Josimar

Dopingspøkelset

Det blir sjelden omtalt og anerkjent, men mistanker og anklager om dopingbruk går som en rød tråd gjennom fotballhistorien. Offisielt er det nesten ingen doping i fotballen – men har sporten i det hele tatt mekanismer som kunne fanget det opp dersom det var det?

Lars Sivertsen

De siste tiårene har endringer i fotballen gjort at spillere må være bedre trente og restitueres raskere enn før. Parallelt med denne utviklingen, viser det seg at man i en annen sport bedrev systematisk, sofistikert doping for å gjøre utøverne bedre trente og for å restituere de raskere.

Det blir sjelden omtalt og anerkjent, men mistanker og anklager om dopingbruk går som en rød tråd gjennom fotballhistorien. Da Tyskland slo Ungarn i VM-finalen i 1954, en kamp som refereres til som «mirakelet i Bern», ble det funnet sprøyter i den tyske garderoben. Tysklands lege hevdet han hadde gitt spillerne injeksjoner av vitamin C, men forskere ved Humboldt-universitetet i Berlin stiller spørsmål ved den forklaringen. I en 800 sider lang rapport om doping i Tyskland fra 1950 og frem til i dag, publisert i fjor høst, avsløres det at vesttyske idrettsutøvere ble systematisk dopet over flere tiår. En av forskerne bak rapporten, Erik Eggers sa til Reuters allerede i 2010 at «det er flere sterke indikasjoner på at noen av de tyske spillerne fikk injeksjoner av Pervitin, ikke vitamin C, som det ble hevdet». Pervitin er en form for amfetamin som var svært utbredt blant tyske soldater under 2. verdenskrig.

Helenio Herrera, catenaccioens gudfar og en av fotballhistoriens største trenerskikkelser, var viden kjent for at han ville gjøre hva som helst for å vinne. Skal vi tro Ferruccio Mazzola, tidligere Inter-spiller og lillebror til den legendariske playmakeren Sandro Mazzola, inkluderte dette små hvite piller. I et intervju med nyhetsmagasinet L’espresso i 2005 fortalte lillebror Mazzola at «jeg så treneren, Helenio Herrera, gi ut piller du skulle legge under tungen. Han testet de først på reservene (jeg var ofte en av disse), og så ga han de til spillerne på laget. Noen tok de, andre spyttet de ut igjen i hemmelighet. Det var min bror, Sandro, som sa at dersom jeg ikke ville ta de, kunne jeg gå på do og kaste de. Det var det mange som gjorde. Men når Herrera oppdaget at vi spyttet de ut igjen, begynte han å løse de opp i kaffen vår. Fra da av ble ‘Herreras kaffe’ vanlig praksis i Inter».

Spillerne fikk aldri vite nøyaktig hva som var i pillene.

«Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror det var amfetaminer». Feruccio beskriver en episode der han fikk en av Herreras kaffekopper og hallusinerte i tre dager. Ifølge Ferruccio har hans mer berømte bror Sandro sluttet å snakke med ham etter at han snakket offentlig om pillene.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent