Josimar

Tilbake til fortiden

Blir Michel Platini ny FIFA-president vil han snakke mye og inderlig om å reformere organisasjonen, men hvis det går en rød tråd gjennom franskmannen idrettspolitiske karriere, er det følgende: En ting er hva han sier, noe helt annet er hva som faktisk skjer.

Tekst Lars Sivertsen

Historien består av lange linjer, formet av små øyeblikk. Og personene som havner i sentrum av disse øyeblikkene, som tar avgjørelsene som former fremtiden, må ofte finne en balanse mellom hva de mener og hva de står for – og hvilken retning de blir dyttet i av kreftene rundt seg. Og hvordan en mann finner sin balanse sier mye om hvem han er. Det var nettopp et slikt øyeblikk Michel Platini ble konfrontert med i Zürich den 2. desember 2010 da det var hans tur å stemme på hvor FIFA skulle arrangere VM i 2022. Nå som han er favoritt til å etterfølge Sepp Blatter som FIFA-president er avgjørelsen Platini tok den dagen mer relevant enn noen sinne.

Michel François Platini ble født den 21. juni 1955 og vokste opp i den lille byen Joeuf i Lorraine-regionen, like ved grensene til Luxembourg og Tyskland. Han ble i praksis født inn i fotballen: Faren Aldo var profesjonell fotballspiller og ble senere direktør i Nancy, mens moren Anna drev en sportsbar der de lokale industriarbeiderne kom for å drikke øl og snakke om fotball. Platini har sagt at det var slik han lærte å forstå fotballens kultur da han var ung, ved å høre på samtalene som ble ført i morens café.

Veien til profesjonell fotball var ikke knirkefri. Platini hadde to mislykkede prøvespill for Metz, og i sitt andre forsøk presterte han å besvime under en spirometer-test. Fysikken var aldri Platinis sterkeste kort. I stedet for Metz endte han opp i Nancy, der han raskt imponerte tilstrekkelig med reservelaget til at han ble tatt ut på førstelaget. Det ble starten på en fabelaktig karriere med Nancy, St. Etienne, Juventus og det franske landslaget.

Michel – my belle

Platini kombinerte playmakerens haukeblikk og følsomme pasningsfot med avslutterevnene til en rendyrket målsnik. Han dirigerte spillet og gikk på løp inn i boksen, han startet og avsluttet angrep. I tillegg til alt dette var han en av verdens farligste frisparkskyttere. Han var, kort fortalt, et komplett angrepsvåpen, en spiller det ikke fantes noe defensivt mottrekk mot, og en spiller som kunne bære et lag på egenhånd. Det var også det han endte opp med å gjøre. På 80-tallet ble han toppscorer i Serie A, på den tiden verdens soleklart beste liga, tre år på rad. Han scoret ni av Frankrikes 14 mål da de vant EM på hjemmebane i 1984. Nesten ingen enkeltspillere i fotballhistorien har dominert en internasjonal turnering i like stor grad.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent