Vannkantens ballballett
På Rio de Janeiros ikoniske strender truer en ivrig kommersialisering og individualisering med å drepe den demokratiske og inkluderende hybridsporten: Altinha. Fenomenets grunnessens smuldrer bort i den brasilianske sanden.
Ipanema, Rio de Janeiro. Fire spillere er samlet rundt én fotball. De har én ambisjon: Å holde ballen i lufta. Akrobatiske hælspark og spektakulære redninger får sanden til å fly hit og dit. Den klistrende lyden av ballens møte med svett hud blir ledsaget av bølgenes milde skvulp, og skaper noe som nesten er en nerveberoligende opplevelse på den ellers desibeltunge stranden. Selgerne trasker i en bløt bue rundt det uregjerlige ballspillet. Her er omsetningen på strandstoler dårlig.
Altinha er lett å forklare, men samtidig ikke. Fordi det lyder så primitivt når man forsøker: En gruppe triksende fotballgjøglere, som til daglig fordriver tiden med lite krevende ballspill. Ingen mål. Ingen sidelinjer. Ikke noe annet enn fire eller flere mennesker og en ball, som for alt i verden må holdes i lufta.
Rios borgere har både i går og i dag brukt stranden som et tiltrengt pusterom i den alltid våkne millionbyen, og altinha skriver seg dermed inn i strandas grunnpremiss – den evige frihetssøken – som bør ses i relasjon til byens harde, sosioøkonomiske vilkår. Flukten fra virkeligheten.