanlig at klubber har hatt egne candombléprester på lønningslista. Den mest berømte historien omhandler Paulinhos forrige klubb Vasco da Gama og en viss frosk.

I 1937 var Vasco et av de beste lagene i Rio. De hadde vunnet delstatsmesterskapet året før, og var en absolutt tungvekter. Da de skulle møte den lille klubben Andaraí var de selvsagt enorme favoritter. Men på vei mot stadion var Vascos buss involvert i en ulykke, og laget kom for sent til kampstart. Andaraí kunne blitt tilkjent seieren, men gikk med på å spille kampen. Som en gjentjeneste ba de Vasco om å vise god sportsånd, og ikke ydmyke motstanderen totalt. Ok, greit, sa Vasco. Men da kampen begynte ga de full gass, og etter 90 minutter sto det 12-0. Andaraí-spilleren Arubinha knelte og ba en bønn: «Gud i himmelen, la det gå 12 år før Vasco igjen vinner ligaen.» Altså ett år for hver scoring.

Snart begynte det å gå rykter om at Arubinha hadde gravd ned en frosk under gressmatta på Vascos hjemmebane São Januário, for å befeste forbannelsen. Om 12 år ville han grave den opp igjen, og forbannelsen ville være opphevet. Vasco-leiren svarte med latter, men det ble ikke noen tittel det året. Heller ikke året etter. Vasco hadde knallsterke lag på papiret, og ledet ofte gjennom store deler av sesongen, men sviktet igjen og igjen mot slutten. I 1943 lå de godt an, men etter et 2-6-tap mot Flamengo tilkalte de en person som kjente godt til åndenes makt. Han saumfarte São Januário med en pinne som kunne identifisere frosker og andre forbannelser. Resultatløst. Året etter ble hele gressmatta endevendt med traktor, på jakt etter frosken. Resultatløst. I 1945 uttalte Arubinha at han aldri hadde gravd ned noen frosk på São Januário, og at forbannelsen nå uansett ville være opphevet. Det året vant Vasco endelig ligaen. Det samme gjorde de i 1949, 12 år etter forbannelsen.

Forbindelsen mellom candomblé og fotball er ikke helt borte. Så sent som i 2013 besøkte undertegnede en candombléprest i Recife, som to år tidligere hadde fått utbetalt 15 000 kroner av toppklubben Sport – dette var gjeld som klubben skyldte orishaen Exu, kanskje den viktigste figuren i candombléuniverset, som presten skulle videreformidle.

Her er det viktig å minne om at disse spesielle historiene sier mer om fotballen enn om religionen. Candomblé er først og fremst en helt vanlig religion, for helt vanlige folk. Ikke bare afrobrasilianere. Slektskapet med katolisismen er dessuten tydelig, både ved at Jesus og orishaer gjerne er utstilt ved siden av hverandre på alterene, og ved at flere orishaer har tydelige fellestrekk med katolske skytshelgener – skytshelgener som er viktige både i Brasil og i store deler av Europa.

Et basseng i Liverpool

Da Paulinho simulerte et skudd med pil og bue, simulerte han også orishaen Oxossí. Oxossí framstilles som en bueskytter, og er guddom for jakt, skog og dyr – og dermed også liv og velferd. I én av de mange mytene om Oxossí, frelser han en hel landsby ved hjelp av ett enkelt bueskudd. Men hvordan kunne Paulinhos pil og bue være et potent politisk-religiøst statement i dagens Brasil?

Candomblé har eksistert som en egen religiøs minoritet i det katolske Brasil, men religionen har også vært innvevd i mainstreamkulturen. Det har vært mulig å både anse seg som katolsk og samtidig føle en kraftig affinitet til candomblé. I de siste femti årene har ulike protestantiske evangeliske kirker vokst kraftig i antall. Disse kirkene er sosialt ultrakonservative, i spørsmål om for eksempel likestilling, abort, prevensjon og kjønnsroller. De har rekruttert sterkt blant fattige i urbane strøk, og evangeliske pastorer har ofte preket at materiell suksess er et tegn på guddommelig utvelgelse. I mange kirker er det samtidig forventet at de troende gir en stor del av sin inntekt til kirkene. Rent politisk har kirkene ofte vært kritisk til en aktiv stat, i eksempelvis helse- og utdanningsspørsmål. Flere pastorer er også mediemoguler – gjerne av den styrtrike typen, etter år med religiøst motiverte donasjoner fra de troende til kirkene.

På 2000-tallet begynte det å dukke opp fotballspillere som åpent misjonerte for evangeliske kirker. Kaká var kanskje den første som virkelig ble kjent som fotballmisjonær. Men allerede på 1990-tallet var mange spillere av samme tro, for eksempel Taffarel, Cafu og Jorginho. Fra og med Kaká ble t-skjorter med påskrifter av typen «I belong to Jesus» med ett verdenskjente symboler på evangelisk kristendom, og de dukket ofte opp under draktene, flashet mot kameraene etter kamp.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent