Josimar

Den franske revolusjonen

I 100 år, fra 1880 til 1980, var Frankrike en helt middelmådig fotballnasjon. Men de siste 25 årene har det franske landslaget, «Les Bleus», vært av de beste i verden. Hva var det egentlig som skjedde?

Tekst: Øyvind Steen Jensen

Den 2. juni 1978 spiller Frankrike sin første kamp i VM-sluttspillet i Argentina, mot Italia i Mar del Plata. De er i gruppe 1, sammen med Argentina og Ungarn. Det er en tett og jevn gruppe, det mener i alle fall den legendariske sportsreporteren Putte Koch i svensk fjernsyn. Han evaluerer alle gruppene og hevder at denne er eksepsjonelt sterk. Men han snakker bare om tre av de fire lagene: Italienerne er gode, argentinerne er gode og ungarerne er gode. Han sier ingenting om franskmennene, det er som om Frankrike ikke eksisterer. 

Det har trolig sammenheng med franskmennenes ekstremt lave status i internasjonal fotball på denne tiden. Det er forbløffende at de i det hele tatt er med - i løpet av de 20 foregående årene har de mistet tre av fire VM-sluttspill (1962, 1970, 1974). Det betyr at Frankrike er redusert til en dverg i internasjonal fotball, i motsetning til Italia, som er en kjempe. Det er liten tvil om hvilket lag som er favoritt i denne kampen.

Etter bare 47 sekunders spill er det likevel franskmennene som tar ledelsen. Det er ett av VM-historiens flotteste mål. Keeper kaster ut til back som slår inn til midtbanespiller som spiller vegg med vingen Didier Six. Han slår ballen langt foran seg, satser på hurtigheten sin og når ballen akkurat i riktig øyeblikk nede ved cornerflagget. Inne foran mål venter den småvokste spissen Bernard Lacombe. Han er innestengt mellom to italienske stoppere, men innlegget fra Six er så presist at han kan stå med beina plantet i bakken og styre ballen i mål med hodet.

Den franske gleden blir kortvarig; italienerne kommer tilbake og vinner kampen 2-1. Kamp nummer to besegler franskmennenes skjebne. Argentina får en billig straffe, Frankrike taper til slutt 2-1. Men kampen er god. Den engelske legenden Bobby Charlton synes faktisk at det er den beste han noensinne har sett.

Den siste kampen mot Ungarn er uten betydning. Franskmennene glemmer for sikkerhets skyld draktene sine og må låne de tversoverstripede draktene til en lokal klubb i nabolaget. De vinner lett 3-1 og spiller en ny god kamp, men i pressen er reaksjonene negative. Frankrike har spilt en fin fotball, som vanlig, men er utslått etter tre kamper. Som vanlig. Landslagssjefen Michel Hidalgo blir beskyldt for å være for snill, for mild og for human. Man beklager mangelen på realisme, et gammelt problem, og fraværet av struktur – på banen og utenfor. Franskmennene er ikke en gang i stand til å huske draktene sine. Dommen er knusende: Ingenting er forandret i fransk fotball, ingenting kommer noensinne til å forandre seg i den franske fotballen. Frankrike er, og kommer alltid til å være, et land som ikke vinner i denne idretten.

Men nå er det annerledes. Alt er forandret, eller snarere: Alt er i ferd med å forandre seg. Med den samme treneren, Michel Hidalgo, og de samme spillerne, den gylne generasjonen til Michel Platini, skal Frankrike i årene som kommer gå fra å være en taper til å bli en vinner på den internasjonale fotballarenaen.

Det store veiskillet

Grunnen til at det er naturlig å ta utgangspunkt i akkurat denne turneringen, er at det dreier seg om det store veiskillet i fransk fotball. Fremgangen manifesterer seg riktignok ikke før fire år senere, likevel begynner alt i Argentina i 1978. Det er et før og etter denne turneringen. Før var Frankrike et land som spilte god fotball, uten å oppnå noe (bortsett fra en sensasjonell VM-bronse i 1958). Siden har franskmennene vunnet alt. Fra 1982 til 1986 var de i VM-semifinale to ganger samtidig som de vant EM-gull og OL-gull. Fra 1988 til 1994 opplevde de riktignok en problematisk «postplatinisme», men siden har «les Bleus» erobret verden. Frankrike er verdensmester i 1998 og 2018, tapende VM-finalist i 2006, europamester i 2000, tapende EM-finalist i 2016, semifinalist i EM i 1996, kvartfinalist i VM i 2014 og kvartfinalist i EM i 2004. Ingen er bedre.

Allikevel hevder flere, som den gamle franske fotballstjernen Luis Fernandez, at Frankrike ikke er en virkelig fotballnasjon. Fotball betyr ikke like mye i Frankrike som i Italia, Spania, England og Tyskland, sier han. I sin bejublede VM-bok fra 1982 latterliggjør forfatteren Dag Solstad franske supportere og konkluderer med at Frankrike er et land uten fotballkultur. Påstanden virker merkelig. Om engelskmennene oppfant fotballen, var det jo franskmenn som oppfant den internasjonale fotballen. Det var franskmenn som sto bak opprettelsen av alle den internasjonale fotballens institusjoner og turneringer – FIFA, UEFA, VM, EM og europacupene for klubblag. Er det da mulig å hevde at franskmennene mangler fotballkultur?

Fotballen som spill trengte riktignok litt lenger tid på å slå igjennom i Frankrike enn i andre land. Ifølge idrettshistorikeren Alfred Wahl var det flere grunner til det. Den industrielle revolusjon, som kom tidlig og med stor kraft i England, bidro til å styrke fotballens posisjon i landet. Det var mange arbeidere i industrien, og i de store industribyene var det ofte rivalisering mellom flere klubber som bidro til å øke antallet aktive og antallet tilskuere. Den industrielle revolusjon var ikke like sterk i Frankrike, der en stor del av befolkningen bodde på landsbygda og i mindre byer. 

Dermed fikk man heller ikke den rivaliseringen mellom flere klubber i samme by som er så vanlig i andre land. Ikke en gang i Paris er det mer enn én toppklubb. Franskmennene snakker i stedet om det store derbyet i vest mellom Nantes og Bordeaux. Det er 350 kilometer mellom de to byene.

Ifølge historikeren Paul Dietschy, som i boka «Histoire du Football» analyserer forholdet mellom fotball og samfunn, er det ikke bare en forskjell mellom Frankrike og England, men også mellom Frankrike og andre store fotballnasjoner, som Tyskland, Italia, Spania og landene i Sør-Amerika. Spania og Portugal hadde i stor grad mistet sin status som internasjonale stormakter ved inngangen til det 20. århundre. Ifølge Dietschy ble fotball, den nye farsotten, et viktig middel for å kompensere for dette tapet av makt og posisjon. Samtidig var det sterke regionale og lokale motsetninger i land som Spania, Italia og Tyskland. Den enorme rivaliseringen mellom klubber som Real Madrid og Barcelona handler om mye mer enn fotball, den er knyttet til evige motsetninger mellom Catalonia og sentralmakten i den spanske hovedstaden. 

De unge nasjonene i Sør-Amerika samlet mange forskjellige befolkningsgrupper som kom fra Europa. Her fikk fotballen betydning i utviklingen av en felles nasjonal identitet. I Uruguay, i utgangspunktet et lite og ubetydelig land, bidro fotballen til å sette det på verdenskartet. Argentina benyttet seg av fotballen for å definere en felles kultur. I Brasil bidro den til å dempe rasemotsetninger. 

I Frankrike, et gammelt land med sterk sentralmakt og få regionale konflikter, fikk fotballen aldri en like sterk samfunnsbetydning.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent