Josimar

Kameruns forspilte sjanse

Afrikamesterskapet skulle være en politisk triumf for Kameruns president gjennom 40 år, Paul Biya. I stedet ble mesterskapet en utstilling for landets problemer og hans avstumpede regime.

Tekst: Oscar Rothstein Oversatt av Håvard Melnæs

Man trenger ikke være i Kameruns hovedstad Yaoundé i mange minutter før man forstår hvem som bestemmer: Det er Le Président de la République. 89-åringen Paul Biya, som kom til makten i 1982 og har klamret seg til den i 40 år, er overalt. På plakater, reklameboards og bannere langs innfartsveien fra flyplassen i Nsimalen, i små bilderammer på immigrasjonskontoret og hotellresepsjonen, og ikke minst i folks bevissthet. Noen støtter ham, andre kjemper mot ham, men alle må forholde seg til ham, den lille mannen med innhulte kinn.

Offisielt residerer Paul Biya i Palais de l’Unité nord for sentrum i Yaoundé, men han er kjent for å bruke mesteparten av tiden på luksushotellet InterContinental i Genève i Sveits. Rappkjeftede kritikere bruker det som et ultimat bevis på presidentens katastrofale kurs, under Biya er Kamerun blitt et dysfunksjonelt land, så dysfunksjonelt at han ikke engang gidder å bo der selv. Men han vil gjerne fortsette å være president. I 2025 vil Biya jakte på sin åttende presidentperiode. Da vil han være 92 år, men som det står på reklameplakatene langs veien fra Nsimalén til Yaoundé: La Force d'expérience, Erfaringens Styrke.

Jeg befinner meg i Kamerun på grunn av Africa Cup of Nations, Afrikamesterskapet, kontinentets største idrettsbegivenhet. På åpningsdagen er luften så tykk at man kan skjære skiver av den, full av dirrende forventninger. I bydelen Mvog Ada i det sentrale Yaoundé har supportere tutet med sine horn siden morgenkvisten og utpå formiddagen blir en bred boulevard som fører til det nybygde, romskiplignende Stade d’Olembé fargelagt i den nasjonale trikoloren, gul, grønn og rød. Kameruns landslag blir kalt Les Lions Indomptables, De utemmelige løver – og på denne dag er Yaoundé i sannhet utemmelig.

Den ivrige syklisten

Det er 50 år siden Afrikamesterskapet ble arrangert i landet. Den gang het presidenten Ahmadou Ahidjo og mesterskapet ble brukt til å promotere overgangen fra føderalstat til en forent republikk. Nå er det Paul Biya sin forestilling. Et par timer før Kameruns åpningskamp mot Burkina Faso, ruller en blankpolert limousine inn på Stade d’Olembé. Ut stiger president Paul Biya og førstedame Chantal, som alltid sminket lys i huden og med sin karakteristiske, knallrøde frisyre. Tilskuerne på de bratte tribunene blåser i medbragte horn og musikken bryter løs i den tette sentralafrikanske luften.

Stadionspeakeren trenger gjennom spetakkelet: «Paul Biya, vår far, nasjonens president, Paul Biya alltid foran.»

Mens presidentparet tar en æresrunde på løpebanen, deler en gruppe sjenerte, nærmeste skamfulle, frivillige ut bøker på pressetribunen. Biya er på forsiden med en fotball photoshoppet mellom hendene og over hodet hans kan vi lese tittelen Les Temps des Opportunités, Mulighetenes Tid. På side 1 blir han hyllet for å være en «ivrig syklist» og på neste side står det: «For dem som følger presidenten, er den nåværende infrastruktur-boomen ingen overraskelse.»

Det står til gjengjeld ingenting om islamistisk terror i det nordlige Kamerun, ingenting om kampene mellom anglofone (engelskspråklige) separatister og regjeringshæren. Ingenting om arbeidsløshet, ulikheter, korrupsjon, fattigdom, sult, ingenting om alt det som gjør Paul Biya til en av Afrikas verste autokrater. Selvfølgelig gjør det ikke det. Denne 33. utgaven av Afrikamesterskapet har ikke tilfeldigvis havnet i Kamerun, og denne boken med 140 sider med skamløs propaganda blir ikke delt ut til pressekorpset fordi man tilfeldigvis har noen ekstra eksemplarer liggende i Ministère de la Communication.

Paul Biya er presset. Hvordan holder en 89 år gammel mann, angivelig sterkt svekket, fast på makten i et land som i løpet av hans 40 år lange regjeringsperiode ikke har opplevd den utviklingen han hadde lovet og folket hadde forestilt seg? Han arrangerer en fotballfest.

Afrikamesterskapet har en lang tradisjon for å være smurt inn i et politisk spill, og slik er det også i Kamerun. Mye står på spill for presidenten, som privat ikke er spesielt begeistret for fotball. Etter 40 år ved makten etterlyser mange kamerunere forandringer. Paul Biya har utviklet seg til en av Afrikas mest seiglivede autokrater og på veien har Kamerun blitt et av kontinentets fattigste land.

I de nordligere områdene, i grenselandet mellom Nigeria og Tsjad, kriger gjetersamfunnet mot fiskersamfunnet. Samtidig vinner IS-inspirerte terrorister nye områder. Og i det sørvestlige Kamerun har Paul Biyas frankofone regjering erklært krig mot separatister med mål om å danne den anglofone utbryterstaten Ambazonia. Konflikten har ligget i landet siden avkoloniseringen 1960-61, da fransk Kamerun og britisk Kamerun ble til en nasjon, men det har vært utbrudd siden oktober 2016 da Paul Biya, som ble født i Mvomeka’a i fransk Kamerun, ansatte fransktalende dommere til å lede domstolene i landets to engelsktalende regioner. Siden har både separatistene og regjeringsstyrkene begått fryktelige menneskerettighetsovergrep. Nesten en million mennesker har flyktet og mer enn 5000 mennesker har mistet livet.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent