Lise Klaveness: Sterkere sammen
«På fotballarenaen synliggjøres det at kvinnekamp og idrett går hånd i hånd.»
– Hva er det første du tenker på når det kommer til målfeiring?
– For meg er målfeiring et emosjonelt uttrykk for laginnsats. Det er en viktig del av spillet og underholdningen der du får med fansen. Selv om man leder med flere mål, er det psykologisk viktig at man feirer. Man bør også ha en kultur hvor man feirer når andre enn deg selv scorer. Det skal mye til for å score mange mål, man vinner sjelden med store sifre i fotball. Nå kommer vi nylig fra et 0-8-tap under EM i England, men mål sitter langt inne kontra andre idretter som håndball og basket. Da blir det desto mer stas å score mål.
– Har du noen tanker om utviklingen? Nå er det nærmest ingen grense for hva man kan gjøre.
– Jeg har egentlig få kritiske tanker rundt det, jeg tenker at det er fint med følelsesutbrudd. Jeg er for vide rammer og stort spillerom for å uttrykke seg, det å kunne tulle med motstander og motstanderfansen, samt vise glede, men det må være visse regler og rammer som er forutsigbare og hindrer at feiringer bidrar til ukontrollerte situasjoner på tribunene . Det er derfor man er glad i spillet. Men det har en grense. Fotball er lidenskap, og lidenskap er ikke det samme som glede. Man må ha noen som kan holde det litt i tøylene.
– Ja, det kom regler både mot politiske budskap og overdrevne feiringer tidlig på 2000-tallet.
– Fotball er som en politisk «megafon», av og til får det en til å tenke «skjønner de ikke at fotball er politikk og ikke kan skilles fra hverandre?». Alt som er stort, er politikk, og fotball er verdens største idrett. Men fotballen er stor blant annet fordi den appellerer på tvers av tradisjonelle skillelinjer, også politiske. Den er tilgjengelig for alle. Og det ønsker vi at fotballen skal være. Det er ikke forskjell på en FrPer eller en Arbeiderparti-politiker, en mørk eller hvit person, kvinne eller mann. Alle skal være velkomne. Tillates ytterliggående markeringer i for stor grad så kan det ta vekk fokus fra den samlingsarenaen fotballen er. Da utvannes det som i utgangspunktet gjorde at du ville ha de markeringene. Tiltrekningskraften som ligger der, er for alle. En plass går grensen, men jeg synes man må tåle litt ironi, sarkasme og små-erting. Det må være god takhøyde.
– Det å tolke grad av provokasjon og en del symboler kan være vanskelig for en dommer å vurdere, det var vel mer for å unngå oppstyr på tribunene da, men det er kanskje noe du tenker at «såpass må det være»?
– Man må ta hensyn til at dommerne dømmer «live», og da må reglene være rimelig «enkle». Og enkle regler blir jo ikke smidige eller nyanserte. Enten får du lov til å ta av deg drakta, eller så får du ikke lov. Jeg har riktignok bare vært dommer i domstolen, men der kan vi trekke oss tilbake i flere dager og skrive en dom. Da kan du utvise mye større skjønn. Det bør være stort spillerom, men likevel enkle og tydelige rammer. Man må unngå å rakke ned på eller provosere motstanderens supportere når det for eksempel kan føre til vold. Det er gode grunner for å ha noen grenser, men fotball er jo følelser.
– Forskjellen mellom kollektive feiringer og individuelle feiringer, tenker du at det har blitt litt mye av det individuelle?
– Det blir jo bare mine preferanser, men jeg synes at lagspilldelen er det som fascinerer mest. Jeg elsker driblinger og enkeltmannsprestasjoner, men det blir størst når den som gjør det forstår at den kan gjøre det fordi at noen andre på laget gjør noe annet. Jeg legger mer poeng i potten til den stjernen som retter feiringen mot laget sitt og henter med seg lagkompisen sin. Nå er jeg jo kjempestor fan av Messi. Ronaldo har også prestert på et skyhøyt nivå i tiår, men jeg vet ikke hvor begeistret jeg er for feiringene hans. Jeg forstår Supermann-greia og at det appellerer til mange, og jeg dømmer det ikke moralsk. Men personlig foretrekker jeg å feire sammen med resten av laget, for du får jo alltid pasningen fra noen. Men jeg mener det ikke for å være politisk korrekt, det er bra at ikke alle tenker sånn.
– Messi avslutter ofte sine feiringer ved å peke med to fingre mot himmelen som en hyllest av sin bestemor.
– De fleste som har spilt fotball og mistet noen tenker nok at «dette ville bestemor eller bestefar likt å se», og det sier noe om følelsene som er i sving. Det tror jeg gjelder helt frem til oldboys-fotball.
– Noen er kritiske til feiringer som ikke involverer laget – «hva har bestemor med det her å gjøre»?
– Nei, jeg er ikke kritisk til noe som har med feiring å gjøre. To ting har jeg imidlertid vært veldig opptatt av selv og det er at vi må kunne feire selv om vi vinner 5-0. Det har med identiteten i laget å gjøre. Og hvis det er du som har scoret, må du orientere deg både mot pasningsleggeren og resten av laget, siden du som spiss får mest oppmerksomhet. Ellers kan det skape ubalanse i laget. Alle posisjoner er tross alt helt avgjørende.