Seleksjon og irritasjon

Tekst: Lars Johnsen Foto: Raymond Engmark

To overlegne seriegull på rad. Seier etter seier i Europa. Akkurat denne kvelden var det nederlandske Alkmaar Zaanstreek, eller AZ, som skulle reise hjem fra et Aspmyra-besøk med tap i bagasjen. Bodø/Glimt-flaggene vaier fra byens balkonger, men under overflaten ulmer det. Spesielt to klubber, breddeklubben Hunstad FK og IK Junkeren med A-lag i 3. divisjon, er svært kritiske til måten Bodø/Glimt og Nordland Fotballkrets opererer på. Det handler om måten Bodø/Glimt selekterer byens unge fotballspillere, og alderen de er i, til sitt akademi på bekostning av områdets mindre klubber. I stedet for å produsere toppspillere for Bodø/Glimt, skaper byens storklubb tapere og raserer samtidig tilbudet i de mindre klubbene, mener de.

– Min irritasjonen går på – som klubbleder og trener – den tidligere selekteringen, sier Joachim Kildal.

Kildal er daglig leder og pappatrener i breddeklubben Hunstad FK, samtidig som han er trener for A-laget til Junkeren i 3. divisjon. Han har idrettsutdanning fra Høgskolen i Bodø og Uefa-B-lisens.

Hver høst tar Bodø/Glimt de ferdighetsmessig sterkeste guttene på 12 år i byen inn til sitt akademi, som starter rett etter sesongslutt. 12 av de antatt beste i et kull på rundt 200 guttespillere i byen blir tilbudt plass i akademiet.

– Modellen i dag gir noen få et tilbud som gagner enda færre, i det som i mine øyne er en tilfeldig måte å utvikle toppspillere på. Det selekteres bort veldig mange, de få gode miljøene som er blir tappet for både spillere og ressurspersoner. Ivrige spillere har også ivrige foreldre. De foreldrene blir også borte når gutten bytter lag.

– Satsingsmodellene blir flyttet lengre og lengre ned – ungene blir introdusert for toppfotball i yngre og yngre alder, mener Kildal.

Spillerutvikling som forretning

– Jeg ville egentlig bli spion, sier Øyvind Iversen, daglig leder i Nordland Fotballkrets når vi møter ham på Aspmyra.

Det å komme seg inn på Bodø/Glimts hjemmearena denne dagen er litt som å ta seg inn på et annet lands territorium. Ved europacup-kamper står stadion under Uefa-lovgivning, også på dagtid mange timer før lagene har beveget seg mot stadion. Uten riktig akkreditering hengende rundt halsen kommer man ikke forbi det midlertidige Checkpoint Charlie utenfor stadion.

Iversen ble aldri spion. Da han jobbet med siste del av en hovedfagsoppgave ved NTNU om FNs sikkerhetsråds tilnærming til krigen i Bosnia-Herzegovina, ringte Bodø/Glimt.

– De spurte om jeg ville trene et guttelag. Det kunne jeg gjøre ett år. Jeg ble ikke ett år, men i 17 år, forteller han.

Øyvind Iversen skulle bli mannen som bygget opp Bodø/Glimts akademi, før han fikk jobb som fagkonsulent, og som konstituert sportssjef, i Norsk Toppfotball på Ullevaal Stadion. Han var blant arkitektene bak den omdiskuterte «Akademiklassifiseringen».

Før Glimt startet akademiet i 2011, hadde klubben i kraft av å være byens topplag med jevne mellomrom fått frem gode spillere siden opprykket til eliten i 1975.

– På et eller annet tidspunkt merker man, om man skal utdanne spillere til den ypperste scenen nasjonalt eller internasjonalt, at kravene til utdanningsløpet må løftes. Essensen da akademiet ble startet var at spillerutvikling skulle være et forretningsområde for Glimt, forteller han.

– Dersom vi skulle klare å gjøre spillerutvikling til et forretningsområde, var vi nødt til å investere mer i utdanningsstrukturen. Kvaliteten i utdanningsløpet skal gjøre det reelt mulig å utdanne spillere med tanke på at at de skal bli spillere i Eliteserien, og ikke minst være salgbare til de 15 beste ligaene i Europa. Det er nivået du må selge til om du skal gjøre spillerutvikling til en forretningspilar, sier Iversen.

– Vi var tydelig på at vi skulle gjøre det til et forretningsområde. Det tror jeg var lurt.

– Hvorfor var det lurt?

– Du må ha et godt nok lag for å spille fotball i Eliteserien. Det er tre pilarer som driver prestasjonskraften til A-laget, sier han og forklarer:

– Hvor gode spillere du greier å utdanne selv.