Sluttspill er ingen løsning
Norges Fotballforbund og Norsk Toppfotball ønsker å endre serie-strukturen i Eliteserien – og innføre sluttspill. Artikkelforfatterne er lite imponert over utspillet og argumentene.
Det er 18. mars 2018, og i Danmark spilles siste serierunde. Norske Gustav Wikheim scorer for Midtjylland mot SønderjyskE i det 90. minutt. Det er ikke noe i veien med selve målet, men det har som konsekvens at SønderjyskE blir sendt ned på åttendeplass på tabellen.
Målet fikk stor betydning, for noen år tidligere hadde danskene latt det nederlandske konsulentselskapet Hypercube herje med Superligaen. Dermed ble de åtte nederste lagene delt i to grupper for å kjempe mot nedrykk. På grunn av tapet fikk SønderjyskE en gruppe der avstanden ned til nedrykkskvalifisering var hele ti poeng, med seks kamper å spille. Hobro, som rykket opp til sjuendeplass, fikk derimot bare fire poeng ned til kvalifisering. Det lønte seg med andre ord for SønderjyskE å tape kampen!
Skandalen var et faktum, reaksjonene var sterke, og danskene har endret seriesystemet igjen. Nå deles lagene i en mesterskapspulje og en europaplasspulje etter ferdigspilt grunnserie. Man unngår situasjonen fra 2018, men det kan fremdeles lønne seg å bli nummer sju i stedet for seks. Vinneren av nedrykkspulja – og det er nok lettere å forsvare tetplassen der enn å klatre i mesterskapspulja – møter nemlig lag nummer fire i mesterskapspulja i én enkelt kamp om den siste europacupplassen. Å hindre at lag kan spekulere i å skaffe seg dårligere plassering for å oppnå fordeler, er ikke mulig med sluttspill av denne typen.
En relansering
Til tross for disse åpenbare svakhetene, lanseres nå tanken om sluttspill på nytt i Norge, selv om ideen flere ganger er blitt plukket grundig fra hverandre. Det er bare seks år siden sist NFF arbeidet med et forslag om ny seriestruktur, noe som blant annet innebar en eller annen variant med sluttspill. Året før, i 2014, engasjerte Norsk Toppfotball konsulentselskapet Hypercube for å analysere toppdivisjonen og foreslå en omstrukturering.
Ved begge anledningene ble forslagene møtt med så mye kritikk at de aldri ble fremmet for forbundstinget i NFF. Både i 2014 og 2015 engasjerte vi oss i kritikken mot de foreslåtte endringene av ligamodellen. I all beskjedenhet ser vi ikke bort fra at vi kanskje bidro ørlite til at ballen ble lagt død ved begge anledninger. Vi skal ikke gjenta alle argumentene fra den gang, selv om de i hovedsak fortsatt er gyldige (lenker til innleggene finnes i sluttnoter). Men vi tror det er nyttig å friske opp noen av dem, i håp om at NFF og NTF også denne gangen besinner seg før de bruker mer ressurser på et lite gjennomtenkt forslag.
For nå er vi altså i gang igjen. Det var NRK som først publiserte nyheten. Det går ikke klart fram om de har gravd fram saken selv, men den minner mistenkelig om noe et PR-byrå har laget for NTF eller NFF, og tilrettelagt for statskanalen. Artikkelen gir inntrykk av at forslaget har bred støtte i norsk toppfotball, noe som i seg selv kan virke overbevisende på dem som ennå ikke har tatt stilling til det. Dette er en kjent mekanisme i psykologien, og det at Ranheims daglige leder tok til Twitter samme kveld for å avkrefte en slik støtte blant klubbene, underbygger mistanken om at saken kan være ledd i en overtalelsesstrategi. Det er derfor viktig å få formidlet at forslaget er svakt forankret i data og at det høyst sannsynlig vil virke mot sin hensikt.
Det ser ikke ut som man ser for seg å redusere antall lag i eliteserien denne gangen, men legge til et sluttspill etter det ordinære seriespillet. Det er opplagt at det ikke er plass til mange ekstra serierunder mellom 1. april og 30. november, så det må bety at sesongen skal bli lengre. Men norske fotballarenaer er ikke spesielt godt egnet til fotball hverken i mars eller desember, og store deler av publikum har også en grense for hvor kaldt det kan være på fotballkamp.
En del klubber uttrykker et ønske om å møte lag på samme nivå oftere. Tanken er at Bodø/Glimt utvikler seg mer ved å møte Molde og Rosenborg enn ved å møte Sandefjord og Mjøndalen. Sportssjef i NTF, Pål Arne Johansen, sier til NRK at de også tenker på publikumstallene, og at en modell med sluttspill kan «gjøre produktet enda mer attraktivt slik at enda flere fans kommer til stadion».
Det ser altså ut som NTF - og flere av klubbene - opererer med to hovedargumenter: For det første at flere kamper mellom lag på omtrent samme nivå vil løfte norsk klubbfotball sportslig, og for det andre at det blir mer attraktivt for publikum. Slik skapes en god sirkel, for økt publikumsinteresse vil naturligvis i neste omgang bidra til større økonomiske muskler, som kan styrke det sportslige nivået ytterligere. Men troen på dette er dårlig begrunnet.
Sportslig nivå
Alle i Norge ønsker vel at norsk klubbfotball skal være mest mulig konkurransedyktig. Å bruke dette som motiv for å endre seriestrukturen, krever imidlertid for det første at det kan sannsynliggjøres at for eksempel sluttspill hever nivået. For det andre forventer man at såpass radikale forslag skyldes at det har skjedd en markant, relativ kvalitetsforringelse i norsk fotball. Men det er slett ikke tilfelle. Etter 2013/2014-sesongen, altså da NTF første gang forsøkte å få norsk fotball med på en ny seriemodell, lå Norge på 26. plass på UEFA-rankingen. Avstanden opp til 15. plass var svært stor - over 15 poeng.
Norge har nå avansert til 21. plass. Enda mer interessant er det at avstanden opp til 15. plass er liten - bare 1,5 poeng. Altså har det over tid gått riktig vei. Ny seriemodell nå er derfor et svar på en ikke-eksisterende krise.
Om noe har endret seg siden sist spørsmålet var oppe, er det altså at Norge har hevdet seg stadig bedre. På 2023-rankingen, som til slutt vil inkludere neste europasesong, ligger Norge foreløpig på den forjettede femtendeplassen. På FIFA-rankingen har Norge avansert nesten 40 plasser siden 2014. Forslaget kommer altså i en tid der alle piler peker oppover, og der vi ennå er et tiår unna å få se resultatet av 3-er, 5-er og 9-er i barnefotballen. Det er jo i barne- og ungdomsfotballen, ikke i seriesystemet, at grunnlaget for suksess legges.
Nå vil ikke vi påstå at norsk fotballs framgang siden 2014 skyldes at vi forkastet ideen om sluttspill. Rett nok tror vi at sekstenlagsserien har fungert godt for å fasilitere utvikling av norske spillere, men seriemodellen har neppe all verdens betydning, hverken den ene eller andre veien. Men hva om Hypercube og lignende aktører får solgt inn ideen om sluttspill til alle middels og middels minus-ligaer i Europa? I så fall er vi tilbake til status quo, for da oppstår det straks en forventning om at man må gjøre noe smart i forhold til de andre. En modell med en eller annen form for sluttspill er derfor grunnleggende ustabil, og truer den historiske kontinuiteten som er fotballens kanskje største styrke. Den må derfor begrunnes i noe annet enn sportslig nivå, for UEFA- og FIFA-rankingen er et nullsumspill: Hvis Norge avanserer, er det noen andre som synker på rankingen.
Om publikum
Det andre hovedargumentet er altså at sluttspill vil gi økt publikumsinteresse. Publikumstallene i Norge var på sitt høyeste i årene mellom omtrent 2004 og 2009. Da var det flere år spenning om gullet, flere klubber hadde nye eller sterkt moderniserte stadionanlegg, og den nye TV-avtalen kommuniserte i seg selv at det var snakk om et attraktivt produkt. Summen av alt dette gjorde norsk fotball til en snakkis alle måtte forholde seg til. Men slike popularitetsbølger er nettopp det; bølger. De er ikke varige. Det er viktig å gjøre hva man kan for at flere skal la hjemmekampene være et naturlig samlingspunkt, men til tross for jevn og kontinuerlig nedgang i publikumstallene i over ti år, er Norge fortsatt - relativt sett - blant landene som har høyest publikumstall.
Problemene når det gjelder å få folk på kamp er sammensatte, og hverken sluttspill eller andre quick fix-løsninger vil hjelpe i seg selv. Den gang norsk fotball var langt framme i bevisstheten hos veldig mange nordmenn, kostet det for eksempel lite å merke seg aktuelt kamptidspunkt. Nå når mediene er mindre interessert, og når norsk fotball i mindre grad er samtaleemne på arbeidsplasser og skoler, krever det mer å holde seg oppdatert. Når går neste hjemmekamp, på lørdag eller søndag? Og er det klokka fem, seks, sju eller åtte?
Et annet viktig problem er at tilskuerne gradvis blir eldre. Det er lenger enn før mellom tenåringsgjengene som ser hjemmekampene som det naturlige samlingspunktet. Alle publikumsorienterte idrettsorganisasjoner har de siste årene vært svært opptatt av å finne virkemidler for å fenge ungdommen. Sluttspill er antakelig et eksempel på et slikt virkemiddel. Det antas å være kulere og mer spennende.
Men erfaringene fra land som har forsøkt sluttspill i ulike varianter tyder ikke på noen positiv effekt, snarere tvert imot. Europa League-playoffene i Belgia har latterlig lave tilskuertall - både i 2017 og 2019 var laveste tilskuertall under 1000, og ligaen som helhet ser ikke noen endring av betydning etter innføringen. Ingen av Danmarks sesonger etter innføring av sluttspill har så langt plassert seg på øvre halvdel blant Superligaens mest besøkte. De ligger rett nok godt an i år, men over halvparten av sesongen gjenstår. Det norske tilskuersnittet over de siste 30 sesongene (utenom koronasesongene) ligger for øvrig noe over det danske, og da bør man merke seg at det i Danmark er langt mindre strevsomt å komme seg til bortekamper. Når det gjelder publikumsoppslutning, ser det med andre ord ut som man bør være forsiktig med å se til Danmark for å lære noe.
Den manglende publikumsoppslutningen til slike format har en økonomisk-vitenskapelig forklaring i begrepet grensenytte: Som påpekt i en annen kritisk artikkel nylig, av Alex Krumer og Hallgeir Gammelsæter, reduseres marginalnytten av å konsumere flere enheter av samme produkt for hver konsumerte enhet. Pølse nummer to er ikke like tilfredsstillende som den første, og nummer tre og fire ledsages først av metthetsfølelse, så av kvalme. Fest forutsetter hverdag. Sesongens høydepunkter mister verdi om de gjentas for ofte. Derfor gir ikke flere kamper mellom topplagene i seg selv økt publikumsinteresse. Krumer og Gammelsæter viser til forskning som viser at det snarere er tvert imot. Men norske fotballedere er forbausende immune mot slik kunnskap, særlig sett i forhold til hvor lett de lar seg fengsle av besnærende konsulentrapporter.
Forbildene
Artiklene til NRK trekker frem Danmark, Kroatia, Kypros og Østerrike som sammenlignbare land som har innført sluttspill. Dette er litt vanskelig å forstå. Kypros er mindre enn Norges nest minste fylke, Rogaland. Bare Østerrike er litt større enn Troms og Finnmark fylke. Befolkningsmessig spenner de fra 1 til 9 millioner innbyggere, og med delvis unntak for Østerrike har ingen av dem har areal, geografi eller vinterklima som er sammenlignbart med Norge.
På toppen av det hele har ikke Kroatia avholdt noe sluttspill siden 2005/06-sesongen. De var åpenbart ikke fornøyd med konseptet, og siden 2013/14 har ligaen bestått av ti lag som møtes fire ganger, og det er ikke noe mer dill med kåringen av en mester enn at laget som ligger øverst på tabellen etter 36 runder, vinner.
Det ser ut som en gjennomgangsmelodi at når et land innfører sluttspill, er man sjelden fornøyd, og det skjer nye endringer. Danmark innførte sluttspill i 2016, men endret formatet i 2020. Belgia, Hypercubes kroneksempel på sluttspillenes påståtte fortreffelighet, innførte det i 2009, men endret det igjen i 2016. Kroatia droppet hele greia. Kypros har endret format både i 2012/13 og 2017/18.
Østerrike har ganske nylig innført sluttspill, etter en modell fra Hypercube. Det er verdt å merke seg at målsetningen ikke var å øke det sportslige nivået, men å forsøke å redde en liga som på grunn av Salzburgs totale dominans var i ferd med å miste all form for spenning og interesse. Denne problemstillingen er ikke relevant i Norge. Modellen er likevel ikke uten kritikere, og Salzburg virker naturligvis minst like uovervinnelige som før. Slike format er nemlig først og fremst til fordel for de mest ressurssterke klubbene. Samtidig er hele det østerrikske formatet avhengig av at Salzburg holder dem høyt oppe på UEFA-rankingen og sikrer dem plasser i europacupene.
Oppsummering
Det er rett og slett ingen grunn til å tro at folk vil strømme til norsk fotball i november og desember bare fordi det skal bli så mye mer spennende. Derimot er det stor risiko for at mange finner det innledende seriespillet langt mindre interessant. Generelt vet vi nemlig at motstanden er stor blant de mest trofaste tilskuerne. Det innebærer stor risiko å provosere det publikum man allerede har, for å tiltrekke seg nye tilskuere. Man skal ikke følge mye med på fotballdiskusjoner på sosiale medier for å se at etablering av alternative ligamodeller vil redusere entusiasmen. Det er de mest entusiastiske, de som har «lidd og jubla forgjeves» som Jo Nesbø synger, som definerer grensen for hvor ille det kan gå på publikumssiden. Greier NTF/NFF å støte dem vekk, blir avgrunnen bunnløs.
Generelt tror vi, som @forumlars nylig påpekte på Twitter, at NFF/NTF lider under action bias. Kort forklart innebærer dette at vi ofte foretrekker å foreta oss noe fremfor ingenting, selv om det man foretar seg er lite gjennomtenkt. Mange i moderne organisasjoner er ubekvemme med å slå seg til ro med status quo, for de mener å ha lært at den som ikke er i forkant av utviklingen, vil tape. Verden forandrer seg så fort at det som fungerer i dag, ikke vil gjøre det i morgen. Derfor er organisasjoner kontinuerlig på jakt etter måter å gjøre ting bedre på. For de fleste fotballinteresserte har det en egenverdi at den norske eliteserien spilles etter en modell som ble fastlagt for 60 år siden, sommeren 1961. Er man offer for action bias, vil man fort tenke at 60 år i seg selv er et argument for endring.
Antall klubber i de to øverste divisjonene passer godt til en ekstra cupturnering, eventuelt med et gruppespill, som antagelig like gjerne kan avholdes i Spania. For ekstra likeverdig motstand kan grupper trekkes blant lag som endte på samme halvdel av samme divisjon året før, selv om det er vanskelig å se at dette skal være spesielt utviklende for det nedre sjiktet. Om klubbene virkelig mener alvor med at de vil ha flere kamper, vil de ta en slik turnering seriøst.
Der har NFF og NTF en løsning de kan få helt gratis. Det er verken nødvendig å sende penger til Nederland eller risikere å ødelegge en tradisjonsrik og fungerende serie for å oppnå matchingen de er ute etter. Men det er uansett en risiko for at dette blir pølse nummer tre og fire.
Les mer:
https://www.josimar.no/artikler/debattinnlegg-ny-seriestruktur-i-norsk-fotball-del-2/2836/
https://forskersonen.no/meninger-populaervitenskap-sport/gir-flere-kamper-mellom-de-beste-lagene-storre-publikumsinteresse/1936115