Steffen Iversen: Den kollektive målfeirer
– Jeg blir oppriktig provosert og forbannet over spillere som på død og liv skal rive seg vekk fra medspillere for å feire alene foran egne fans.
– Jeg er en veldig ordinær målfeirer. Jeg liker selvfølgelig å vise glede, men gjør det helst sammen med de andre på laget. Feiringen er tross alt viktigst, for det er ikke bare du som står bak scoringen – det er hele laget. Jeg blir oppriktig provosert og forbannet over spillere som på død og liv skal rive seg vekk fra medspillere for å feire alene foran egne fans. Det er egoistisk. Selv om det er du som scorer, er det hele laget som jobber for at det skal skje. De har lagt ned en vanvittig jobb, så de fortjener den samme hyllesten som deg når du scorer.
Steffen Iversen er klar i sin tale i det som er en helt vanlig dag på Rosenborgs treningsfelt i Trondheim. Én serieomgang av Eliteserien 2009 gjenstår. Inne på «Brakka» får en barneskoleklasse nøye omvisning og innblikk i klubbens stolte historie. Det skal inn med teskje. Så kom mer Steffen Iversen. «Veit dåkk kem det herran her e?», spør klassens overhode. Et unisont vræl runger inne på «Brakka». «Steffeeen!!!»
Som på fotballbanen sitter fleipen løst. Steffen er jovial, tuller og ler. Å vise glede etter scoring er helt essensielt for Steffen. Men fellesskapsfølelsen er størst. Det å oppnå mål sammen, inkludere alle i målfeiringen, det er hva det egentlig handler om.
– Spiller man spiss er det naturlig at man scorer flest mål. I Rosenborg har vi en gjeng som alltid unner hverandre det beste. Når Rosenborg scorer er det ofte at alle tar del i feiringa, for da har vi gjort det sammen. Og det er den beste målfeiringen. Spesielt Manchester United er flinke på dette. Alle, fra keeper, forsvar og midtbane, jobber for at spissene skal score målene. Da jeg var i Tottenham var det gjerne sånn at engelskmennene jublet sammen, mens utlendingene hadde sin gruppering. Jeg ble vel mer eller mindre en engelskmann i Tottenham, og jublet med de engelske spillerne. Du ser det i klubber som har mange utlendinger, det blir fort splittelse når du ser målfeiringene deres. I så måte blir Manchester United et stjerneeksempel for hvordan lag skal feire, det er herlig å se når alle sammen ligger oppå hverandre i ei stor klynge. Men også i Rosenborg har vi hatt eksotiske innslag. Da Konan Ya, Koné og Traore spilte sammen, ble det innslag av afrikansk dans. Nå som det bare er én afrikaner igjen, så har han måtte innordne seg den norske kulturen, han gidder ikke stå å danse alene.
I 1996 gikk Steffen Iversen fra Rosenborg til engelske Tottenham. Fra tiden i Tottenham, er det spesielt én episode som gjorde inntrykk på Iversen.
– Høyrebacken vår, Stephen Carr. En sindig og rolig fyr. Men han hadde noen vanvittige mål fra distanse. I sin scoringsjubel forandret han helt karakter, og jeg tenkte «WHAT??? Hva skjer?». Å se lagkamerater score mål er også en måte å bli kjent med dem på.
Tatt etter England
Ifølge Iversen er likhetstrekkene mellom den engelske og norske scoringsadferden påfallende lik.
– England og Norge har, når det kommer til stykket, en ganske lik måte å feire scoringer på. Det er mest på grunn av at vi i Norge er oppvokst med engelsk fotball og tippekamper, det er naturlig at vi i Norge har tatt etter England. Man ser ikke så mye til italienske og spanske feiringer i Norge. De lever litt i sin egen verden, det er mest «engelske» gledesscener i Norge. I Italia skal alt overdramatiseres. I norsk fotball har vi ingen Filippo Inzaghi, en som springer over hele banen etter å ha scoret mål. Jeg tror det er fordi vi er så vant med engelsk fotball at vi ligner dem mest. Men det er alltid noen gullkorn som kommer til, noen afrikanere som slår saltoer og kjører egne rytmer-danser. Mini var tidlig ute med sin scoring-salto i Rosenborg, men Minis salto var tung. Du har ikke den lette elegansen i saltoen til Mini, som de fleste afrikanske spillerne har. Utviklingen fra 80-tallet har med at andre kulturer har fått rotfeste, på 70-og 80-tallet var det ikke så mange afrikanske og brasilianske fotballspillere i England, som vi i Norge har tatt feiringer fra. Nesten alle i Norge har jo et engelsk favorittlag.
Scoringsjubelen til Steffen Iversen har aldri blitt omtalt i store ordelag. Det er mest målene vi husker. Noen viktigere enn andre.
– Følelsen når du scorer er forskjellig fra gang til gang. Gleden er større hvis du scorer på overtid i en cupfinale enn 4-0-målet mot Aalesund på Lerkendal. Da går det på viktigheten av målet du scorer, eventuelt hvis du ikke har scoret på lenge. Da kommer gleden frem i feiringa. I bortekampen mot Molde (seriefinale på Aker Stadion 2009) da jeg scoret det første målet, ble det en slags euforisk opplevelse som er vanskelig å beskrive. Men det beste minnet er fra San Siro i Milano i 1996. Rosenborg slo AC Milan 2-1 på bortebane. Jeg husker før kampen, Nils Arne Eggen sa: «Gå utpå der gutter, det er ingen vits å ha noe møte om dette, bare sørg for å kos dere, vi vet hvordan vi skal spille…» Vi hadde jo tro på at vi skulle gi dem kamp lengst mulig, og når Vegard Heggem scoret 2-1-målet… I garderoben etterpå satt det voksne menn og grein. Tårene trillet. Vi var så glade! En helt unik opplevelse! Det samme må sies da vi kjørte fra stadion i bussen, vi var livredde for de 5-6000 italienske supporterne som stod utenfor bussen. Men neida, her banet de vei for bussen vår, og applauderte oss! Da fikk jeg en rar følelse – tenk deg supportere som gjør det der. Det er respekt til supporterne som gjorde det. Både som kamp og feiring av scoringer er dette noe av det største jeg har opplevd. Det ble noe større enn bare fotball, jeg fikk frysninger nedover ryggen i lang tid etterpå. At det var Heggem som scoret målet gjorde ingenting – laget er det viktigste.
Det går en grense
Gjennom årenes løp har det vært episoder på fotballbanen som selv en sindig trønder reagerer på. Provokasjon av motstanderens fans har aldri stått høyt i kurs hos Steffen Iversen.
– Når du går opp i ansiktet på keepere, eller en forsvarsspiller som har gjort en feil, det er og blir usportslig. Der har vi også regler som går på usportslig oppførsel, du får gult kort. Og det er helt greit, dommerne kunne godt ha slått hardere ned på dette. Først blir du straffet for en grov feil, så får du en idiot opp i ansiktet ditt etterpå. Så har du spillere som har diverse budskap under skjorta som kan virke provokativt. Når det blandes inn religion og synspunkter mot ditt og datt, da har det gått over grensen for min del. Det skal gå en grense for hvordan du oppfører deg på banen, vi er tross alt forbilder. Det skal være glede forbundet med feiring.