Josimar

«De møter oss, men det har ingen påvirkning»

Elitedirektør Lise Klaveness var ikke ansatt i NFF den gangen hun tok til orde for boikott av Qatar-VM. Om hun fortsatt sto utenfor NFF, ville hun sikkert ha vært for boikott.

Tekst: Lars Johnsen Foto: Annika Byrde

Med resten av NFF på seminar på Skeikampen, har forbundets elitedirektør Lise Klaveness vært hjemme mens forkjølelsen har gått på rundgang innad i familien. Da sykdomsbildet på hjemmebane roet seg, kunne hun smette unna en ettermiddag for å snakke med Josimar.

Hun kommer tråkkende på elsykkel til avtalt oppmøte på et bakeri på Nordstrand i Oslo. Det har gått noen dager siden kvinnenes cupfinale, der Klaveness’ tidligere klubb Sandviken måtte gi tapt for Vålerenga. Men bare to dager etter vårt møte kunne pionérklubben fra Bergen feire sitt første aller seriemesterskap. Det var også det siste klubben gjorde på kvinnesiden på seniornivå. Laget skal fra neste sesong hete Brann.

Hun har egentlig hatt et ganske nøytralt forhold til klubben, på tross av det var hennes første Toppserie-klubb.

– Min første dameklubb, faktisk. Før jeg kom dit, hadde jeg bare spilt med gutter.

Følelsene for Sandviken har vokst på henne, nå som den ikke skal være der lenger. Hun husker tiden med galskapen på treningene, den ekstreme intensiteten der vinnerskaller som Gro Espeseth og Anne Nymark Andersen satte standarden.

I TV-sendingen under cupfinalen hadde hun kjeftet på Brann-supporterne. De stilte ikke opp for den tradisjonsrike bergensklubben under cupfinalen, mente hun. De var ikke der for å støtte laget rett før klubben skal bli Brann. Hun fikk kjeft tilbake. Og hun beklaget.

– Det var åpenbart. For mange Brann-supportere er Sandviken en rival nedover i divisjonene, en klubb de kanskje selv har spilt mot. «Når de blir Brann, da er vi der.»

Sandviken er kanskje byens beste lag, men er ikke byens lag.

Hun har tro på at kvinnelag under herreklubbenes farger og navn vil bety et oppsving for kvinnefotballen, med herreklubbenes lange historie, både sportslig og som lokal kulturbærer og identitetsmarkør, å bygge på. For Bergens del betyr det at byens beste lag smelter sammen med byens lag. Det som uansett er sikkert er at Toppserien nå er akterutseilt i Europa. Den er rangert på 12. plass. Bak Kasakhstan og Island.

– De er ikke bedre ligaer enn oss, det er bare en teknisk konsekvens av at vi ikke har satset nok på Champions League.

Målet er å havne innenfor topp seks.

– Hvorfor akkurat topp seks? Jo, fordi vi da vil komme senere inn, vi får med flere lag – tre kontra to, som i dag. Det er mer penger i form av «entrance fee» og plasseringsbonuser, mer penger til ligaen. Folk er lei av dette «toget går nå»-snakket. Men toget går nå, altså profesjonaliseringstoget i kvinnefotballen går nå. Og nå er det fortsatt relativt billig å være med.

Ja, større nasjoner og de største klubbene har kjørt fra oss, men med litt bedre spissing av ressurser inn mot lagene som skal ut i internasjonale oppgjør, kan Norge klatre på ligaranklingen – og da få bedre betingelser.

Men det vil ta tid.

– Over fem år må begge lag kvalifisere seg til Champions League-gruppespillet. De må vinne fire kamper.

De lagene som kvalifiserer seg for internasjonale turneringer må få bedre betingelser. Det være seg øremerkede midler for å skaffe det lille ekstra i form av en ny spiller eller til ytterligere ressurser i trenerapparatet, og fordeler ved kampoppsett.

Den samme problemstilling gjelder for herrene.

Eliteserien er rangert som den 22. beste ligaen i Europa. Målet er å bli nummer 14 eller bedre.

– Hvorfor 14? Fordi vi da får med to ekstra lag i europacupene. Man kommer senere inn. Det gir mer penger til norsk fotball. Ikke bare fra deltakerpotten, men også mulighet for lag å vise frem sine spillere som blir solgt, som igjen gir solidaritetsmidler.

Hun vet at terminlistetilpasning eller annen favorisering av enkeltklubber, i hvert fall på herresiden, fører til bråk.

Klaveness henter opp PCen og viser en powerpoint-presentasjon med oversikt over ligarankingen. Hun stiller selv det åpenbare spørsmålet.

– Hvorfor skal Røa eller Mjøndalen bli med på strategi som favoriserer lag som skal ut i europacupspill? Fordi vi må komme oss til pengesekkene. Det vil komme neste lag ut til gode. Norsk klubbfotball har en sterk egenverdi. Og det er den vi må verne om ved å ha konkurransekraft internasjonalt. Vi er en del av en global konkurranse.

Hun skjønner at supportere ikke tenker sånn. Men klubbene bør tenke sånn.

– Vi må få til en nasjonal tankegang rundt dette.

Om, la oss si, Bodø/Glimt og Molde, leverte gode resultater i Europa over flere år, er det neppe noe supporterne til Tromsø eller Aalesund jubler over. Men deres klubb, når de må selge en spiller og ønsker rimelig betaling, eller det en dag er deres tur til å dra på europa-eventyr, vil nyte av at rivalene har åpnet tilgangen til pengesekken, de vil nyte av at rivalene har sikret Norge inngang i europacupturneringene én runde senere.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent