Leder 4/2022
Jakten på klikk gjør mediene til nyttige idioter for despotene i Gulfen
«Klynge!»
En av spillerne hadde akkurat gjennomført et solid dribleraid og kontrollert bredsidet ballen mellom to jakker som fungerte som målstenger på en løkke sommeren 1990. Og klynge – eller «haugen», som det kanskje heter i andre deler av landet – ble det. Alle spillerne, både laget som scoret og laget som slapp inn, kastet seg oppå hverandre. Vi måtte jo feire som de gjorde på TV, som da David Platt avgjorde VM-åttedelsfinalen mot Belgia.
Elitefotballen så dagens lys i 1888 med etableringen av The Football League. I tiår etter tiår ble mål markert på beskjedne måter, med et anerkjennende blikk, et håndtrykk, et klapp skulderen og kanskje et «yeeess!» brølt inne i seg om målet var av det viktige slaget.
Da Finn Seeman scoret det til da kanskje flotteste norske landslagsmålet, på frispark mot Jugoslavia på Ullevaal i 1965, løp han i middels tempo mot midtstreken med et smil om munnen og begge armene i været. Ingen klynge, ingen planlagt eller lagkoordinert feiring. Sånt skulle komme senere.
Denne utgaven av Josimar er et spesialnummer om jubel og målfeiringer gjennom fotballhistorien, et slags skråblikk på hvordan fotballkampenes aller viktigste øyeblikk har blitt feiret. Vår neste utgave være av det mindre oppløftende slaget. Den skal handle om VM i Qatar.
Om du lurer på om sportsvasking fungerer, er det bare å se på reaksjonene og medieomtalen etter at Saudi Arabia-eide Newcastle tok i mot Abu Dhabi-eide Manchester City i august.
Eksperter og kommentatorer var over seg av glede etter det som skal ha vært en vanvittig Premier League-batalje, komplett med Haaland-mål og århundrets pasning fra Kevin de Bruyne.
Denne euforien, de panegyriske beskrivelsene av den store fotballen som ble vist, er selve grunnen til at de menneskerettighetsbrytende regimene i Midtøsten kaster penger etter fotballklubbene. Det de ønsker er at vi snakker om den fantastiske kampen, den historiske turneringen, det storslåtte mesterskapet. Og slik skaper de sin «legacy»– de som ga oss alt dette.
Det er lett å la seg blende.
Og mediene biter på. Norges største avis, VG, kalte kampen et «sensasjonelt seksmålsdrama» og «Erling Braut Haaland scoret i et oppgjør for historiebøkene». Morgenen etter kampen var toppsaken på vg.no nærmest et referat fra City-manager Pep Guardiolas uttalelser om Haaland fra pressekonferanse etter kampen.
«Han har fått god mat og god hvile. Folk sier også at han har kjøpt seg en leilighet med en god seng, spøker Guardiola på spørsmål om hva den fysiske endringen skyldes», kunne vi lese i VG.
VG var slett ikke alene. Tilsvarende kunne vi lese på nettsidene til de andre store norske mediehusene. Gang på gang ser vi de store mediene løpe fra samfunnsansvaret sitt. Det er én grunn til det: jakten på klikk.
Jakten på klikk gjør mediene til nyttige idioter for despotene i Gulfen.
Selve kampen endte uavgjort, men sportsvaskerne kunne likevel innkassere en solid seier.