Josimar

Leder 4/2021

Fotballen vil aldri ta skritt i retning mot en mer etisk og transparent bransje så lenge aktører som Rune Hauge får holde på som de vil med NFFs klamme beskyttelse.

Tekst: Redaksjonen

I 1995 ble Rune Hauge fratatt agentlisensen på livstid for å ha betalt bestikkelser til Arsenal-manager George Graham i forbindelse med to overganger i 1992. Dommen ble senere redusert til å gjelde for to år.

Han skulle fortsette å stå bak noen av de største overgangene fra Skandinavia – og fortsette å operere i grenseland.

26 år senere er fremdeles Rune Hauge en av de mest innflytelsesrike personene i norsk fotball. I desember 2020 var Hauge igjen med på laget da norsk fotball skulle selge medierettighetene sine. Avtalen for perioden 2023-2028 hadde en verdi på 4,5 milliarder kroner.

Hvor mange millioner som ble sendt til Hauges selskap i skatteparadiset Guernsey vil verken NFF eller Norsk Toppfotball svare på. Det vi vet er at i 2009 ble 150 svenske millioner kroner overført fra Sveriges Fotballforbund til Rune Hauges selskap Profile Media på De britiske Jomfruøyer, noe som tilsvarte 10 prosent av totalbeløpet for de svenske medierettighetene for 2011 til 2015.

I flere tiår har Rune Hauge vært norsk fotballs «go-to-guy».

I denne utgaven kan du lese 58 sider om vår gjennomgang av «Mikel-saken» – også her var Rune Hauge en sentral figur.

Det 17 år gamle stortalentet John Obi Mikel ankom Norge i august 2004 sammen med tre lagkamerater fra Nigerias U17-landslag. Spillerne skulle gå på NTG og søknad om oppholdstillatelse i Norge ble sendt UDI av advokaten i Rune Hauges selskap Profile Sport. Profile Sports advokat sendte også en epost til NFFs overgangsavdeling og spurte om forbundet ville innvilge spilletillatelse for guttene. «Ja», var svaret fra NFF.

Kort tid etter ankomst ble spilletillatelse for de fire spillerne, hvorav tre var mindreårige, godkjent av NFF. På forbundskontoret på Ullevaal sikret de at spillerne ble formelt overført til Lyn.

Det var et kappløp mellom Chelsea og Manchester United om å sikre seg Mikel. Men Fifa hadde (og har fortsatt) forbud mot internasjonal overganger for mindreårige. Det gjaldt å ha riktige kontakter som kunne «skjule» spilleren fram til han fylte 18 år, så de kunne skrive proffkontrakt med ham dagen han ble myndig. Man trengte et nettverk av mellommenn, en velvillig samarbeidsklubb og et medgjørlig fotballforbund. Dette hadde Chelsea i Rune Hauge, og Rune Hauge hadde NTG og NFF.

NFF brøt aktivt Fifas regelverk.

I en redegjørelse til Fifa datert 2. juni 2005 skrev daværende generalsekretær, Karen Espelund, at NFF skulle granske alle norske aktører i «Mikel-saken»

«Det virker som om Norge er ment som et transittland for unge spillere», skrev Espelund. «Spesielt vil etterforskningen fokusere på FC Lyn Oslo, NTG og agent Rune Hauge/hans selskap Profile Sport.»

Men ble det gjennomført noen granskning? Nei.

I samme tidsperiode i 2005 var Rune Hauge hentet inn av NFF for å lede forhandlingene om norsk fotballs medierettigheter. 17. juni, 15 dager etter at Karen Espelund hadde lovet Fifa å granske Hauge, sikret den Guernsey-bosatte vossingen den første millardavtalen for NFF. Selv tjente Hauge, gjennom sitt selskap Profile Media, 100 millioner kroner på avtalen.

Rune Hauge har i snart 40 år tjent enorme summer på å operere i fotballens mange gråsoner. Han holder til på Guernsey, der ingen får innsyn i hans virksomhet.

Fotballen trenger færre Rune Hauge-er. Men på Ullevaal Stadion er han ikke bare tilsynelatende fredet på livstid, han er mannen NFF tyr til når det skal forhandles om milliardbeløp. Det er synd.

Fotballen vil aldri ta skritt i retning mot en mer etisk og transparent bransje så lenge aktører som Rune Hauge får holde på som de vil med NFFs klamme beskyttelse.