Josimar

Torinos tragedie

Det er snart gått 73 år siden flyulykken som kostet livet til hele a-laget til Torino. Hver 4. mai holdes det en messe for å minnes tragedien. For disse spillerne vil aldri bli glemt.

Tekst Øyvind Colbjørnsen

4. mai 1949 var laget kjent som «Il grande Torino» på vei hjem etter en vennskapskamp i Lisboa. Torino hadde vunnet de fem siste seriemesterskapene og utgjorde også kjernen i det italienske landslaget. Laget var et av de beste fotballandet Italia noensinne har sett. I en landskamp mot Ungarn i 1947 var alle utespillerne hentet fra Torino, en italiensk rekord som neppe vil bli slått. I sesongen 1947-48 skåret Torino 125 mål på 40 kamper, og vant serien med 92 plussmål. De hadde ikke tapt en hjemmekamp på over 6 år, og i mai 1948 vant de 10-0 over Alessandria – alt er Serie A-rekorder som fortsatt står. Den største maktdemonstrasjonen skjedde da de slo Roma på bortebane i april 1946. Etter 19 minutter spilt ledet de 6-0, og vant til slutt kampen 7-0 – etter å ha fått beskjed av treneren i pausen om å ikke ydmyke motstanderen. Imponerte Roma-fans applauderte Torino av banen etter kampen. I løpet av de fem gullsesongene skåret de 483 mål.

Bortsett fra Juventus på 30-tallet og 2010-tallet, og Milan på 90-tallet, er det ingen som har dominert italiensk fotball på samme måte som Torino gjorde på 40-tallet.

Et land i sorg

På toppen av Superga-fjellet som ligger 669 meter over havet kan du se hele Torino, elven Po og Alpene i bakgrunnen – «det nydeligste syn et øye kan se», ifølge Rousseau. Men ettermiddagen 4. mai rett etter klokken fem var himmelen mørk som midt på natten. Vinden ulte og regnet pisket mot vinduene i Fiat-flyet som var godt utenfor kurs. Det var knapt mulig å se noe. I tillegg var høydemåleren i flyet ødelagt, og det mannskapet trodde var flyhøyde på 2000 meter var bare en fjerdedel da de stupte inn i fjellet og basilikaen som ble oppført der på begynnelsen av 1700-tallet. Alle 31 i flyet omkom.

Den forferdelige oppgaven med å identifisere ofrene falt på Vittorio Pozzo, journalist og landslagstrener for Italia da de vant verdensmesterskapene i 1934 og 1938. Pozzo gikk rundt i fire timer for å lete etter kroppsdeler. Mange av de forulykkede kunne bare identifiseres gjennom dokumenter de hadde på seg og gifteringer, flere av spillerne var menn Pozzo kjente gjennom landslaget. Artikkelen han leverte til Torino-avisa La Stampa samme kveld var ladet med følelser; «Torino-laget er ikke mer, det har brent, eksplodert… Laget døde i kamp, i krigen, som en tropp som forlot skyttergravene for aldri å komme tilbake.»

Da nyheten om ulykken nådde byen strømmet folk til for å få bekreftet det de hadde hørt: at alle faktisk var døde. I regnet sto mennesker i sjokk, de fleste gråt. I byen stengte alle butikkene og Fiat-fabrikken stoppet opp i ett stille minutt for å hedre de omkomne. Over hele Italia ble det trykket og lest ekstrautgaver av aviser om ulykken. I Milano hadde en avis overskriften «Italia gråter for sine mestere: Mestere for evig». I Roma utsatte parlamentet sesjonen. I et land notorisk splittet mellom politisk kompromissløse høyre- og venstresider var en ulykke som Superga-katastrofen kanskje det eneste som kunne forene. En halv million mennesker fulgte begravelsesseremonien som ble holdt til ære for ofrene av ulykken, for å ære laget som «bare skjebnen kunne slå». Etter begravelsen dro tredve tusen mennesker til Superga-fjellet i øsende regnvær for å vise laget den siste ære.

«Superga-psykosen»

I det seriespillet etter planen skulle gjenopptas ledet Torino med fire kamper igjen å spille. Etter oppfordring fra de andre lagene ble de så utpekt til vinnere to dager etter ulykken, selv om sesongen altså ikke var ferdig eller avgjort. Torino valgte å spille disse, men måtte stille med juniorlaget – Primavera. Av respekt stilte også motstanderne i disse fire kampene med sine juniorlag. Torino vant alle kampene. Sesongen etter ble de andre klubbene i toppserien bedt om å donere en spiller til det tidligere så uovervinnelige laget også kjent som «Il Toro» (oksen), som sterkt svekket endte på 6. plass i serien. Vinnere var byrivalene fra Juventus. Da landslaget året etter skulle delta i verdensmesterskapet i Brasil valgte de å reise med båt, en tur som på den tiden tok tre uker. Her ble de slått ut i første runde etter tap for Sverige. Det hjalp ikke at de vant den siste kampen mot Paraguay. Dette mesterskapet skulle bli det første i en rekke helt fram til 1970 der Italia enten ble slått ut i første runde, eller som i 1958 ikke klarte å kvalifisere seg overhodet. Mange har ment at dette på forskjellige måter har skyldtes ettervirkningene av katastrofen, en slags «Superga-psykose».

I enda større grad ble naturligvis klubben Torino selv preget. Klubben som var så suverene i årene rundt og etter krigen skulle ikke vinne en scudetto før i 1976, og har i årene etter dette strengt tatt ikke vært i nærheten av å gjøre det igjen. Historien har i beste fall gitt tapte finaler, i verste fall nedrykk som på begynnelsen av 2010-tallet. Desto mer smertefull har byrivalen Juventus’ dominans vært. Derby della Mole er Italias eldste derby, og ble første gang spilt i 1907 etter at Torino ble dannet året før som en utbryterklubb fra Juventus. Sistnevnte var opprinnelig borgerskapets klubb som etter hvert har blitt en global merkevare, Torino har forblitt en arbeiderklubb med lokal forankring.

Oppgjørene mellom de tradisjonssterke rivalene var i mange tiår jevne og uforutsigbare – også i årene Torino var på vei nedover, men de siste 25 årene har de granatrøde bare vunnet ett av 33 oppgjør.

Av spillerne som omkom på Superga-fjellet denne ettermiddagen sto mange fram som noen av de beste i samtiden, og enkelte også av de beste italiensk fotball noensinne har fostret.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent