Josimar

Papirmannen fra historiebøkene

På kaffehusene i Wien hvor samtalene sirklet rundt temaer som kunst, litteratur og drama, ble en spinkel fotballspiller diskutert på lik linje med Mahlers symfonier og Klimts malerier. Her fant det intellektuelle borgerskapet og arbeiderklassen sammen for å snakke om Matthias Sindelar.

Tekst: Øyvind Colbjørnsen

3. april 1938 spilte Østerrike landskamp i fotball mot Tyskland. Kampen som skulle markere Nazi-Tysklands annektering av nabolandet i sør, var ment å være Østerrikes siste landskamp. Og for mange innbyggere i den tidligere stormakten også et siste frihetsrop. De 60.000 tilskuerne på tribunen i Wien så den såkalte «alliansekampen» gå sin gang mot et fredelig og oppskriftsmessig 0-0, før Østerrike til alles store overraskelse tok ledelsen i det 70. minutt. Kampen endte 2-0, til hjemmefansens enorme glede. Dette til tross for at de fleste tross alt var tilhengere av den nye unionen. Mannen som kostet på seg en liten seiersdans foran nazi-pampene på tribunen etter å ha laget åpningsmålet, het Matthias Sindelar. For folk i samtiden gikk han under kallenavnet «Der Papierene» (Papirmannen), på grunn av hans spede kroppsbygning og fabelaktige evne til å danse unna motstandernes frustrerte taklingsforsøk. Allment var han kjent som en av 1930-tallets aller beste fotballspillere. I sin tid inspirerte han bøker, filmer og sanger, i ettertiden har han blitt mytologisert som få andre fotballspillere. Men Sindelar figurerer likevel sjelden på de etter hvert kanoniserte listene over tidenes beste fotballspillere. Selv om han så utvilsomt var det.

Trange kår

Matthias Sindelar ble født av tsjekkiske foreldre i landsbyen Kozlov 10. februar 1903, den gang tilhørende Mähren, i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn som på denne tiden var i ferd med å gå de siste skrittene mot historiens gravhaug. Døpenavnet var Matěj, fortysket til Matthias da familien flyttet til Wien da han var to år gammel. I smeltedigelen mellom-Europa var i de turbulente årene før første verdenskrig slo den katolske familien Sindelar seg ned i den fattige tsjekkiske forstaden Favoriten, i byen som allerede på denne tiden hadde nesten 2 millioner innbyggere. De var en del av den store arbeiderklassen i byen – faren var murer og døde senere i «den store krigen», og framtidsdrømmene fløy ikke lenger enn til neste dag.

Wien på begynnelsen av 1900-tallet er beskrevet som en slags Potemkinby, der en nobel fasade skjulte en enorm fattigdom. Bare syv prosent av alle hus hadde eget bad, og mindre enn 25 prosent hadde tilgang til toalett. Som talløse andre ballspillere begynte unge Matthias å spille i gatene, men det som skilte han fra de andre som løp rundt på brosteinene var et helt særskilt talent. Og det talentet ga ham muligheter til å gå andre veier enn de en arbeiderklassegutt i Wien normalt sett kunne velge. Da han var 15 begynte han å spille for Hertha Wien – et lag som eksisterte fram til andre verdenskrig, før han i 1924 ble plukket opp av storklubben Austria Wien (den gang Wiener Amateur-SV). Klubben var kjent som «jødeklubben», og ble av tyske sportsmyndigheter senere tvunget til å fortyske navnet til Sportclub Ostmark Wien.

Mellom 1924 og 1939 spilte Sindelar 312 kamper for Austria Wien og laget 240 mål. Det var i disse årene han ble «Sindi» for alle tsjekkiske, ungarske og polske fabrikkarbeidere og kafé-sosietetens borgerskap som kom for å se ham spille. Og som historien går, ikke bare for å se ham spille, men for å bedre forstå hvordan fotball skulle spilles. Og ingen spilte som ham. Ingen andre spilte fotball med den samme eleganse, fart og ikke minst kreativitet. De tre første sesongene med Austria Wien ledet han klubben til tre cupmesterskap og en ligatittel. Han var fantastisk talentfull, og på kaffehusene hvor debattene og møtene sirklet rundt temaer som kunst, litteratur og drama, ble han også etter hvert diskutert på lik linje med Mahlers symfonier og Klimts malerier. Her fant det intellektuelle borgerskapet og arbeiderklassen sammen som de aldri ellers kunne, eller for den sakens skyld ville gjøre.

Drømmerollen

I 1926 spilte han sin første landskamp, passende nok mot fødelandet Tsjekkoslovakia. De vant 2-1 og Sindelar laget ett av målene. På de to neste kampene for Østerrike laget han tre mål – totalt ble det 26 mål på 43 kamper med det røde og hvite flagget på brystet. Men trener Hugo Meisl vegret seg likevel lenge mot å la Sindelar være den sentrale brikken i angrepsoppbygningen og foretrakk den klassiske tanksenteren Josef Uridil. Etterhvert ble det likevel ufravikelig at den spede mannen fra Wiens bakgater var den spilleren Meisl ikke kunne overse for å bygge sitt «Wunderteam», laget som kanskje var det beste europeiske landslaget i perioden mellom verdenskrigene. Som trener var Hugo Meisl på mange måter en fotballdrømmer. Østerrike skulle ikke bare bli verdens beste landslag, de skulle spille en visjonær type fotball for å nå målet. I likhet med Italias Vittorio Pozzo tok han utgangspunkt i en 2-3-5 formasjon. Men der Pozzo foretrakk en variant som gikk mer mot 2-3-2-3, med fokus på fysikk og til dels stor grad av brutalitet, var Meisl eslet av sin engelske mentor Jimmy Hogan. Legenden Hogan var av de første engelske trenerne som la mer vekt på pasningsdelen av spillet enn den rugby-inspirerte tilnærmingsmåten som ellers dominerte i fotballens hjemland, og kom senere til å påvirke også tysk fotball på en avgjørende måte. En viktig komponent i den taktiske gjennomføringen av Meisl-filosofien var å trekke en av angriperne ned, som et slags bindeledd mellom midtbanen og spissene – og på den måten også skape mer fleksibilitet i måten å spille på. I moderne terminologi var han en av de første trenerne som benyttet en såkalt falsk nier.

Og denne rollen kledde altså Sindelar så godt at det kunne vært legitimt å lure på om ikke taktikken ble tilpasset mannen – og ikke omvendt. Det kunne i hvert fall vært tilfellet dersom ikke forholdet mellom den disiplinære Meisl og den frilynte Sindelar hadde vært så preget av disharmoni. Som Friedrich Torberg, en av de fremste av kaffehus-forfatterne, uttrykte det «hadde han ikke noe system, eller for den sakens skyld noe slags mønster i spillet sitt. Han hadde kun … genialitet». Mellom 1927 og 31 sa Meisl konsekvent nei til å ha noe med sin mest talentfulle spiller å gjøre, men skulle han virkeliggjøre drømmen om å gjøre Østerrike til verdens beste lag var det ingen vei utenom å ta Sindelar inn i varmen igjen – dog under sterkt press fra den intellektuelle gruppen som hørte til på det sagnomsuste kaffehuset Ring.

Og det var da alt falt på plass. Det intrikate pasningsmønsteret, den stramme organiseringen og viljen som lenge hadde kjennetegnet laget, ble nå tatt til nye høyder. «Das Wunderteam»s første ordentlige skremmeskudd var 5-0-massakren av Skottland i 1931. Skottene var noen av spillets første reelle innovatører, og på den tiden stadig en av Europas fotballstormakter. Som Wien-avisen Arbeiter-Zeitung så treffende, og ikke rent lite pompøst, beskrev det, var kampen en «hyllest til den Wienske estetikken, oppfinnsomheten og lidenskapen». Mellom april 1931 og desember 1932 spilte Østerrike 14 kamper uten å tape, noe ingen andre landslag hadde gjort før. De slo Tyskland 6-0. Sveits ble knust 8-1, Ungarn 8-2. Frankrike tapte 4-0. I løpet av disse 14 kampene laget de 44 mål. På begynnelsen av 30-tallet var de antagelig verdens beste lag. Og definitivt av de som må trekkes fram som ett av de beste som aldri vant VM. Og Sindelar var den ubestridte stjernen, nøkkelen i det systemet som var så fleksibelt at det gikk under navnet «Den donauske virvel». Han var sjakkspilleren på banen, som teaterkritikeren Alfred Polgar formulerte det, som «kalkulerte trekk og mottrekk før han alltid valgte det beste situasjonen tilsa». Ikke rart han ble omfavnet av intelligentsiaen på kaffehusene, han ble selve innbegrepet av alt de ønsket at Wien og i forlengelsen Østerrike skulle stå for.

«Mer hjerne enn styrke»

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent