Josimar

Kjempens fall

I mai rykket giganten Schalke 04 ned fra Tysklands øverste divisjon. Klubben fra landets fotballnavle Ruhr skal neste sesong spille mot Sandhausen og Erzgebirge Aue. Hvordan kunne det gå så galt for de kongeblå?

Tekst: Einar Haarr Dyvik

Flere hendelser kunne vært utgangspunktet for historien om Schalke 04s nedrykk fra Bundesliga sesongen 2020/21. For eksempel da laget vant UEFA-cupen i 1997, klubbens aller største triumf i nyere tid. Eller sesongen 2000/01, da laget med den sigarrøykende sportsdirektøren og klubblegenden Rudi Assauer på sidelinjen var seriemester da dommeren blåste i fløyta i sesongens aller siste kamp og supporterne jublet hemningsløst på tribunen – bare for å få gleden brutalt snudd til skuffelse, sorg og sinne da beskjeden om at Bayern München hadde utlignet i sin kamp og dermed var seriemester kom minutter senere.

Vi hopper derimot ti år fram i tid, til 4. april 2011. Foran et fullsatt Giuseppe Meazza i Milano tar regjerende Champions League-mester Inter imot Schalke 04 i kvartfinalen i Europas gjeveste klubbturnering. Kan virkelig Schalke, et lag med unggutter som Joël Matip, Kyriakos Papadopoulos og Benedikt Höwedes samt veteranen Raúl, klare å holde følge med Inter? Et lag fullpakket med verdensstjerner som Samuel Eto'o, Diego Milito, Wesley Sneijder, Esteban Cambiasso og Maicon? Det kan de. Ikke bare holder tyskerne følge med italienerne, de feier dem av banen. Schalke banker Inter 5-2, vinner returoppgjøret hjemme i Gelsenkirchen 2-1, og går videre til semifinalen. Der er det imidlertid bråstopp mot Manchester United. Likevel har klubben fra Ruhr, industriområdet vest i Tyskland, tatt en hel by, et helt land, ja et helt kontinent med storm.

Dette er klubbens aller største triumf det siste tiåret. Mellom 2012 og 2014 kvalifiserte Schalke seg for Champions League tre ganger på rad. Men suksessen førte til hovmod, og hovmod står for fall. Champions League ble byttet ut med Europa League, trenere ble byttet ut med trenere, de beste spillerne forlot klubben på utgående kontrakt, erstattere ble hentet til overpris. Samtidig var klubben i ferd med å pådra seg en enorm gjeld, og kjøttfabrikanteieren Clemens Tönnies brukte klubben som egen lekegrind og regjerte like ansvarsfullt som en viss Donald i USA.

Den 20. april i år, ti år etter triumfen i Milano, er det helt andre følelser i sving i Gelsenkirchen enn vårdagen 2011. Schalke har akkurat tapt 1-0 borte mot nyopprykkede Arminia Bielefeld, og med kun to seire gjennom hele sesongen er nedrykket et faktum. Idet spillerbussen ankommer Veltins Arena i de sene kveldstimer, møtes den av mellom 500 og 600 sinte, aggressive fans. De fleste nøyer seg med å slippe ut dampen verbalt, men noen går hardere til verks. Spillere og trenere angripes fysisk og får egg kastet på seg. En video av spillere som blir jaget rundt stadion går som en farsott på sosiale medier i timene etterpå. Flere av bilene til spillerne ramponeres fullstendig, bildekk skjæres i stykker. Hvordan kunne den gigantiske fotballklubben havne her? Hvordan har den gått fra hyppig Champions League-deltakelse til 2. Bundesliga og økonomisk ruin?

En klubb og en by i forfall

FC Schalke 04 er en enorm fotballklubb. Det er ingen overdrivelse. I Tyskland er det kun Bayern München som har flere medlemmer. Veltins Arena, klubbens hjemmebane ruver som et tempel i utkanten av byen Gelsenkirchen, har en kapasitet på i overkant av 62 000 tilskuere. I normale tider er den nesten alltid fullsatt. Det nye, moderne stadion står derimot i sterk kontrast til byen. Gelsenkirchen ligger i feil ende av skalaen på samtlige statistikker over sosiale forhold: Barnefattigdom, arbeidsløshet og gjennomsnittslønn. En gang var den blant Tysklands viktigste industribyer, preget av kullgruver. I 2018 stengte den siste gruvesjakten.

Schalke vet å spille på gruvehistorien til byen. Spillertunnelen er designet som en gruvegang. Laget kalles ofte for Die Knappen – gruvearbeiderne. Det gamle stadion, som var i bruk fram til 2001, bar navnet Glückauf-Kampfbahn. Glückauf henviser til hilsenen som ble brukt av gruvearbeiderne på tur opp eller ned. «Schalke er en kamerat- og arbeiderklubb», står det stolt på egne hjemmesider. Men det har vært forskjell på liv og lære de siste årene. Siden 2007 har Gazprom vært hovedsponsor, et selskap som eies av Russland, et autoritært regime som forgifter opposisjonelle og er involvert i en brutal krig i Syria. De aller fleste spillerne har bosatt seg utenfor byens grenser. Da koronapandemien kom, var det fansen og dårlig betalte bussjåfører som måtte betale. Og en skruppelløs kjøttprodusent gjorde seg selv til eneveldig hersker i klubben.

Clemens den mektige

Avtalen med Gazprom ble fohandlet fram av Clemens Tönnies. 65-åringen var styreleder i klubben fra 2001 til juni i fjor, og er ved siden av dette mest kjent for å ha grunnlagt den gigantiske slakterbedriften Tönnies. I 2016 ble det kjent at firmaet hadde drevet med ulovlig prisendring for å kunne selge pølser til under markedspris. Da dette ble oppdaget, utnyttet Tönnies et hull i loven for å slippe å betale boten på 128 millioner euro. Under perioden som styreformann i Schalke bygget han opp et regime med sterkt lojale medarbeidere og tvilsomme forretningsforbindelser rundt seg. Den tyske ukeavisa die Zeit skriver om klubbens tidligere finanssjef Josef Schnusenberg, som i 2007 ble utnevnt til president av Tönnies. Problemet var bare at Schnusenbergs skatterådgivningsfirma hadde påtatt seg flere oppdrag for Tönnies' firma. Nå utnevnte altså Tönnies en nær samarbeidspartner til president i klubben.

Nære samarbeidspartnere fikk toppjobber i klubben, folk som var uenige ble fjernet. Da Tönnies i 2008 ønsket å bli kvitt trener Fred Rutten, nektet sportsdirektør Andreas Müller å gå med på det. «Kyss meg bak», skal han ha svart den påståelige styrelederen. Noen måneder senere fikk både Rutten og Müller sparken. «Tönnies tror at han kan gå på vannet», sa Müller etterpå. I Gazprom-losjen i Veltins Arena fikk Tönnies et sted hvor han kunne få oppmerksomhet og sole seg i glansen med andre kjendiser. Tidligere forbundskansler Gerhard Schröder var ofte på besøk. Det var også tidligere spillere og trenere, som Lothar Matthäus og Otto Rehhagel. «Tönnies var nesten avhengig av oppmerksomhet», forteller en tidligere medarbeider i klubben til fotballmagasinet 11 Freunde. «Det hevdes ofte at Tönnies blandet seg sterkt inn i den operative driften av klubben. Det er ikke sant. Tönnies var den operative driften», sier en annen til die Zeit. Tönnies skal ha blandet seg sterkt inn i arbeidet til Schalkes sportsdirektører, både rundt trener- og spilleransettelser. For eksempel da den suksessrike, men ukarismatiske treneren Jens Keller ble erstattet av Champions League-vinneren Roberto Di Matteo.

Fra trener til trener

Hyppige trenerutskiftninger er ikke noe nytt i dagens fotball. Likevel har Schalke kastet trenere på dør med urovekkende høy frekvens de siste årene. En gjennomsnittlig trener i klubben sitter i overkant av ett år. Ralf Rangnick, mannen som førte laget til semifinale i Champions League og regnes som tyske treneres gudfar, måtte gi seg i 2011 på grunn av en burnout. Huub Stevens, nederlenderen som vant UEFA-cupen i 1997, ble hentet inn som erstatter, men måtte pakke kofferten igjen før jul 2012 etter en svak høst. Jens Keller ble hentet opp fra andrelaget som erstatter. 50-åringen fikk stor suksess og ledet de kongeblå til gruppespillet i Champions League to ganger på rad. Tålmodighet er imidlertid mangelvare i fotballen, og særlig i Schalke 04. Etter en svak start på sesongen 2014/15 ble Keller sendt på dør.

Inn kom den tidligere Chelsea-treneren Roberto Di Matteo. Noen husker nok 4-3-seieren borte mot regjerende Champions League-mester Real Madrid i åttedelsfinalen, men en 6. plass på tabellen ble sett på som en stor skuffelse. André Breitenreiter, som hadde ført lille Paderborn helt opp til Bundesliga, ble hentet inn som erstatter. Men en 5. plass og Europa League var ikke nok for et kravstort Schalke, og Breitenreiter var historie på Veltins Arena etter kun én sesong. Daværende kaptein Benedikt Höwedes var likevel fornøyd med jobben Breitenreiter hadde gjort: «Han har gjort en veldig god jobb her og tatt laget ett skritt framover», sa den tidligere tyske landslagsspilleren til Kicker.

Syndebukken

Inn kom Markus Weinzierl, som sesongen før hadde tatt Augsburg helt til sekstendelsfinalen i Europa League. Han ble ingen stor suksess i Ruhr, og fikk sparken etter kun ett år og en 10. plass på tabellen. Trener ut, trener inn. Hvor var planen bak disse sparkingene og ansettelsene? Stod de for en felles taktisk tilnærming? Med unntak av Jens Keller tyder mye på at det eneste disse hadde til felles var at de hadde hatt suksess et annet sted før de kom til Schalke.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent