Åge Hareide: Øyeblikkets mann
– Folk viser følelser på forskjellige vis. Litt av min bekymring i dag – og i samfunnet generelt – er at vi blir mer individualister i stedet for kollektivt sterke.
– Hvordan vil du beskrive utviklingen på målfeiringer siden du vokste opp?
– Da jeg begynte å se på VM i fotball, fra 1966 og utover, så man at søramerikanerne feiret på en litt annen måte enn de gjorde i Europa. De var enda mer ekstatiske da de scoret mål. Jeg husker helt tilbake til Eusébio, det var mye løping etter mål. I Norge rakte vi bare hendene i været, og sånn var det også da jeg kom til England på starten av 80-tallet. Det var å markere målet, og så løp de andre etter. I dag får du ikke fatt i målscoreren før han er ferdig med å skli på knærne og ferdig jublet. «Jeg tror kneet ditt gikk», sa jeg til Ole Gunnar Solskjær etter at han hadde scoret seiersmålet på Nou Camp. Når du seiler bort med bøyde knær, er det hardt for båndene.
– Var det da Solskjær ble skadet?
– Nei, det var ikke det! Det var bare jeg som humoristisk sa det til ham, at «der fikk kneet ditt en alvorlig knekk». Men, det kan være mye kulturelt. Folk viser følelser på forskjellige vis. Litt av min bekymring i dag – og i samfunnet generelt – er at vi blir mer individualister i stedet for kollektivt sterke. Å være kollektivt sterke har uansett vært et varemerke for Norden. Så er det sosiale media og krav til at du skal markedsføre deg selv. Alle sendeflater på tv, folk som skal fortelle deg hvordan du skal være og hva du skal gjøre. Du skal på mange måter fremheve deg selv. Den siste tiden har jeg også oppdaget hvor viktig det er for offensive spillere å kunne vise til assist og målpoeng. Lag vil ha profiler. Hvilken profil skal du lage av deg selv? Det samme gjelder målfeiringer, det er på mange måter noe som kan legges ut på nettet, noe publikum kan se og noe som er spesielt. Kanskje det er et bilde på samfunnet?
– Ja, det er det vi også har tenkt. At det både er en sosiologisk komponent, samtidig som det også er en personlig sak. Hvordan du føler glede, hva du er villig til å uttrykke, men også behovet for markedsføring.
– Absolutt. En spiller er ikke bare nyttig for seg selv, men for veldig mange. De har agenter, sponsorer… det er veldig mange som er tilknyttet spilleren i dag. Å trene fotballspillere ble vanskeligere og vanskeligere. Før var det mere isolert. Det var fotballen, på grunn av glede og talent. Du kunne være med å forme spilleren til å bli et fornuftig menneske. Nå er du prisgitt agenten og andre rådgivere. I dag står det foreldre tett på linja når akademispillere spiller, de mener selvfølgelig at den gutten eller den jenta er den beste. Og det kan gjøre det vanskelig å være trener. Trenerrollen har endret seg enormt de siste 20 årene.
– Det er nesten som å forholde seg til popstjerner?
– Det har blitt sånn! Enkelte spillere, som Paul Pogba, ser ut som juletrær. Under en kamp mot Frankrike kom han gående i gangen og hadde tre ulike farger på hodet. Det skulle holde at han var en dyktig fotballspiller, han trengte ikke den oppmerksomheten i tillegg. Men det er noe som skjer med enkeltindivider, de vil ha oppmerksomhet.
– Skjedde dette skillet mellom den gamle måten å feire på, med to armer i været og «that’s it», rundt 1990?
– Ja, det tror jeg stemmer. Det er en feiring som jeg husker ekstremt godt. Det var 1982. Italias kamp mot Vest-Tyskland. Midtbanespilleren som scoret seiersmålet, Marco Tardelli, han sprang nesten inn i stua mi. Jeg ser fortsatt for meg ansiktsuttrykket. Det tror jeg faktisk var ekte. Gleden av å score mål for Italia, være med på å bidra til å vinne kampen. Den tror jeg var ekte, for jeg har ikke sett et sånt ekstremt ansiktsuttrykk siden. Nå er det mer å løpe vekk fra folk, skli bortover på knærne, hive seg på rygg. Cristiano Ronaldo har på mange måter vært med på å forme denne «se her, nå har jeg gjort det igjen». Det er den følelsen jeg får. Han scoret to mål mot Malmö i Champions League-kampen vår mot Real Madrid. Han hadde ikke vært borti ballen før han scoret. Da markerer han det med «se, jeg har gjort det igjen». Du har lyst å skyte ham! Nils Arne Eggen sa det på sin måte: «De som scorer mål, de scorer som oftest mål». Og det er jo riktig. Vi har en i Manchester City som skal begynne å score mål (Erling Braut Haaland), så vi kommer nok til å se målfeiringene hans en rekke ganger.
– Tardelli fikk omtrent blackout …
– Ja, det er ekte glede. Det er sånne øyeblikk du kanskje bare kan drømme om, da blir det borte på en måte. Det blir så voldsomt at alt står stille. Jeg har jobbet med en dyktig målscorer i Danmark, Jon Dahl Tomasson. Han sier at enkelte scoringer er helt vekk, viktighetsgraden er helt avgjørende.
– Hvis man er for glad, så bare «klikker det»?
– En ting er jo at spillerne jubler. Men så er det jubelen på benken. Vi hadde alt i egne hender etter 2-2 hjemme mot Hellas, og tok ledelsen i kampen mot Tyrkia. Vi skulle ha klart det, vi skulle kommet oss til EM. Jeg hadde en prat med Otto Rehhagel (daværende Hellas-trener) i ettertid og da sa jeg: «Jaja, sånt skjer… vi tar ledelsen, og da skal vi selvfølgelig ta det hjem». Han responderte ved å si: «Dere jublet for tidlig!» Og jeg har tenkt veldig mye på hva han mente med det. Jeg tror han mente noe sånt som at du tømmer deg for energi, du tror at jobben er gjort, du tror at ting er på plass. Og så er det ikke på plass. Det er enkelte lag som er spesialister på å hente seg tilbake i kamper, fordi motstanderen blir overlykkelig. Jeg tror at du mister litt energi, men du kan ikke kontrollere det, for du blir så glad. Samtidig tømmer du deg for følelser. Du har gått og bygd deg opp til kampen som du må vinne. Og så kommer øyeblikket, du scorer. Men så scorer du kanskje for tidlig i kampen, slik at motstanderen kan hente seg inn igjen, få en pause, mens laget ditt går inn i en lykkerus. Du tenker at «nå må klokka gå, nå må kampen bli ferdig så fort som mulig». Men klokka går ikke fortere. Og jeg er redd for at det tar bort litt fokus noen ganger, spesielt i ekstremt viktige kamper kan du miste fokuset.
– Har det noe med at han var tysk? At tyskerne er litt mer kontrollerte?