Josimar

Den følsomme

Simon Kuper

Det var i august 1995 og Dennis Bergkamp hadde akkurat spilt sin første kamp for Arsenal på klubbens koselige stadion Highbury, en vennskapskamp mot hans tidligere klubb Inter Milan. Etter kampen lusket jeg og to andre nederlandske journalister rundt i marmorgangene og ventet på den store spilleren. Bergkamps familie var allerede der, de gikk rundt og ventet på at Dennis skulle komme ut av garderoben. Hans far, en elektriker, sto med hendene foldet bak ryggen og studerte portrettene av Arsenals tidligere storspillere. Han kjente igjen de aller fleste. Som mange nederlendere i hans generasjon, var Bergkamp senior anglofil, og junior fikk navnet etter Manchester Uniteds store spiller på 60-tallet, Denis Law. Far Bergkamp og en av Dennis’ brødre hilste forsiktig på oss. Dette var ikke en høyrøstet familie.

Etter at Dennis Bergkamp endelig dukket opp, hilste han rolig på faren og broren, og etter noen minutter fulgte jeg ham til parkeringsplassen og bønnfalte om at han en dag måtte gi meg et intervju. Han uttrykte sin skepsis. En av Amsterdam-avisene trykket en gang overskriften «Liker Dennis Bergkamp jenter?» – og gjorde et stort nummer ut av at han var den eneste Ajax-spilleren uten kjæreste. Siden den saken har han holdt journalister på en armlengdes avstand. Bergkamp snakket sjelden i løpet av karrieren, men du visste alltid at han – en av de mest intelligente spillerne fotballen har sett – hadde noe å si. Det er derfor hans glimrende «ikke-selvbiografi» (han hater rampelyset) er en gave til fotballfans. Mye av verdien ligger i de oppriktige intervjuene om Bergkamp, med Arsène Wenger, Johan Cryuff og mange av hans tidligere lagkamerater i Arsenal, utført av medforfatter David Winner.

De tar deg med tilbake til en æra som begynte den kvelden på et i dag revet Highbury; en tid da en overgang forandret en hel klubb, til og med en liga og kanskje i bitteliten grad et land.

100 nyanser av grått

I dag er det nesten vanskelig å huske hvor stakkarslig Arsenal var sommeren 1995. Kallenavnet var «Boring, Boring Arsenal». De to beste spillerne på laget, Tony Adams og Paul Merson, var alkoholikere (Merson, som ga ut selvbiografien How not to be a professional footballer, var avhengig av en rekke andre rusmidler i tillegg). Klubbens manager George Graham hadde blitt sparket etter å ha puttet en del overgangspenger i egen lomme. Hans etterfølger Bruce Rioch sier i boken til Bergkamp:

«Før trening kunne jeg få besøk av gråtende spillere som vurderte å begå selvmord.»

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent