Josimar

Legenden som ble en forræder

Anatolij Tymosjtsjuk er en av de beste spillerne i ukrainsk fotballhistorie. Nå er han ikke lenger velkommen i eget hjemland.

Tekst: Michael Yokhin Oversatt av Lars Johnsen

«En talisman for et splittet land» var overskriften i The Independent i et portrett av Anatolij Tymosjtsjuk i forkant av 2006-VM. Ukraina var kvalifisert for sitt aller første internasjonale mesterskap som uavhengig land med midtbaneankeret som nøkkelspiller.

Andrij Sjevtsjenko, den største stjernen i det laget, og en av verdens beste spisser, trenger ingen introduksjon. Tymosjtsjuk var ansett som Ukrainas nest viktigste spiller. Han ble beskrevet som en leder, en som knyttet spillergruppa sammen, ikke bare for det han bidro med på banen, men også takket være bakgrunnen hans.

Født i Lutsk i Vest-Ukraina, et område hovedsakelig bebodd av ukrainsk-språklige, ble han kaptein for Sjakhtar Donetsk, Øst-Ukrainas flaggskip og dominert av russisktalende. «Han er symbolet på foreningen som må skje om det moderne Ukraina skal blomstre», skrev The Independent.

Landslaget imponerte under VM i Tyskland, der det først ble stopp i kvartfinalen mot laget som til slutt ble verdensmester, Italia. Tymosjtsjuk spilte hvert eneste minutt, befestet posisjonen sin som stjerne i det ukrainske laget og fikk legendestatus.

Han spilte også under EM på hjemmebane i 2012, og overtok kapteinsbindet fra Sjevtsjenko umiddelbart etter turneringen. Da han la skoene på hyllen i 2016, hadde han satt ny rekord i antall kamper for det ukrainske landslaget – 144. Det er en rekord som neppe vil bli slått. I mange år var en en kilde til nasjonal stolthet. Han hadde også en stor klubbkarriere.

Spol frem til 2022 og Tymosjtsjuk forener igjen nasjonen, men da på en helt annen måte. Han er i dag den ultimate forræderen. Han er en fiende, hatet med lidenskap, for å ha beholdt jobben som assistenttrener i Zenit St. Petersburg, selv etter at det russiske militære brutalt angrep det som en gang var hans hjemland.

Viskes ut av historien

Zenit, som de fleste sikkert er klar over, er eid av Gazprom, som igjen er eid av den russiske staten. Siden 2007 har selskapet fungert som del av Vladimir Putins PR-verktøy i det som er diktatorens høyst suksessrike sportsvaskingskampanje som kulminerte i at landet var vertskap for VM i 2018.

Zenit var en gang en stolt og autentisk klubb fra den fantastiske byen St. Petersburg, men sjelen ble myrdet. Og nå – spesielt etter 24. februar – er det moralsk uakseptabelt å bli identifisert med den.

I dag er det helt utenkelig for en ukrainer å jobbe i en russisk klubb. Å motta lønnsslipp fra Gazprom, å late som folkemordet ikke finner sted og å nekte å fordømme russernes grusomheter, er langt forbi rasjonell oppførsel. Spør enhver ukrainer og han vil si Tymosjtsjuk ikke eksisterer lenger – og myndighetene forsøker å viske ham ut av historien.

I begynnelsen av mars fratok det ukrainske fotballforbundet Tymosjtsjuk landskampene og alle hans nasjonale titler med Sjakhtar – tre seriemesterskap, tre cupmesterskap og en supercup-tittel. Navnet hans ble fjernet fra forbundets nettside og ukrainerne har forsøkt å få trenerlisensen hans tilbakekalt ettersom kurset ble gjennomført i et land som ikke lenger anerkjenner ham.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent