Fra Bauru til Biafra – historien om Santásticos
Med Pelé på laget var Santos bokstavelig talt uslåelige.
15 år gamle Pelé kom til et ganske stort fotballag. Santos vant delstatsmesterskapet i São Paulo i 1935, og på nytt i 1955. Fotballen i delstaten var dominert av de tre store klubbene fra São Paulo by: Corinthians, Palmeiras og São Paulo FC. Santos var en av flere klubber som vaket like under de tre store.
I likhet med Bauru og Três Corações ligger selve byen São Paulo i høyden – på litt under 1000 meter. Skal man til Santos kjører man buss eller bil ut av byen og ut mot kanten av platået, som plutselig stuper inn i en bratt jungel, der veien snirkler seg fram og tilbake på samme måte som Trollstigen i Norge. Nede ved havet venter Santos by, med havner, skip og strender. Noe av det første Pelé gjorde etter ankomst var å dra til stranda og smake på vannet. Kunne det virkelig være salt, som læreren hadde fortalt? Javisst. For første gang fikk Pelé se havet, og et par år senere skulle han ta neste skritt, og krysse det.
De første nettene tilbrakte han i en sovesal på Santos’ hjemmebane Vila Belmiro, ikke uvanlig for fotballspillere i Brasil på denne tiden. Reglene var gjerne strenge, for å passe på at ungguttene ikke skeiet ut om kveldene. Dette kunne også få positive konsekvenser. Pelé etablert seg på Santos’ U20-lag, og ved en anledning skulle han hjelpe U16-laget i en turnering. I finalen fikk Santos straffe, og Pelé blåste den høyt over mål. Tittelen røk. Full av sorg og skam snek han seg opp av senga grytidlig neste morgen for å dra hjem til Bauru. Men for å komme seg ut av bygget trengte man tillatelse, og Pelé ble stoppet av vaktmannen. Tillatelsen manglet, og den sorgfulle tenåringen måtte rusle slukøret tilbake til senga. Flukten var mislykket.