Gruppe B: Tyskland – Lea Schüler
Hvis Tyskland skal ha noen sjanse til å hevde seg, er de helt avhengige av Lea Schüller i sin beste form.
Tyskland er, historisk sett, den ubestridte stormakten i europeisk kvinnefotball. Siden sin første EM-triumf (som Vest-Tyskland) på hjemmebane i 1989 har de gjennomgående hevdet seg svært godt. Tyskerne har vunnet ett OL-gull, to VM-gull og åtte EM-gull. Spania hylles med rette for sine tre strake titler på herresiden mellom 2008 og 2012, men de tyske kvinnene vant fem på rad fra 2001 til 2009. Tyskland var sammenhengende europamestere i perioden 1995 til 2017, en ufattelig rekke som neppe noensinne vil bli gjentatt på noe nivå.
De siste årene har det gått tyngre. Laget skuffet stort da de røk ut allerede i kvartfinalen i forrige EM; i VM-sammenheng er fjerdeplassen fra Canada 2015 deres beste prestasjon siden dobbeltriumfen i 2003 og 2007; og de maktet ikke en gang å kvalifisere seg til OL i Tokyo i fjor for å forsvare tittelen fra 2016. Tysklands Frauen befinner seg dermed i utfordrer- og angrepsposisjon før sommerens sluttspill, og hvordan de håndterer den rollen kan bli avgjørende for om de makter å gjenerobre den europeiske fotballtronen eller ei.
Landslagssjef Maria Voss-Tecklenburg – som selv vant fire EM-titler som spiller og også var på banen da Tyskland tapte for Norge i VM-finalen i 1995 – mønstrer et rutinert mannskap med profiler som kaptein og storscorer Alexandra Popp og midtbanespillerne Svenja Huth og Dzsenifer Marozsán. Popp og Huth vant tilbake hegemoniet i tysk kvinnefotball med sitt Wolfsburg da de triumferte i både serie og cup i år. Den Budapest-fødte elegantieren Maroszán – hvis far faktisk fikk fire landskamper for Ungarn – har på sin side vært utleid fra Champions League-vinner Lyon til søsterklubben OL Reign.
Det alle disse tre har til felles, er at de har passert tretti år, debuterte for Tyskland for mer enn et tiår siden og nærmer seg karrierens høst. De kan fremdeles spille viktige roller, men fremtiden tilhører andre.