Josimar

Der ingen skulle tru at toppfotball kunne bu

Vittsjö GIK har klart å holde seg i Damallsvenskan siden 2012. Med 1800 innbyggere skal det i prinsippet ikke være mulig. Fotballen har ikke mistet all sjelen – i hvert fall ikke helt ennå.

Tekst og foto: Herman Berg

Josimar tok en kikk på FIFA-rankingen for kvinnefotball og ble nysgjerrig: Sverige har aldri ligget så høyt som nå. Til tross for tap i OL-finalen, det andre olympiasølvet på fire år, ligger svenskene på andreplass i verden. Norge, som ikke en gang kvalifiserte seg til OL, er ranket som nummer 12.

Hvorfor er det blitt slik? Vi er jo i utgangspunktet relativt jevnbyrdige, så det må ha skjedd noe den siste tiden.

Treningskampen mellom Norge og Sverige i juni bare understreket dette inntrykket. Ja, det ble et knepent tap 0-1, og Norge manglet tre stjernespillere, men det som skjedde utpå der var imidlertid alt annet enn positivt. Norge ble til tider kjørt over. Etter 0-7 mot Nederland noen dager senere, uttalte tidligere landslagsspiller Solveig Gulbrandsen at det nå var krise.

«Jeg har vært skeptisk, og jeg har ikke troen på dette prosjektet. Jeg ser ikke framgang eller tydelig identitet som kan ta dem videre», sa Gulbrandsen ifølge TV 2, hvor hun er ansatt som fotballekspert.

Men i stedet for å grave oss ned, som er det letteste å gjøre i krisetider, bestemte Josimar for å undersøke problemstillingen nærmere. Vi ønsket å dra over grensen for å finne litt mer ut hvordan svenskene får det til. Med en gang koronatåken begynte å letne, planla vi å besøke noen toppklubber.

Stockholm var det naturlige målet, siden tre hovedstadsklubber (av totalt 12) spiller i Damallsvenskan.

Vi vraket de svenske storklubbene

Og vi dro til Stockholm. men ikke for å besøke Hammarby, AIK eller Djurgården. Vi dro til den svenske hovedstaden for å følge Vittsjö GIK. For å se deres bortematch i Damallsvenskan. Vi ønsket ikke nok en sak med pengefokus. Vi ville søke noe mer, finne ut om det finnes andre veier til målet. Derfor ble det en tur inn i de svenske skogene.

Hvilken klubb er det, spør du kanskje? Det lurte vi også på. Vi ble faktisk ganske nysgjerrige på en klubb som ingen i Norge har hørt om, men som har vært i Damallsvenskan siden 2012.

Hva er deres bærekraftige oppskrift?

Vi kommer tilbake til hva som skjedde i seriematchen mellom Djurgården og Vittsjö lørdag ettermiddag. Den ble spilt på ærverdige Stockholms stadion, oppført i forbindelse med sommer-OL i 1912 og var spennende nok i seg selv.

For tidlig søndag morgen, pløyde vi gjennom Sverige med bil i enda et strekk på drøye fem timer, denne gang mot Skåne i sør. Vi måtte konsentrere oss for å finne Vittsjö, selv om GPSen naturlig nok hjalp. Det er en plass det er lett å blåse forbi. Det tar kanskje ett minutt å kjøre gjennom den lille byen. Vi passerte et bibliotek, et samfunnshus, en nedslitt jernbanestasjon, noen dagligvarebutikker, restauranter og «take aways» som neppe hadde vært pusset opp siden forrige århundre. Det var alt.

Og vi passerte også skiltet med «Idrottsplats» og måtte dermed snu for å finne veien ut av byen igjen. Denne gang i en annen retning, forbi noen nybygg og skilt om spabehandling, i retning det vi trodde bare ville være skog.

En tids-tripp tilbake til 80-tallet

Plutselig åpner landskapet seg; der ligger det et stadion med klubbhus og treningsbaner på hver sin side.

IKKE AKKURAT VERDENS NAVLE: Det tar ett minutt å kjøre gjennom den svenske småbyen øst i Skåne.

På toppfotballarenaen Vittsjö IP passerer vi en inngangsportal som nesten står for seg selv, og vi blir hilst velkommen av en opplagt Thomas Mårtensson. Hovedtreneren liker best å prate med folk, og er ikke spesielt ivrig i å respondere på sms, eller via andre digitale signaler for den saks skyld. Etter hvert kommer det fram at han faktisk ikke er i posisjon til å sende e-poster, fordi han verken har datamaskin eller e-post (se eget portrett med Mårtensson).

Og mobilen? Han bruker smart-telefon for å snakke med folk, eller spille musikk i bilen til og fra trening.

Først nå begynner vi se oss rundt: Det er som en reise i tid. Jeg er nesten tilbake i norske klubbhus av tre og dårlig maling, med nedslitte garderober bygd på 60-tallet, hvor den steile eimen av fuktskader gjennomsyrer alt du står og går i. Som aktiv spiller i årevis i lavere divisjoner, ble det mange av disse opplevelsene land og strand rundt.

Det er selvsagt ikke fullt så falleferdig i Vittsjö, men de gode assosiasjonene er egentlig akkurat de samme.

Og selve banen? Nydelig, nyklipt naturgress, med den friske lukten av jord som ingen fotballspillere klarer å få ut av neseborene. Det er den følelsen av sagmugg og sirkus som gjør at man spiller til man blir altfor gammel. Det å rett og slett nekte å innse at beina ikke bør foreta noen som helst flere retningsforandringer, spesielt ikke på hardt kunstgress; du forsøker å ignorere protestene fra ankler og knær som må håndtere 20 kilo mer kropp enn i glansdagene for 30 år siden.Arenaen til Vittsjö er minst like fascinerende som klubbhuset. Det er noen få rekker med fargede plastseter med lavt tak over. Damallsvenskan-arenaen har en offisiell kapasitet på 1 500 tilskuere. Etter opprykket i 2011-sesongen hadde Vittsjö fått dispensjon til å arrangere hjemmekamper uten å oppfylle alle nødvendige kriterier. Men før 2017-sesongen var det slutt på spesialbehandlingen.

EKSKLUSIV ARENA: Vittsjö Idrettspark er den ene av to arenaer i Damallsvenskan som fortsatt har naturgress.

Arenaen til Vittsjö er minst like fascinerende som klubbhuset. Det er noen få rekker med fargede plastseter med lavt tak over. Damallsvenskan-arenaen har en offisiell kapasitet på 1 500 tilskuere. Etter opprykket i 2011-sesongen hadde Vittsjö fått dispensjon til å arrangere hjemmekamper uten å oppfylle alle nødvendige kriterier. Men før 2017-sesongen var det slutt på spesialbehandlingen.

Da krevde Svenska Fotbollförbundet at klubben måtte utvide kapasiteten med sitteplasser under tak, for å komme opp i minimum 800 seter som kreves for spill i Damallsvenskan. Forbundet viste til at Vittsjö skulle ha gjennomført tiltakene allerede i 2014.

Det faktum at det kun bor 1 800 innbyggere i Vittsjö veide ikke lenger tungt nok. Det hjalp ikke at klubben viste til at de måtte ha sitteplasser til en tredel av innbyggerne. Året før hadde de hatt et snitt på rett under 500.

– Jeg synes det er dumt for damefotballen. Vi blir tvunget til å kutte jentenes lønninger slik at vi har råd til å bygge tribuner som ikke vil bli brukt, sa daværende klubbformann Sigvard Gustavsson, ifølge NTB.


Det ble truet med både nedrykk og flytting til en annen hjemmebane. Umiddelbart ble det satt i gang en Facebook-aksjon, som kjapt fikk 2000 følgere. Spillere og fotballinteresserte fra andre klubber engasjerte seg med støtte og donasjoner. I tillegg stilte Hässleholms kommune opp med 150 000 svenske kroner. Det som imidlertid ble tungen på vektskålen var da finansmannen Olof Stenhammar fra Stockholm ga 300 000 kroner.

Det viste seg at han fulgte klubben etter å ha bodd i Vittsjö en lengre periode på 70-80 tallet. Finansmannen ville gi noe tilbake. Samtidig med donasjonen benyttet han anledningen til et lyskespark til fotballpampene gjennom en pressemelding som ble sendt ut:

«At menneskene på en liten plass på landsbygda kan nå slike sportslige fremganger må oppmuntres, ikke kveles. Det finnes en fantastisk inspirasjon å hente for alle idrettsutøvere, når til og med noen under små forhold klarer å lykkes. Der finnes idrettens sjel - noe som Svenska Fotbollförbundet bør vise respekt for»

Stenhammars engasjement, sammen med lokale myndigheter og flere tusen fotballfans, gjorde at en ny tribune kunne bygges. Det ble plass til 180 flere sittende tilskuere på blå plaststoler på den ene kortsiden.

Klubben har i dag tillatelse til å slippe inn totalt 2 500 fotballfans, men da slår brannvernreglene inn. Det må være aktiv røyking og tørr skog rundt arenaen som gjør at man er engstelig for at det skal være brannfarlig på de små og oversiktlige tribunene utendørs.

IKKE AKKURAT A4: Klubben endte opp med å bygge litt skjev og tilbaketrukket tribune, på nedsiden av det borterste cornerflagget.

Jeg føler meg allerede som hjemme. Og det er før jeg blir servert kaker av hjelpemannskapene til Thomas Mårtensson. Pensjonistene synes han er blitt så tynn og serverer treneren underveis i intervjuet. Han vil gjerne ha kanelboller, men denne gang blir det noe annet bakverk. Siden hans mor gikk bort for fem år siden, har de som er tettest knyttet til klubben passet litt ekstra på.

Treneren er blitt mer nonsjalant med eget ve og vel, og fokuserer kanskje enda mer, om mulig, på klubben og laget han er så avhengig av. Nervøsiteten før kampene har imidlertid ikke gitt seg, til tross for at det er forventet at man blir mer moden og klokere med årene. Han kaster opp like mye og får like lite søvn både før og etter matchene. Det hjelper ikke på vekten.

Ble «advart» på forhånd

Før jeg dro på Sverige-turné hadde jeg kun en fornemmelse av hva jeg dro til. Jeg hadde googlet og gjort alt annet som journalister gjør av research i forberedelsene til en tur ut i det ukjente.

Anders Thall, svensk journalist, forfatter og lokalpatriot, ble døråpneren inn i dette ukjente universet. Han hadde skrevet en bok om klubben i 2018, uten noen som helst ambisjon om å være objektiv. Boktittelen «Vi hänger med» er inspirert av ABBA-manager Stickan Anderssons låt som ble spilt inn med Inter-liraren, Lennart «Nacka» Skoglund, etter VM i Sverige i 1958. Tittelen er illustrerende for hvor mange marerittkamper Vittsjö-fansen har følt på kroppen hver gang det drar seg til mot slutten av sesongen i det svenske høstmørket.

Hans bok er en hyllest til damefotballen: «Den som tross knappe ressurser og urettferdige vilkår fortsatt er den reneste formen av fotball – der trøyeholding og filming fortsatt er uvanlig»

– I Vittsjö er det mange personer og hendelser som sammen har klarte å skape noe fantastisk. Det er gjennom slikt hardt samarbeid, entusiasme og engasjement man får til usannsynlige resultater. Håper du kommer nedover til oss, sa Thall.


LOKALPATRIOT: Forfatter og journalist Anders Thall traff godt da han skrev en fotballbok om nedrykksdrama i Damallsvenskan.

Jeg kontaktet også Sveriges fremste blogger på kvinnefotball, Johan Rydén. Til daglig er han sportsjournalist i Borås Tidning og følger med på alt som rører seg innen svensk og internasjonal damefotball.

– Jeg tror at Vittsjö fungerer som en slags motpol i et samfunn der eliteidretten stadig mer preges av økonomi. På Vittsjö Idrottspark finnes det en ro og et engasjement som få andre eliteklubber kan matche. På kampdagene er det en nytelse å gå rundt på anlegget og se hvor mange som faktisk bidrar for laget og klubben, sier han og beskriver utfordringene med dagens satsingsmodell:

– I min jobb som journalist støter jeg på eliteutøvere som har mistet kontakten med dem som gjør satsingen mulig, de tar mye for gitt. Men i Vittsjö er det naturlig for spillerne å treffe de personer som gjør grovarbeidet. Jeg tror mange spillere liker det, at det skaper en vi-følelse som man ikke finner andre steder. En følelse av at alle i klubben oppnår fremgangene sammen. Denne vi-følelsen gjør det også enklere for spillerne til å motivere seg til å eksempelvis å jobbe på klubbens loppemarked. Det blir en slags felles takk for all den jobben som alle ildsjeler har lagt ned.

Og ingen av Vittsjö-spillerne slipper unna det årlige loppemarkedet i august, selv om enkelte åpenlyst gir uttrykk for at de misliker det. Ifølge Thalls bok skrev nederlandske Mandy van den Berg en bursdagshilsen til sin tidligere trener Mårtensson i forbindelse med hans 50 årsdag:

«How I hated loppis. But now I miss the fucking loppis».

Van den Berg var kaptein på det nederlandske landslaget som vant EM i 2017.

Roten til suksess

Her hjemme i Norge blir politiske paroler ofte parodiert, men uttrykket «alle skal med» er for Thomas Mårtensson, klubben og spillerne, slett ingen spøk. Det har null å si om du spiller på landslaget til Australia, Nederland, Canada, Skottland eller Sverige, hele gjengen må gjøre en innsats for å skaffe inntekter til klubben sammen med innbyggere og fans.

Det er symbolsk at det skjer i det store fabrikklokalet til treskivefirmaet Wiwood. Det er nemlig Vittsjös første opprinnelige hovedsponsor. Industrileder Calevi Hämäläinen, som gikk bort i 2016, var med fra starten. Finnen slo seg opp i Sverige med å lage treskiver myntet på byggeindustrien og støttet klubben lenge før den rykket opp til Damallsvenskan.

Han har sammen med Vittsjö-veteranen Kalle Olsson vært avgjørende for å bygge opp kvinnefotballen i Vittsjö.

Begge spilte fotball sammen da de var yngre og ifølge Olsson var det en blanding av omdømmebygging for firmaet og en genuin interesse for idrett og Vittsjö, som gjorde at Hämäläinen startet sponsingen. Olsson, som har deltatt 24 ganger i Gothia Cup og aldri misset et a-sluttspill, forteller om den gang den finske treskivemagnaten ga klubben mer penger enn han ba om.

FRA SCRATCH: Kalle Olsson var sammen med sin nå avdøde kompis Göran Gunnarsson avgjørende for å sette i gang jentefotball i Vittsjö.

– Calevi spurte hvor mye vi trengte. Jeg svarte 20 000 eller 25 000 til reise og opphold, Da sier vi vel 30 000, var Calevis svar.

Wiwood var ikke minst viktig for å bygge opp stadion i Vittsjö fra nesten ingenting. Olsson var på sin side avgjørende, sammen med sin avdøde kompis Göran Gunnarsson (2006), å få på plass det sportslige tilbudet.

Det som startet med som en fleip på en avslutningsfest i 1979 om at de trengte flere damer på fotballavslutningene, er 42 år senere en høyst levende toppsatsing.

Og det utviklet seg til å bli en kjempedugnad hvor ildsjelene la inn alt i sin fritid, både dag og natt. Om dagen jobbet Olsson 25 år med alkoholikere, på kveldene og i helgene drev han med ungdomsarbeid. Han hadde to døtre og var fast bestemt på at de hver sommer skulle dra til Gothia Cup i Göteborg.

– Vi var opptatt av god kondisjon, og Gothia Cup ble en enorm motivasjon til å løpe mye om vinteren. Vi skulle ikke tape fordi vi hadde for dårlig kondis. Vi kunne jo få opptil tre matcher på samme dag, da ble det viktig at de beste spillerne var pigge når det gjaldt som mest, sier Olsson til Josimar.

– Jeg har aldri fått en krone for innsatsen. Det var et prinsipp jeg hadde, noe som gjennom årene kostet meg mange tusen. Det kjennes bra å ikke ha tjent penger på det, sier han i dag.

Thomas Mårtensson forteller at det kan bli mange fotballdiskusjoner med Kalle i løpet av en sesong. I den korte stunden Josimar sitter ned med ham på klubbhuset, rekker han å nevne at det blir for mye rotasjon i lagoppstillingene til a-laget. Kalle sier han er opptatt av forutsigbarhet.

Lavt budsjett, effektiv pengebruk

Kalle Olsson berømmer kommunen for å være svært sjenerøs. Hässleholm kommune har i mange år gitt mange hundre tusen i tilskudd til Vittsjö. De nærmeste årene vil de kommunale midlene ligge på 950 000 svenske kroner pr. år.

– Det koster mye penger å være i Damallsvenskan, men kommunen gir et veldig bra tilskudd, mener han.

Så hvordan greier den lille klubben seg i konkurranse med de større konkurrentene, som er i stadig vekst etter at herrefotballen er kommet på banen for alvor?

En del av spillerne kunne lett ha fått 100 000 kroner i måneden som profesjonelle klubbspilllere i de beste fotballnasjonene i Europa. I Damallsvenskan er de økonomiske rammebetingelsene langt lavere. Snittet på lønningene ligger på 14-15 000 svenske kroner i måneden, men noen av de store stjernene i Damallsvenskan lukter samtidig på 70-80 000 kroner pr. måned.

I Vittsjö ligger lønnen på samme nivå som gjennomsnittet i Damallsvenskan. Det totale budsjettet for klubben er ni millioner kroner årlig, hvorav halvparten, 4,5 millioner, går direkte til seniorlaget. Friidrett og turn er andre idretter som drives i klubben, og siden Kalle Olsson la opp som trener, er det ikke lenger så mange lag i aldersbestemte klasser. På herresiden har de heller ikke fått til noe stabilt seniorlag.

– Jeg hadde selv 2-3 lag, det samme hadde Göran. Men i dag er det mange foreldre og ledere som ikke orker å engasjere seg, det tar utrolig mye tid og krefter, mener Olsson.

Markeds- og holdbarhetsansvarlig Erika Nilsson styrer økonomien i den lille klubben som har et sted mellom 250 og 300 medlemmer. Hun forteller at de i dag kun har lag i aldersklassene 6-14 år.

Men et nytt samarbeid med naboklubben IFK Hässleholm skal styrke byggingen av eldre lag, helt opp til juniornivå. I Hässleholm bor det rundt 20 000 innbyggere.

- Vi kan ikke konkurrere økonomisk med de største klubbene, men må gjøre det på vår måte. Hos oss får spillere venner for livet. Dessuten koster det ikke så mye å bo i området, blant annet er det billig å leie bolig. Vi hjelper dem med å flytte, møblere og ønsker alle hjertelig velkommen til oss. Det er viktig å ta hånd om hver enkelt, sier Nilsson, som medgir at de fleste spillerne må spe på med studier eller andre jobber ved siden av fotballen.

I likhet med Thomas Mårtensson, snakker Erika Nilsson om potensialet som ligger i Champions League-deltakelse.

– Det er klart det blir stadig vanskeligere å konkurrere når de sterke herrelagene kommer på banen. Vi har jo bestemt oss for en topp 3-plassering. Klarer vi Champions League blir det ganske mye mer penger i kassa, sier hun.

Så Vittsjö er i dag uten egen rekruttering og kan glemme å kjøpe etablerte landslagsspillere. Dessuten vil det komme spilleragenter på banen som vil friste yngre landslagsspillere med bedre rammevilkår mer fancy steder enn i skogen i Skåne. Hittil har ikke kvinnefotball vært så økonomisk interessant for agentene.

Før det eventuelt blir Champions League-spill, må en liten klubb som Vittsjö greie seg med støtte fra sponsorene. Hässleholm kommune er en av dem, den lokale sparebanken en annen. Men den kanskje mest interessante aktøren er Vittsjö sjukhem. Her er hele familien engasjert i klubben.

Et helt spesielt økosystem

Caroline Anglefalk Åberg er innehaver av det familieeide sykehjemmet som ble startet av hennes foreldre i 1971. Hun er et stjerneeksempel på hvordan økosystemet limer folk og virksomheter sammen i en liten distriktsby.

- Jeg er født og oppvokst i Vittsjö. Jeg spilte fotball i klubben som ung før jeg flyttet bort en periode. Da jeg stiftet familie vendte vi tilbake til Vittsjö, og våre to barn begynte å spille fotball, forteller hun. Hennes mann ble trener for sønnen, hun selv for datterens jentelag.

- Allerede da jeg var ung begynte det å vokse fram et damelag i klubben. Jeg sluttet med fotball ganske tidlig, men da vi vendte tilbake var det helt naturlig for oss å engasjere oss i klubben igjen, forteller hun.

Hun har hatt mange roller. Åberg har sittet i styret i dameavdelingen, vært ungdomsansvarlig, til og med laget mat til a-laget på deres bortekamper. Mannen Anders involverte seg også i styre og stell de første årene, da a-laget etablerte seg i Damallsvenskan. Nå er de supportere som følger laget både på hjemme- og bortekamper. Det samme gjør deres barn.

- Sjel, hjerte og tradisjon sammenfatter klubben på et fint sett, også for min del. Jeg har et enormt hjerte for klubben, og det gir så mye glede å følge det damallsvenske laget. For en liten by med små midler er det fantastisk att vi kan slåss mot storbyene og deres lag. Ikke minst at vi år ut og år inn lykkes i å holde oss oppe. Mange personer gjør en fantastisk jobb, med begrensede økonomiske forutsetninger

KAPTEIN OG SYKEPLEIER: Sandra Adolfsson har funnet både jobb, bosted og kjærligheten i Vittsjö. Foto: Anders Thall

Sponsingen av kvinnelaget startet allerede i 2006, og i dag er Vittsjö Sjukhem en av hovedsponsorene. Til gjengjeld har spillerne (før koronaen) besøkt beboerne på sykehjemmet med jevne mellomrom. De prater, synger og kjører gymnastikk.

– Nå når pandemien forhåpentligvis roer seg ned, skal vi sette i gang disse treffene igjen. Flere av våre beboere synes det er morsomt å prate fotball med spillerne, sier hun.

Og økosystemet er komplett når Caroline Anglefalk Åberg forteller at Vittsjö GIKs lagkaptein, Sandra Adolfsson, jobber hos dem. Veteranen utdanner seg til sykepleier og er i siste innspurt i utdanningen. Adolfsson har et vikariat ved sykehjemmet, i tillegg til praksis på ortopedisk avdeling på Hässleholms sykehus.

På bortebane, i storbyen

Sandra Adolfsson er, i likhet med Thomas Mårtensson, en trygg havn i en stadig mer turbulent og illojal fotballindustri. Hun kunne ha valgt større utfordringer, men ble værende.

I 2018, etter at hun hadde passert 30, debuterte Adolfsson på det svenske landslaget og fikk totalt tre kamper.

– Jeg var med i landslaget som back. Dessverre kom jeg ikke med igjen etter en operasjon i hælen i 2019. Kanskje hadde min karriere sett annerledes ut om jeg hadde spilt i en større klubb, men det får vi aldri vite. Jeg har valgt å bli her fordi det har passet meg og mitt liv best.

Belønningen er at hun har funnet sin livsledsager gjennom fotballen og fått seg en utdanning og jobb i tillegg til fotballen.

Og på det flotte Stockholms stadion får vi bevitne hvorfor Adolfsson fortsatt er så viktig for laget, til tross for at hun er godt oppe i 30-årene. Hun skaper balanse bak og er en del av sentrallinjen som trenerteamet må lene seg på for at den defensive borgen ikke skal slå sprekker.

OL-stadion fra 1912 har beholdt naturgresset, og Vittsjö synes å trives på dette underlaget. Vi er til stede både som journalist og fotograf foran glisne tribuner. Kun 300 fotballfans er innenfor de høye murene på en idrettsarena med kapasitet til 14 500 tilskuere.

Den som kanskje markerer seg alle mest denne lørdags ettermiddagen, er målvakten fra Canada, Sabrina D'Angelo (28). Hun har en helt sinnssyk trippelredning mot slutten av matchen som sikrer at Vittsjö tar poeng på bortebane mot Djurgårdens IF. Dessuten er det flere skudd som stryker utenfor stanga eller havner oppå tverrliggeren. D'Angelo synes å ha kontroll på dem også.

– Hun er en fantastisk målvakt som kun var fjerdevalg på Canadas OL-lag som vant gull, sier Thomas Mårtensson med et lite sukk.

På motsatt side av banen herjer brasilianske Fernanda da Silva med god teknikk og fart. Hun putter da også det første målet i det 20. minutt. Michelle de Jongh, som tross navnet er svensk, har vært utlånt tidligere i sesongen til den franske toppklubben FC Fleury. Hun valgte å returnere etter relativt kort tid og markerer seg med kjappe forflytninger, og klare intensjoner om å komme rundt på kant og flytte hurtig inn i boks.

Vittsjö måler systematisk hvor mange ganger løp de får inn i 16 meteren i løpet av en kamp.

Uansett vet medspillerne som legger inn, at råsterke Clara Markstedt kommer til å gjøre livet surt for enhver motstander i boks. Etter at Djurgårdens like før pause har fått et litt tilfeldig utlikningsmål på et frispark som skifter retning, får Markstedt tidenes sjanse til ny ledelse. Hun blir stående umarkert på syv meter på et perfekt innlegg, men headingen smeller i tverrliggeren og ut.

Og midt i andreomgangen er Markstedt der igjen og forstyrrer keeper på et innlegg. Ballen går i mål, og hjemmepublikummet venter på at dommeren skal blåse for angrep på keeper. Frisparksignalet kommer aldri, og det ender 2-2.

– Det er ikke tilfeldig at det er Clara Markstedt som er framme ved 2-2 målet når Kelsey Daugherty gjør en ytterst tvilsom inngripen. Alle vet når man møter Markstedt, at hun skal fram, det skal bli mål - det spiller ingen rolle om det står én, to eller ti spillere i veien mellom henne og målet, ballen skal dit, mener Aftonbladet-journalist Anna Rydén som dekker Damallsvenskan tett daglig.

Og Thomas Mårtensson er fornøyd etterpå.

– DIF har ikke tapt på hjemmebane siden 17. mai i år. Dette jevner seg ut over én sesong. Noen matcher vinner vi 1-0, som vi ikke har fortjent. Man skal være fornøyd med det man faktisk får i livet. Og ikke minst at hadde såpass mange folk i boks gjennom hele kampen. Jeg synes vi fikk angrepsspillet til å funke. Det er ikke enkelt å styre en match på bortebane mot Djurgården, sier han.

Og spydspissen Clara Markstedt?

- Det var vel egentlig en bra bortematch. Vi skaper mye sammenliknet med tidligere seriekamper. Det er positivt. Jeg synes samtidig de to målene vi slipper inn er litt irriterende, fordi vi slurver litt. Vi har litt mer tålmodighet i angrepsspillet enn tidligere, sier hun og føler at resultatet ikke speiler helt det som skjer utpå der.

Og headingen som smalt i tverrliggeren?

– Ja, jeg burde ha scoret der. Det kjennes egentlig som vi burde ha tatt det. Vi var først på alle innlegg, men får ikke så bra treff. Kanskje blir vi litt for stasjonære inne i feltet.

Oppsummeringen illustrerer vel også ambisjonene til Vittsjö. Stadig på jakt etter trepoengere. Ikke fornøyd med uavgjort, selv om Djurgårdens også hadde flere muligheter til å avgjøre kampen i sin favør.

Jokeren er keeper Sabrina D'Angelo. Det året den canadiske målvakten kom, slapp Vittsjö inn 13 mål på 22 matcher. Det var bedre enn Rosengård og Häcken, faktisk best i hele Damallsvenskan. Canadieren fortsetter i Vittsjö én sesong til.


AVGJØR MANGE KAMPER: Den canadiske landslagsmålvakten Sabrina D'Angelo er en hovedgrunn til at Vittsjö henger så bra med i toppen av svensk damefotball.

En pauseprat om kvinnefotball

Etter seriekampen i Stockholm er vi heldige og får prate med Anna Rydén i over én time, mens hun egentlig er på kveldsvakt. Aftonbladets redaksjonslokaler ligger rett ved siden av hotellet der vi overnatter. Avisen har tv-rettighetene på Damallsvenskan og rapporterer daglig fra svensk toppfotball.

Vi møter journalisten i lobbyen. Først er jeg litt engstelig for at muzaken fra høytalerne og alle de feststemte svenskene en lørdags kveld skal overdøve vårt intervju. Men det er fordi jeg ikke har møtt Anna Rydén før. Hun prater og prater om kvinnefotball, høyt, i det store og det vide og det brede. Det er ytterst interessant å møte en sportsjournalist som ikke bare har kunnskap, men også er dypt engasjert i kvinnefotball. Det skjer nemlig ikke så altfor ofte.

– Vittsjö representerer det ideelle engasjementet som mye av foreningssverige er bygget på. Jeg tror det er derfor så mange kjenner seg igjen i denne lille klubben. Uansett hvor man kommer fra har man kjent på det der engasjementet. Det gjelder uansett hva det handler om, enten det er fotball, håndball, innebandy, korps eller loppis. Vittsjö er dessuten suverene på omdømmebygging og må ha et utrolig godt rykte; folk som har vært der synes å prate veldig varmt om hvordan det er å være spiller i Vittsjö. Klubben er som Thomas Mårtensson: Menneskelige og aksepterende. Man ser hvordan mennesker kan vokse utenfor banen. Dessuten har Thomas et enormt nettverk som han drar nytte av, mener hun.

Det aksepterende og inkluderende kommer ikke av seg selv. Små steder har ofte et renommé for å være snevre og konservative. Men de blåser av dette i Vittsjö. De tre pensjonistene vi møter på klubbhuset ser dumt på meg og har en teori om at det finnes langt flere velutdannede mennesker i denne byen enn i andre svenske småbyer. Og alle andre vi møter sier det er helt naturlig å akseptere folk som de er.

Rydén bekrefter det samme inntrykket.

HOFFREPORTER: Aftonbladet, som har senderettighetene til Damallsvenskan, har flere reportere som følger svensk damefotball tett. Anna Rydén er imponert over at Vittsjö henger med i toppen og mener at det lille stedet har et helt spesielt omdømme i internasjonal kvinnefotball.

– Quinn fra Canada kom jo ut i Vittsjö som transperson, i forbindelse med at hen spilte i klubben et halvt år. Det skjedde før OL hvor hun tok gull med Canada. Hen pratet i etterkant veldig varmt om hvor godt mottatt hen ble i det lille miljøet. Man blir veldig tighte i slike småklubber, det finnes kanskje ikke så mange distraksjoner. Man henger veldig mye med sine lagkamerater, både på og utenfor banen, hvilket gjør at de lærer hverandre å kjenne utrolig godt. Det gjør jo at man stoler på hverandre på en annen måte, sier hun.

Clara Markstedt, som tidligere har spilt toppfotball i Stockholm, er nå inne i sin sjette sesong. Hun søkte seg til klubben.

– Hele følelsen her er veldig spesiell. Det er et samhold som jeg ikke har kjent på noen annen plass. Den rolige atmosfæren, menneskene rundt klubben, jentene på laget. Et sted jeg ikke har lyst til å flytte fra, men fortsette å utvikle spillet mitt, sier hun.

– Alle spillerne omgås ikke utenfor banen, men vi har respekt for hverandre og stiller opp. Det er høyt under taket, og vi kan være ganske harde mot hverandre. Diskusjonene kan bli intense, men det er jo slik det skal være når vi har gjensidig tillit, mener Markstedt.

Hun får støtte fra lagkaptein Adolfsson:

- Det spesielle med klubben er alle menneskene rundt som hjelper til og gjør at det kjennes som en familie. Plassen er magisk, vi trener midt i naturen!

Leker best på hjemmebane

Det er ingen tvil at det å dra til skogen i Skåne er en vanskelig bortekamp for de fleste lag i Damallsvenskan. Ikke nødvendigvis fordi plassen er så bortgjemt, men fordi det er så hjemmekoselig her. Alle man møter så trivelige at man fort får sympati med motstanderlaget.

Mårtensson selv er spesielt fornøyd med at de har et hjemmepublikum som skaper jevnt god stemning og som også drar på bortekamper. Det er en gruppe på 20-25 trofaste fans i «klacken» og ifølge dem som er til stede støtter Vittsjö-fansen laget sitt kontinuerlig i 90 minutter.

Det mest utslagsgivende på hjemmekampene er imidlertid at nesten alle topplag nå er vant til å trene på kunstgress. Vittsjö er kun ett av to lag som fortsatt trener og spiller kamper på naturgress i Damallsvenskan. Noen andre spiller på hybrid, men de fleste har tatt steget over til kunstgress. I praksis betyr det at ballen går litt tregere på grunn av friksjonen på Vittsjö IP, og at det kan være noe tyngre å løpe.

HENGER LENGE: Angriper Clara Markstedt er en annen viktig spiller for Vittsjö. Laget satser mye på å komme rundt på kant og slå høye innlegg. Her header Markstedt ballen knallhardt i tverrliggeren under kampen mot Djurgården.

Det gjør at det aggressive presset som Vittsjö benytter, i 4-4-2, er enklere å gjennomføre. De kollektive forflytningene av hele laget gjør at de holder tett defensivt. Når de kommer på kunstgress, for eksempel borte på Rosengård, som er vant til å diktere tempoet i kampene, får Vittsjö det langt vanskeligere. Da holder de ikke den defensive strukturen like stramt.

Flere fotballeksperter mener også at spillerne er veldig godt trent. De går i krigen for hverandre, med god fysikk, og gjør det fort ubehagelig for motstanderne gjennom samfulle 90 minutter.

90 MINUTTER: Klacken til Vittsjö er ikke stor, men du hører den gjennom hele kampen. Foto: Anders Thall

Taktikk og teknikk

De siste tre sesongene har laget kun tapt totalt seks hjemmekamper og sluppet inn 28 baklengs på Vittsjö IP (drøyt 7 mål per sesong).

– Forsvarsmessig har vi klare rammer som spillerne jobber etter. Vi følger et strikt soneforsvar, med regler for når vi går i press og hvor høyt det skal være. Vi spiller tradisjonelt fyra-fyra-två med en midtspiss på topp som er fysisk. Vi jobber stadig med forflytningene, sier Mårtensson.

Og han legger ikke skjul på at han setter pris på at det er noen som kan videoteknologi, som kan trekke noe fornuftig ut av de unike situasjonene som oppstår.

Robert Bergström utdyper hva hans rolle er når det gjelder overgangen forsvarsspill-angrepsspill:

– En av årsakene til at Thomas ville at jeg skulle komme hit var på grunn av at man vil endre deler av sitt spill til mer ballførende og kontrollerende. Samtidig skulle vi beholde og utvikle det høye presset i forsvarsspillet som man har vært ordentlig bra på, sier Bergström.

Ifølge blogger og fotballekspert Johan Rydén så man i vinter, før sesongen, at Vittsjö slet litt med den justerte spillestilen. Ifølge Mårtensson vil det ta minst ett år før spillerne mestrer de nye fasene skikkelig.

For Bergström er kanskje det mest frustrerende at de aldri kan stille to ellevere på trening.

– Da må man i stedet sette opp matchsituasjoner i åtte-mot-åtte, og det er ikke samme sak. Uansett kan vi ikke legge opp til en fast stil. Man må se på hvilke spillertyper som finnes i laget. Det har vi forsøkt å gjøre, slik at alle får gjøre det man er bra på så ofte som mulig, basert på grunnleggende spilleprinsipper, forklarer Bergström.

De kjører en miks av ballførende og direktefotball, samt jobber kontinuerlig med offensive innganger på den siste tredjedelen av banen, inkludert bevegelser inn i boks. Mens flere nevner at laget ikke skaper nok sjanser, mener Bergstrøm at de heller er for ineffektive. - Vi har ikke gjort nok mål i forhold hvordan matchbildet ser ut, sier han.

Mårtensson medgir at han overlater mer og mer av analysene til sin kollega

– Jeg er ikke den beste analytikeren. Min pasjon ligger i å ta hit spillere og få dem til å fungere sammen. Det synes jeg er det mest interessante. Men jeg vil gjerne at man har visse basis-strukturer offensivt, så får spillerne heller velge fra situasjon til situasjon. Det er viktig å skape to-mot-én-situasjoner allerede i oppbyggingen av spillet. «Robban» er fantastisk bra på å få dette til å fungere. Vi har aldri hatt så mange innganger i straffeområdet som vi har nå, sier Thomas Mårtensson.

HIPP SOM HAPP: Thomas Mårtensson og Robert Bergström (bildet) er likestilte hovedtrenere. Bergström er hentet for at klubben skal få mer sving på det offensive spillet. Foto: Elin Ernerstedt

Fotball for livet

Før vi drar fra det lokale vertshuset vi bor på (Vittsjö har i alle år vært kjent for et tosifret antall pensjonater), sitter vi med følelsen av at vi burde ha blitt litt lenger. Dette er et sted som folk sjelden flytter fra når de først har landet.

Clara Markstedt sier det, hun har ingen planer om å skifte klubb. Sandra Adolfsson har sammen med kona og reservekeeper Shannon Lynn nettopp kjøpt hus i Osby, 20 minutters kjøretur fra Vittsjö og ønsker å spille for klubben i noen år til.

Keepertreneren har vært her i 30 år. Ifølge Thomas Mårtensson utvikles han fortsatt og får nye impulser. Mårtensson har selv uttalt til svenske aviser at han har lyst til å bli i klubben resten av trenerkarrieren.

– Når jeg skal skaffe nye spillere til klubben, ønsker jeg å kartlegge hva slags mennesker dette egentlig er. Jeg sjekker så mange kanaler jeg kan. Hva er det for en mennesketype, på hvilket sett har vi nytte av dem. Og er det sjans for at de blir en stund? Jeg har et anslag på at jeg gjennom årene har truffet i 70 prosent av tilfellene, mener Mårtensson.

Siden Vittsjö sjelden rekrutterer a-landslagsspillere, så er det de største allsvenskan-klubbene som muligens vil tape mest på proff-flukten til utlandet.

GIR ALDRI OPP DRØMMEN OM CHAMPIONS LEAGUE: Engasjementet er det ikke noe å si på. Her jubler nåværende hovedtrener, Thomas Mårtensson (t.h.) sammen med tidligere hovedtrener, australske Matt Ross. Sistnevnte er i dag landslagstrener i Sør-Korea. Foto: Anders Thall

Vittsjö fanger opp spillere i starten av karrieren, gjerne når de spiller på U23-landslaget, eller mot slutten, når de er ferdig med landslagskarrieren. Toppspillere fra hele verden har dukket opp med jevne mellomrom gjennom de ti årene med Allsvenskan i den lille byen. Og, som alle stadig gjentar, kanskje Sveriges største landslagslegende gjennom tidene, Nilla Fischer (186 landskamper), spilte i Vittsjö da hun var ung og debuterte allerede som 13 åring på a-laget. Hun ble trent av Kalle Olsson.

– Med litt flaks i rekrutteringen kan vi komme enda nærmere topplagene. Vi har mulighet for større kontinuitet enn de store, fordi presset på utenlandsspill blir stadig sterkere. Vi har de seneste årene truffet godt på de litt eldre spillerne som tenker at de kan bli værende i Vittsjö, sier Thomas Mårtensson og forklarer hvor han synes de har lykkes best:

– Varemerket vårt er utrolig robust, det overlever alle opp- og nedturer. Det har ikke så mye å si om spillerne er lokale og kommer fra Vittsjö eller ikke. Engasjement har vi uansett. Det jeg er aller mest fornøyd med, er at vi har parert alle de sesongene hvor vi har mistet gode spillere. Vi har greid å holde oss flytende i toppen av svensk fotball i over ti sesonger, det er stort! sier hovedtreneren i Sveriges aller minste toppklubb.